Retten til en individuell plan

Bestemmelsene om rett til individuell plan etter helselovgivningen trådte i kraft i 2001 og etter sosiallovgivningen i 2004. Her vil du finne informasjon om hvem som har en rett til individuell plan, hva en slik plan er og hvordan en individuell plan skal gjennomføres og administreres.

Retten til en individuell plan følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5, kommune-helsetjenesteloven § 6-2 a, psykisk helsevernloven § 4-1, pasientrettighetsloven § 2-5 og sosialtjenesteloven § 4-3 a. Det fremgår av disse bestemmelsene at det er de med behov for langvarige og koordinerte helse- og/eller sosialtjenester som har rett til en individuell plan. Det følger av forarbeidene til lovene at kravet til "langvarig" betyr at situasjonen ikke skal fremstå som midlertidig.

Kravet til behovet for "koordinerte" tjenester innebærer at man må være i behov av mer enn én tjeneste og det må være et behov for at tjenestene samordnes. Hvor vidt disse kravene er oppfylt vil i stor grad avgjøres av tjenesteyterne. Det er imidlertid mulig å klage dersom en mottaker mener å ha rett på en individuell plan og en slik anmodning blir avvist av tjenesteyterne.

Hva en individuell plan skal være fremgår delvis av formålet. Det følger av fellesforskrift til lovene at formålet er tredelt. For det første skal planen sørge for at tjenestemottakeren får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tilbud. For det andre skal planen sørge for at tjenestemottakerens mål, ressurser og bistandsbehov kartlegges. For det tredje er en del av formålet at samhandlingen mellom alle de involverte parter styrkes. Dette omfatter tjenestemottaker, tjenesteytere, ulike etater og eventuelt pårørende.

Formålet samt bruken av ordet "plan" tilsier at dette skal være et redskap for videre arbeid. Det er ikke tilstrekkelig at man i en individuell plan skriver om det som er gjort frem til dags dato. Videre gir formålet anvisning på at dette skal være en overordnet plan. En beskrivelse av tiltak innenfor kun én sektor er med andre ord ikke tilfredsstillende. Planens nærmere innhold og omfang skal stå i forhold til den enkelte tjenestemottakers behov. Dersom den enkelte trenger tjenester fra andre enn sosial- og helseetat skal også disse søkes trukket inn i arbeidet. Aktuelle øvrige tjenesteytere kan være for eksempel Nav og institusjoner.

Initiativ til etablering av individuell plan skal i utgangspunktet gjøres av tjenesteyterne.

Alle innenfor helse- og sosialetaten som er i kontakt med tjenestemottakere med behov for sammensatte tjenester skal vurdere om det i det enkelte tilfelle foreligger en rett til individuell plan. Tjenestemottakeren kan også selv ta spørsmålet opp. Dersom vilkårene, som beskrevet ovenfor, er innfridd er dette en rett mottakeren av hjelp har. I slike tilfeller påhviler det tjenesteyterne en plikt til å utarbeide en plan.

Ved utarbeidelse av den individuelle planen skal det legges til rette for at tjenestemottakeren skal kunne delta aktivt. Det er også opp til tjenestemottakeren hvorvidt en plan skal utarbeides. Hovedregelen er at mottakeren av tjenestene skal samtykke før en plan etableres.

Når det gjelder den nærmere organiseringen skal det opprettes en koordinator som har hovedansvaret for etablering og gjennomføring av planen. I og med mottakerens rett til å påvirke arbeidet bør han også ha mulighet for å kunne påvirke valg av koordinator.

HivNorge kjenner ikke til at hivpositive er gitt et tilbud om individuell plan. Det er heller ikke slik at diagnosen i seg selv gir en en ubetinget rett til en slik plan. Som for øvrige tjenestemottakere vil vurderingen være om det i det konkrete tilfellet er behov for langvarige og koordinerte helse- og/eller sosialtjenester.

Kilder: "Forskrift om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtjenesteloven"
 "10 svar om individuelle planer" - Medisinalmeldingen 2004, Fylkeslegen i Troms.