Rettigheter i sosiallovgivningen

Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991 skal sikre innbyggerne en del grunnleggende tjenester og ytelser. Dette gjelder bl.a. tjenester til personer med ekstrabehov, økonomiske ytelser, tiltak overfor rusmiddelmisbrukere, samt institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester.

Sosialtjenesten skal også medvirke til å skaffe bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Loven gir dessuten regler for saksbehandling, klageordninger og ansvarsforhold når det gjelder disse tjenestene.

Sosiale tjenester til personer med ekstrabehov
Kapittel 4 i loven omhandler sosiale tjenester til "De som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål...". Ulike typer tjenester er listet opp i § 4-2, og her kan eksempelvis nevnes: praktisk bistand som hjemmehjelp og personlig assistent, avlastningstiltak, støttekontakt, plass i institusjon og omsorgslønn. Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle hvilken type tjenester som passer best til den det gjelder.

Denne typen tjenester står gjerne i fare for å bli rammet av nedskjæringer når kommuneøkonomien gjør det nødvendig. Det er imidlertid slått fast gjennom den såkalte "Fusadommen" fra Høyesterett i 1990 at et slikt tjenestetilbud hele tiden må ligge på et forsvarlig nivå, og at det ikke er adgang til å redusere et tjenestetilbud ut fra økonomiske årsaker. Etter § 4-5 er kommunen forpliktet til å skaffe midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv.

Økonomisk stønad - pliktmessig
Kap. 5 omhandler økonomisk stønad fra sosialtjenesten. I § 5-1 heter det: "De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad." Videre heter det i § 5-2: "Sosialtjenesten kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 5-1 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon."

Økonomiske ytelser etter sosialtjenesteloven er aktuelt dersom en person ikke har noen andre alternativer. Det vil si at en er uten arbeidsinntekt, ikke har oppsparte midler å ta av, og heller ikke har krav på ytelser etter trygdelovgivningen. Det kan også være at inntekter fra for eksempel en deltidsjobb eller trygdeytelser ikke er tilstrekkelige til å leve for. I slike tilfeller kan en søke om økonomisk stønad fra sosialtjenesten i tillegg.

Nærmere retningslinjer for behandling av saker som gjelder økonomisk sosialhjelp har Sosialdepartementet gitt i sitt rundskriv I-34/2001. Av dette rundskrivet fremgår også veiledende satser som skal legges til grunn ved utmåling av stønad. Disse satsene er såpass lave at de lå under de satsene mange kommuner allerede anvendte da de ble offentliggjort.

Hva som går inn under begrepet livsopphold er basert på skjønn og kommunale normer. Grunnleggende behov som helt klart kommer inn under livsoppholdsbegrepet er bolig, strøm, mat og klær. Det er også slått fast i nevnte rundskriv at utgifter til offentlig kommunikasjon, TV-lisens, avis og rimelige telefonutgifter omfattes av begrepet livsopphold. Ellers er det understreket at barnefamilier kan ha særlige behov, ut fra hensynet til at barna skal ha en så normal oppvekst som mulig.

Sosialtjenesten har adgang til å hevde at klienten har en for dyr bolig og kreve at en enten må ordne en del av husutgiftene selv, for eksempel utsette avdrag på lån, eller skaffe seg en rimeligere bolig.

Utgifter i forbindelse med sykdom, for eksempel medisiner, kan godkjennes som en nødvendig utgift dersom det ikke dekkes av trygdeytelser. En person som ikke får støtte fra trygdekontoret til kost- og vitamintilskudd kan også søke sosialkontoret om støtte dersom vedkommende ellers har for dårlig råd til å kjøpe det for egen regning. Her er det viktig å dokumentere og forklare sosialkontoret hvorfor en trenger disse tilskuddene. Ikke regn med at saksbehandler umiddelbart forstår hvorfor det er nødvendig at du må bruke slike tilskudd. Legg derfor gjerne ved søknaden bekreftelse eller veiledning fra lege om nødvendigheten.

Økonomisk stønad kan gis som bidrag, lån, garanti for lån eller varer og tjenester. Lån skal ikke gis dersom det er tvilsomt at mottakeren kan betale tilbake. Ved generelt dårlig råd eller manglende inntekt skal ytelsene gis som bidrag.

Andre formål, som det ikke er naturlig å søke om støtte til fra annet hold, kan det også søkes om gjennom lovens kp. 5. Som eksempel kan nevnes rekreasjonsopphold.

Økonomisk stønad etter skjønn
Når det gjelder § 5-2, heter det på s. 33 og 34 i nevnte rundskriv at "den enkeltes behov må vurderes konkret i forhold til den totale livssituasjon". Det fastslås også at "hensynet til søkerens fysiske og psykiske helse kan tillegges avgjørende vekt." Slike hensyn kan brukes i forhold til å argumentere for at en har hiv, og at en av den grunn har et særlig behov for en stabil økonomisk situasjon.

Å oppnå en ytelse som er skjønnsbasert er ikke alltid like enkelt, fordi det kan virke uklart hva det egentlig legges vekt på og hva som kreves av dokumentasjon. Vanligvis vil det være fornuftig å være tydelig på hva en søker om. Spør gjerne på sosialkontoret om hva slags dokumentasjon som kreves i forbindelse med søknaden. Vanligvis er dette dokumentasjon på inntekt, for eksempel utskrift fra ligning og bankkonti, trygdeutbetalinger og lignende.

Dokumentasjon av utgifter er også viktig, særlig husleie, renter og avdrag på lån, strøm, kommunale avgifter, telefon og andre mer eller mindre faste, dokumenterbare utgifter. Dersom en leverer inn alle opplysningene på forhånd, vil en sannsynligvis kunne få et hurtigere svar tilbake.

Refusjonskrav
Dersom noen, på grunn av lang saksbehandlingstid får etterbetalt trygd, kan sosialkontoret kreve refusjon i etterbetalingen, for å dekke sine egne utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Årsaken til denne regelen er at det ikke vurderes som rett at en person kan få "dobbelt opp" av offentlige ytelser.

Rusmisbruk
Kapittel 6 omhandler tiltak overfor rusmisbrukere. Av denne går det fram at en klient har krav på hjelp for sitt rusmiddelproblem dersom kommunen ser at det er behov for det, og at den enkelte selv ønsker det. Dette innebærer også plass i institusjon dersom andre tiltak ikke nytter. Dersom det ikke kan skaffes plass med en gang, skal sosialtjenesten om nødvendig sørge for midlertidig tiltak.

Oppholdskommunens ansvar
Etter § 10-1 er det kommunen hvor en oppholder seg som vil ha ansvar for å yte hjelp etter loven. Det er ikke krav om at en må være bosatt i kommunen for å få hjelp, et midlertidig opphold skal være nok. Dette betyr at en person som for eksempel skal på ferie til en annen kommune enn den en oppholder seg i til daglig, har rett til å få nødvendige tjenester fra feriekommunen, i hvert fall dersom dette avklares med feriekommunen på forhånd. Vær oppmerksom på at det er egne regler for fordeling av saker mellom bydelene i Oslo kommune.

Klage (anke)
§ 8-6 omhandler klager på vedtak som fattes av sosialtjenesten. Klagen skal innleveres til sosialkontoret. Dersom ikke sosialkontoret endrer vedtaket, skal klagen sendes videre til fylkesmannen for avgjørelse. Erfaring viser at det er temmelig sjelden at fylkesmannen overprøver vedtak som sosialtjenesten har fattet. Allikevel bør en klage dersom en mener seg urettferdig behandlet, om ikke annet så av prinsipielle årsaker. Les mer om det som gjelder klager på forvaltningsvedtak generelt under kp. 10.