Hvor viktig er en sunn livsstil?

Hvor viktig er et sunt levesett når man er testet hivpositiv? Jeg kjenner mange hivpositive som både røyker og drikker og som aldri har satt sin fot på et treningsstudio eller tatt seg en joggetur i parken?

Det er i alle fall ikke mindre viktig å ha et sunt levesett for personer som lever med hiv enn for friske personer; i hvert fall om man ønsker å forebygge fysiske og mentale helseproblemer. Dette kan virker urettferdig, kanskje, men som for mange andre kroniske sykdommer, vil hiv i seg selv utøve en konstant påkjenning for kroppen. Det er energikrevende for kroppen å motvirke skadevirkningene av hivinfeksjonen, og sunt og riktig kosthold er viktig for å hjelpe kroppen til å møte denne utfordringen.

Konsekvensene av hivinfeksjonen blir redusert og bremset opp av hivbehandling, men ikke fullstendig, og medisinene i seg selv kan i tillegg påvirke stoffskiftet av vitaminer, mineraler og energi i kroppen. Når det gjelder fysisk aktivitet, vet vi at det forebygger såkalte livsstilsykdommer som hjerte-/karsykdommer, høyt kolesterol, overvekt, diabetes og benskjørhet og virker positivt på den mentale helsen vår.

Alle disse livsstilsykdommene kan opptre hyppigere hos personer som lever med hiv pga. infeksjonen i seg selv og som mulige bivirkninger av livsnødvendig hivbehandling. Forebygging blir derfor enda viktigere. Dette gjelder også selvsagt for røyking og overdrevent alkohol- eller rusmisbruk.

Alle vet egentlig at det er lurt å leve sunt, men mange av oss greier det ikke likevel – uavhengig av om vi har hiv eller ei. Jeg tenker at det altså ikke handler om mangel på kunnskap nødvendigvis, men mangel på motivasjon. Kanskje vi burde bli flinkere til å hjelpe personer som lever med hiv til å lære seg til å leve med hiv, dvs. akseptere at den er der og vil fortsette med det – om enn aldri så urettferdig, dumt og ergelig. Dessuten synes jeg at jeg ser at hvis en person som lever med hiv ikke mestrer en ellers kaotisk og tilsynelatende håpløs psykososial situasjon, kan vi helsearbeidere mase så mye vi vil om sunt livsstil og behandlingsetterlevelse, men ikke overraskende uten resultat. Hvis man er redd for å bli oppdaget som hiv-positiv blant andre i sin ”gruppe”, redd for å bli sent ut av landet, bekymret for økonomien eller er i psykisk ubalanse uansett årsak, må vi forsøke å etablere en slags stabil ramme rundt personen før vi kan begynne å snakke om sunn livsstil og piller. Ikke at jeg har noe trylleformular i så måte, men vi som helsearbeidere, må i alle fall begynne med å lete etter pasientens ståsted her og nå, og det krever tålmodighet, tillit, tid og et lyttende øre eller to.

Det er allerede mye informasjon som tutes ut mot oss uten at vi er mottakelige, og det er bortkastet både tid og penger. Man kan få følelsen av at så lenge helsemyndighetene har informert om det sunne alternativet, er alt gjort, og folk har bare seg selv å takke. Vel, jeg tror ikke det er så enkelt her i livet.

Frank O. Pettersen,
Lege, Oslo universitetssykehus