lovbok

Arbeidslivets utfordringer

Gjennom hivpositives deltagelse og møte med arbeidslivets parter har vi forhåpninger om at vi også kan få satt arbeidslivets utfordringer på dagsordenen her i Norge.

HivNorge arrangerte i oktober en konferanse for arbeidslivet hvor temaet var "å sikre en positiv framtid - inkludering av hivpositive i arbeidslivet".
Arbeidslivets parter var spesielt invitert til å delta og deltok også som panel på slutten av konferansen. De som deltok var NHO, SPEKTER (tidligere NAVO), Oslo kommune, LO, Fagforbundet og Handel- og kontor. Med andre ord store tunge organisasjoner.
Konferansen hadde som mål å gi grunnleggende informasjon om hvordan det er å leve med hiv, presentere aktuelle regelverk og gi personlige møter med hivpositive.
Vi vet at mange hivpositive opplever arbeidslivet som en utfordring. Vi ser ut fra vår rådgivningstjeneste at det særlig er to temaer som går igjen; spørsmålet om man skal være åpen om status i forhold til arbeidsgiver og erfaringer med manglende kunnskap blant kolleger og arbeidsgivere - både om hvordan hiv smitter og hva det innebærer å leve med viruset.
Vårt mål er at flere arbeidsplasser skal ha kunnskap og bevissthet om hiv og at hivpositive medarbeidere skal kunne fortelle sin arbeidsgiver, om en selv ønsker det, uten at dette skaper utrygghet og usikkerhet på arbeidsplassen.
Det kommer vel neppe som en stor overraskelse at hiv og hivpositive i arbeidslivet ikke var nevnt som en del av noen av de særskilt inviterte parters plandokumenter. Men med nettopp denne erkjennelsen av manglende fokus, fra flere av arbeidslivets parter, er det skapt rom for å arbeide sammen videre for å endre dette.
Det er avholdt ett oppfølgingsmøte med de særskilt inviterte som satt i panelet, dette kommer jeg litt tilbake til etter hvert.
Først vil jeg ta fram Hiv-Danmarks levekårsundersøkelse fra i år, hvor hivpositive og arbeidsliv er belyst. Danmark har likelydende lovverk som Norge slik at arbeidstakere ikke har noen forpliktelse til å informere om sin diagnose.
Argumentene for ikke å fortelle er gjenkjennbare fra argumenter vi får presentert her hjemme. At en vil bli sett for den personen man er, de kvalifikasjoner en har og ikke som den hivpositive og syke. Videre sier undersøkelsen at omgivelsene ikke har behov for å vite om diagnosen, at en er redd for negative reaksjoner og at egen angst for reaksjoner legger store begrensninger på ikke å fortelle. Undersøkelsen viser også at mangelen på åpenhet har gjort at hivpositive har mistet rettigheter som finnes for tilrettelegging av arbeidet i forbindelse med diagnosen.
Det er ikke spesielt oppløftende lesning som presenteres fra Danmark. Det er heller ikke der slik at hivpositive opplever at de kan fortelle sin leder og sine kolleger om sin hivdiagnose, om de måtte ønske det eller ha behov for det, selv om "alle" andre sykdommer snakkes om og deles med kolleger og ledere. Av alle som har besvart sier 58 % at de ikke har fortalt sin arbeidsgiver om sin diagnose, andelen som ikke har fortalt er høyere hos heterofile enn hos homofile, men andelen som ikke har fortalt er desidert høyest hos innvandrere.
Dette er gjenkjennbare trekk fra hvordan det er i Norge selv om vi ikke har en oppdatert levekårsundersøkelse hvor dette kan bekreftes på samme måte.
Gjennom konferansen, hivpositives deltagelse og møte med arbeidslivets parter har vi forhåpninger om at vi også kan få satt disse utfordringene på dagsordenen her i Norge. Vi vil i samarbeid med partene jobbe med flere ting. Her kan vi nevne informasjonsmateriell som kan utvikles av partene sammen med oss, inkludering i partenes allerede arbeid for inkludering i arbeidslivet (IA), inkludering av temaet både i tillitsvalgtskolering og lederskolering, og sist men ikke minst - at partene informerer om temaet og organisasjonen på sine nettsider. Dette er kun stikkord på hva vi til nå har drøftet, men det er grunn til å være optimistiske med tanke på et videre samarbeid. I tillegg håper vi at dette viktige arbeidet også kan gi ringvirkninger til at flere får kunnskap om hva hiv er og ikke minst på sikt gi hivpositive en tro på at det er mulig å være åpen uten at samfunnet stempler og behandler en annerledes enn andre med en kronisk diagnose.