Aidsdiagnosen overflødig?

Er ikke aids-diagnosen unødvendig i dag når medisiner gjør den er lett å kurere?

Aids (Aquired ImmunoDeficiency Syndrome) er et syndrom, dvs. en klinisk tilstand med visse kjennetegn. Verdens helseorganisasjon (WHO) og Centre for Disease Control i USA (CDC) har laget hver sin definisjon av aids. Disse likner hverandre og inneholder de samme typene av infeksjoner og kreftformer som alle opptrer hyppig hos personer med immunsvikt forårsaket av en hivinfeksjon.

Ett vanlig eksempel på en såkalt aidsdefinerende diagnose er soppinfeksjon i spiserøret, mens soppinfeksjon i munnen ikke betyr at man har aids. Soppinfeksjon i spiserøret opptrer sjelden hos personer med normalt immunforsvar.

Det finnes andre grunner til immunsvikt enn hivinfeksjon. Man kan da få de samme infeksjonene og kreftformene som kjennetegner aids. Men uten hivinfeksjon, har man ikke aids, "kun" immunsvikt.

Aids i dag
Aids er et tegn på at hivinfeksjonen har blitt alvorlig og behandlingstrengende. Da den første definisjonen av aids ble laget på 80-tallet, var det å få diagnosen aids ensbetydende med at man ikke hadde lenge igjen å leve. Det er fortsatt mange som forbinder aids med en dødsdom, og som ser for seg avmagrede, dødssyke personer når de hører begrepet aids. I de delene av verden hvor antiretroviral behandling er tilgjengelig, er det heldigvis ikke slik lenger, selv om hiv fortsatt forårsaker aids. Med mer effektive hivmedisiner bremser vi utviklingen av hiv slik at komplikasjonene til infeksjonen utsettes i mange år, og tiår. Mange som lever med hiv vil kunne leve et langt voksenliv, nær den gjennomsnittelige levealder for resten av befolkningen og dø med sin hivinfeksjon og ikke av den. I tillegg medfører dagens medisiner at om du får en komplikasjon til hivinfeksjonen i form av f.eks. sopp i spiserøret, og dermed per definisjon har aids, kan du bli kvitt soppinfeksjonen ved hjelp av soppmedisiner og hivmedisiner som gjør immunforsvaret ditt sterkere og i stand til å bekjempe infeksjonen. Da har du ikke lenger aids. Dette innebærer at vi må lære oss til å tenke annerledes rundt begrepet aids og ikke se på denne diagnosen som en dødsdom og tegn på livslang sykdom og dårlig helse. Ikke minst trygdevesenet har noe å lære her. I mine øyne bør de skjele mer til den enkeltes behov uavhengig av om vedkommende har aids eller ikke. Mange som lever med hiv, vil kunne ha mange symptomfrie år foran seg etter at de har blitt vellykket behandlet for sin aidsdefinerende tilstand så lenge de tåler hiv-medisinene og følger opp behandlingen som foreskrevet(!).

Hvis hivmedisinene mot formodning ikke skulle virke lenger, typisk pga. resistensutvikling forårsaket av varierende etterlevelse til behandlingen, vil imidlertid immunforvaret igjen kunne bli så svekket at man kan få aids på nytt. Man kan f.eks. få tilbakefall av soppinfeksjon i spiserøret. Noen leger som jobber med hivpasienter mener derfor at de har mindre nytte av aids-diagnosen nå enn tidligere.

Nyttig likevel:
Jeg tenker at antallet aids-tilfeller i ett land gir et mål på kvaliteten av hivbehandlingen, for antallet aidstilfeller bør falle betydelig når hivmedisinene blir brukt korrekt. I tillegg gir tallene om aids epidemiologisk informasjon vedrørende konsekvensene av epidemien. Men antallet hivsmittede gir mye bedre informasjon om hvordan hivinfeksjon spres i befolkningen. Vi vet for øvrig at det er gunstig å starte med hivmedisiner før immunforsvaret blir så svekket at man får en aidsdefinerende komplikasjon til hivinfeksjonen. Jeg mener imidlertid at jeg får nødvendig informasjon om alvorlighetsgraden til hivinfeksjonen hos den enkelte ut ifra sykdommene vedkommende måtte få og CD4-tallet.
Frank O. Pettersen, lege,
Infeksjonsmedisinsk avd.,
Ullevål universitetssykehus