Bivirkninger

Enkelte hivpositive som blir intervjuet i mediene sier de lever gode liv uten bivirkninger av medisinene de tar. Andre, imidlertid, understreker hvor fælt det er med alle bivirkningene som får dem til å kaste opp, miste nattesøvnen, store svettetokter osv. Hva er egentlig sannheten om bivirkningene av de nye hivmedisinene?

Begge utsagn virker sannferdige, synes jeg. Jeg har hørt liknende uttalelser fra pasienter mange ganger. Noen plages ikke av hivmedisinene, mens andre gjør det. Dette skyldes at vi er skrudd sammen forskjellig og derfor reagerer ulikt på de samme medisinene – uavhengig om det dreier seg om hivmedisiner eller andre slags medisiner. Det er ofte vanskelig å forutsi hvem som får ubehag av hivmedisinene og ikke.

Vi skiller mellom korttidsbivirkninger og langtidsbivirkninger. Korttidsbivirkninger er vanligst, men går som oftest over etter en tilvenningsperiode på noen få uker. Men vi vet f.eks. at efavirenz (som er et virkestoff i tablettene som heter Stocrin® og Atripla®), kan gi søvnforstyrrelser, svimmelhet, livlige drømmer/mareritt, angst/psykiske plager m.m., noe som gjør at man forsøker å unngå dette til personer som har søvnproblemer eller psykiske lidelser fra før. Dette fordi man i så fall er mer utsatt for å få verre bivirkninger av efavirenz enn om man ikke har slike problemer fra før.

Andre typer hivmedisiner, som gruppen såkalte proteasehemmere (eks. Kaletra®, Prezista®, Reyataz®), kan i varierende grad gi mage- og tarmbesvær med løs mage, luft, osv. Personer som til vanlig har løs mage eller har en tarmsykdom vil kanskje tåle denne typen medisiner dårligere enn andre. Hos noen består bivirkningene lenger enn noen få uker etter oppstart, og da kan det være at man bør forsøke en annen type medisin. De ulike medisintypene er altså forskjellige i hvilke bivirkninger de kan gi, og noen er nok mindre forbundet med bivirkninger enn andre.

I tillegg handler det om hvor frisk man er før man starter å ta medisinene. Hvis immunforsvaret ditt er dårlig ved oppstart, vil andre kroniske infeksjoner eller nye infeksjoner bli mer aktive enn om immunforsvaret ditt er bra. Et dårlig immunforsvar, som ved langtkommen hivinfeksjon, klarer ikke lenger jobben med å holde slike kroniske infeksjoner i sjakk.

 Etter hvert som immunforsvaret blir bedre av hivmedisinene, vil det igjen bli bedre i stand til å bekjempe slike kroniske infeksjoner. Man kan da paradoksalt nok få symptomer og plager av den forsterkede immunresponsen. Kroppen må «ta igjen det ugjorte». Det er da mulig at man får plagsomme symptomer som feber og generell sykdomsfølelse av dette «krafttaket», og immunforsvaret kan i enkelte tilfeller «skyte over mål». Men dette er en nødvendig «opprenskning» som oftest er forbigående, men noen ganger må bremses av andre medisiner igjen inntil immunforsvaret får stabilisert seg på nytt.

Når det gjelder langtidsbivirkninger, er dette et problem vi heldigvis ser mindre av med de nye hivmedisinene enn på 90-tallet. Kontrollene på hivpoliklinikken med blodprøver, blodtrykkskontroll, urinprøver og samtale med hivlegen din har til hensikt å fange opp eventuelle bivirkninger på et tidlig stadium. Imidlertid er det ikke alltid enkelt å si om det er medisinene eller andre risikofaktorer som røyking, arvelig belastning eller annet, som er årsaken til eventuelle problemer som dukker opp.

Det er uansett viktig å følge opp kontrollene på hivpoliklinikken og fortelle om eventuelle plager som har dukket opp, og om sykdommer i familien. Med mindre det foreligger resistens mot andre medisiner, er det ofte mulig å prøve noe annet, men det er ikke anbefalt å slutte med hivbehandlingen.

Mvh.
Frank O. Pettersen, PhD
Overlege ved Oslo Universitetssykehus