Generelt om smittevernloven

Årsaken til at man i Norge har et smittevern er begrunnet i at samfunnet har behov for å kunne beskytte seg mot smittsomme sykdommer. Dagens smittevernlov ble vedtatt i 1994.

Det var flere forhold som gjorde at man på dette tidspunktet så behovet for et nytt lovverk på område. Blant annet var tiltak i forbindelse med smittsomme sykdommer regulert i åtte forskjellig lover. Regelverket var med andre ord uoversiktlig. Det var behov for en lovteknisk forenkling. Videre må nevnes at det forutgående regelverk var blitt til over en periode på 150 år. Den mest sentrale loven, sunnhetsloven, var fra 1860. Det var følgelig nødvendig med en faglig oppdatering av innholdet. Samfunnet hadde også i løpet av alle disse årene fått et annet syn på betydningen av prinsipper som "forebygging" og "rettssikkerhet".

Smittevernlovens formål er tredelt og det står beskrevet i § 1-1. For det første skal loven verne befolkningen mot smittsomme sykdommer. Dette skjer både ved å forebygge smittsomme sykdommer og å motvirke spredning. For det andre skal loven sikre at myndighetene foretar nødvendige smitteverntiltak. Sist, men ikke minst, skal loven sørge for at rettssikkerheten til den enkelte som omfattes av smitteverntiltak ivaretas. I loven er det gitt bestemmelser som skal sikre at saker behandles på en mest mulig betryggende måte.

Smittevernloven er bygget opp rundt tre sentrale prinsipper. For det første er den en generell lov; den gjelder i utgangspunktet for alle smittsomme sykdommer og den omfatter både person- og miljørettede tiltak. Hva som skal forstås med en "smittsom sykdom" er beskrevet i § 1-3. På tross av at loven har anvendelse for alle "smittsomme sykdommer" har lovgiver valgt å skille ut og gi særskilte bestemmelser for de "allmennfarlige" smittsomme sykdommene. Dette er sykdommer som samfunnet har et særskilt behov for å beskytte seg mot. Det fremgår av definisjonen i § 1-3 at dette er en sykdom som "...er særlig smittsom, eller som kan opptre hyppig, eller har høy dødelighet, eller kan gi alvorlige eller varige skader...". I forskrift er det bestemt hvilke sykdommer dette er og hiv regnes i følge denne for en "allmennfarlig smittsom sykdom".

Det andre prinsippet smittevernloven er bygget opp rundt er at den er en funksjonell lov; alle tiltak med kjent effekt i arbeidet med å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de overføres i befolkningen er tatt med i lovteksten. Hensikten er at Smittevernloven skal være anvendelig i alle de ulike situasjonene som kan oppstå og fungere ovenfor alle de forskjellige smittsomme sykdommene.

For det tredje er det i smittevernloven nedfelt et prinsipp om frivillig medvirkning. Dette innebærer at før smitteverntiltak iverksettes så skal de som berøres av tiltaket gis anledning til å medvirke frivillig. Sett i lys av rettssikkerheten til den enkelte er et slikt prinsipp spesielt viktig med tanke på de tvangstiltak som kan iverksettes med grunnlag i loven. Før for eksempel tvungen undersøkelse kan gjennomføres skal den det er aktuelt å anvende tvang ovenfor gis anledning til å la seg undersøke frivillig. Et prinsipp om frivillig medvirkning har betydning også i andre sammenhenger. Det forutsetter blant annet at befolkningen holdes løpende opplyst om smittsomme sykdommer som kan true vår helse, hvordan de forebygges og hvordan de kan bekjempes.

Avslutningsvis kan nevnes at loven gjennomsyres av to hensyn som tidvis er motstridende. På den ene siden finner vi hensynet til samfunnet; dets behov for å beskytte seg mot smittsomme sykdommer. På den andre siden finner vi hensynet til enkeltmenneskers personlige frihet og deres private råderett. Man har i arbeidet med loven forsøkt å ivareta begge hensyn, men enkelte ganger har de private interessene måttet vike for samfunnets behov for beskyttelse.

Her kan du lese om rettigheter og plikter du som hivpositiv har etter smittevernloven.

Kilder:
Lov av 5. mai 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer
Ot.prp. nr. 91 Om lov om vern mot smittsomme sykdommer
"Smittevernloven - veileder", Statens Helsetilsyn 1995