Forutsetninger for behandling

Når pasientene ikke behersker norsk oppstår spørsmålet om vedkommende har krav på at det anvendes tolk når han/hun er til kontroll eller behandling på grunn av diagnosen som hivpositiv.

Retten til tolk fremgår blant annet av pasientrettighetsloven § 3-5 hvor det står at "Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger..."

I forarbeidene til denne loven (Ot.prp. nr.12 (1998-1999) Lov om pasientrettigheter) står bl.a. følgende kommentar om § 3-5:

"I de tilfeller hvor pasienten er fremmedspråklig og det er avgjørende at han eller hun skjønner innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk."

For enkelte pasienter vil det å komme seg til behandling innebære reiseutgifter. Hvor vidt man har et krav på å få dekket reiseutgifter fremgår av pasientrettighetsloven § 2-6 med tilhørende forskrift (Forskrift 19. desember 2003 nr. 1756). Hovedregelen er at man har krav på å få dekket billigste reisemåte med rutegående transportmiddel. Det er grunnlag for å gjøre unntak dersom helsetilstanden tilsier at et dyrere transportmiddel må benyttes.

For undersøkelse, behandling eller kontroll av en allmennfarlig smittsom sykdom skal det ikke betales egenandel. Dette fremgår av forskriftens § 6.

Sett hen til hvor vide rettigheter mennesker med allmennfarlige smittsomme sykdommer er gitt etter smittevernloven §§ 6-1 og 6-2 må en rett til tolk og retten til full refusjon for reiseutgifter også kunne utledes av disse bestemmelsene. Tolk og å få dekket reiseutgifter er nødvendige forutsetninger for å sikre behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Dette får også betydning for hvem som er rettighetshaver etter bestemmelsene. Alle som "oppholder seg i Norge" har krav på behandling for allmennfarlige smittsomme sykdommer. Dette må også innebære en rett til tolk og dekning av reiseutgifter.