Rettigheter og plikter etter smittevernloven

Den viktigste bestemmelsen når det gjelder plikter for de som lever med hiv finner vi i Smittevernlovens § 5-1. Av denne bestemmelsen kan man lese ut tre hovedplikter.

For det første har "... den som har grunn til å anta..." at han er smittet med en allmennfarlig sykdom plikt til å oppsøke lege og teste seg. For at en slik plikt skal foreligge må man ha vært i en situasjon hvor fare for smitte foreligger. Det klassiske eksempelet er en sprøytenarkoman som deler sprøyte med en han vet er hivpositiv.
For det andre; dersom legen finner at man har en allmennfarlig sykdom så har man plikt til å opplyse om hvor man tror smitten kan ha kommet fra og hvem man eventuelt har overført smitten til.

For det tredje har man plikt til å motta personlig smittevernveiledning. Denne delen av bestemmelsen må sees i sammenheng med den plikt legen har til å gi denne typen veiledning etter § 2-1. Den personlige smittevernveiledningen skal gis for å hindre videre spredning av viruset og skal således innholde informasjon om hvilke forholdsregler som må tas. At veiledningen skal være personlig betyr at den skal tilpasses den enkelte hivpositive og tilrettelegges for ham eller henne.

Dersom man bryter pliktene man har etter § 5-1 kan dette ikke straffes. Dette følger av smittevernloven § 8-1. (Når det gjelder forholdet mellom hiv og straff så reguleres dette av straffeloven og dette kan du lese om her.)

Smittevernloven gir også mennesker som lever med hiv særlige rettigheter. For det første har man krav på informasjon og smittevernveiledning når man får vite om status. Legen skal gi opplysninger om hvor stor smitterisikoen for hiv er, hvordan viruset smitter og informere om lover og bestemmelser som er relevante for pasienten.

Når det gjelder rettighetene for øvrig så følger de av smittevernlovens kapittel 6. Det heter i § 6-1: "En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), behandling, pleie og annen nødvendig smittevernhjelp". Det offentlige er etter denne bestemmelsen forpliktet til å gi den hjelpen som anses nødvendig for å hindre fare for videre smitte. Dette gir blant annet mennesker som lever med hiv krav på medisinsk oppfølging. Det er grunn til å stoppe opp ved begrepet "...annen nødvendig smittevernhjelp". Hva som ligger i dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Dersom tiltak, som for eksempel bolig, er nødvendig for å redusere eventuelt fjerne mulighet for overføring av hiv er § 6-1 grunnlaget for å kreve det.

En annen viktig bestemmelse er smittevernlovens § 6-2. Det er her gitt en såkalt fullmaktshjemmel til departementet for videre å vurdere forskrifter som gir rett til gratis tjenester. Denne hjemmelen er utnyttet, all behandling og alle medisiner til behandling av hiv er gratis.

Smittevernloven gir også grunnlag for å bruke tvang ovenfor enkeltpersoner. Dette følger av § 5-2 om tvungen legeundersøkelse - innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering og § 5-3 om tvungen isolering i sykehus. Om disse bestemmelsene må sies at det skal mye til før de kan komme til anvendelse, terskelen for å bruke tvang er og skal være høy. Det er også slik at frivillig medvirkning skal være forsøkt. Reglene er bygget opp slik at man søker å ivareta den enkeltes rettssikkerhet. Man har for eksempel i tvangssaker krav på fri advokathjelp.

Her finner du mer generell informasjon om smittevernloven.
Kilder:
Lov av 5. mai 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer
NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer
Ot.prp. nr. 91 Om lov om vern mot smittsomme sykdommer
"Smittevernloven - veileder", Statens Helsetilsyn 1995