henki_bred

Ikke glem Henki

I år er det 20 år siden Høyesterett sa siste ord i Henki Hauge Karlsens kamp for å få tilbake jobben sin. Han var blitt oppsagt fra restauranten hvor han arbeidet fordi han var hivpositiv. Høyesterett ga Henki rett i at oppsigelsen var usaklig og dømte arbeidsgiveren til å gi ham jobben tilbake.

Dette var en stor seier for Henki og for alle andre hivpositive. Det betyr nemlig at Norges høyeste domstol har slått fast at en hivpositiv har samme rettigheter i arbeidslivet som alle andre, og at ingen kan jobben ta fra ham eller henne på grunn av hivstatus alene. Det er verdt å merke seg at Høyesterett ikke knyttet noen betingelser for at Henki kunne gå tilbake til jobben, som for eksempel særlige tiltak for å hindre smitte. Høyesterett mente kort og godt at det ikke er noe motsetningsforhold mellom å være hivpositiv og å stå i en hvilken som helst jobb. Ingen har seinere utfordret denne dommen eller trukket den i tvil. Det er heller ikke kommet fram ny kunnskap om smitteveiene til hiv som gjør et vanlig kollegaforhold eller forhold mellom ansatt og kunde mer risikabelt enn man trodde i 1988.

Jeg blir sint og oppgitt når jeg leser historien til Nils som er gjengitt et annet sted i dette nummeret. At arbeidsgiveren ville innføre en "beredskapsplan", tyder på at hun har de villeste fantasier om hva slags farer en hivpositiv kan representere på en arbeidsplass. Og det vitner om en grenseløs mangel på kunnskap om hvordan hiv faktisk smitter.

Har hun ikke hørt om Henki? Sannsynligvis ikke.

Tidligere i år publiserte FAFO resultatene fra sin undersøkelse om nordmenns holdninger til hiv. De mest urovekkende funnene gikk ut på at svært mange nordmenn mener hivpositive har plikt til å orientere arbeidsgiver og kolleger om sin status, og at de må finne seg i endringer i jobbsituasjonen. Alt av hensyn til deres - altså de andres - sikkerhet.

Har de ikke de spurte i undersøkelsen hørt om Henki heller?

Det er nok mye som ligger bak reaksjonen til arbeidsgiveren til Nils, og de som svarte på holdningsundersøkelsen. Mye handler om kunnskap om hiv og det smitteveier. Men det handler også om at de glemmer fundamentale rettigheter i arbeidslivet. Og - altså - dommen i Henki-saken.

Holdningsundersøkelsen viste en generelt sett dårlig kunnskap hos befolkningen om hiv. Vi i HivNorge tar det som tegn på at vi må legge mer vekt på informasjonsarbeidet. Samtidig har vi utfordret myndighetene til å ta sin del av ansvaret, det vil si hovedansvaret. Mens vi venter på at de skal komme fram til noe virksomt og konstruktivt, skal vi fokusere på forholdene i arbeidslivet. Det lever rundt 3.000 mennesker med hiv i Norge i dag. Svært mange av oss er i jobb, selv om vi ikke er synlige for arbeidsgiver eller kolleger. Så lenge vi vet at det fins slike holdninger som den før omtalte arbeidsgiveren har eller de som reflekteres i holdningsundersøkelsen, er det ikke særlig fristende å være åpen. Dessverre er det kanskje et stykke igjen til vi kommer dit at den allmenne kunnskapen om hiv er slik at en hivpositiv kan fortelle om status uten å risikere ubehagelige reaksjoner. I mellomtiden er det viktig å minne om at arbeidslivets spilleregler ikke krever av en arbeidstaker at hun eller han skal informere om sykdom, unntatt når det gjelder forhold som kan påvirke arbeidet. Samtidig har heller ikke arbeidsgiver rett til å kreve informasjon om arbeidstakerens sykdom. Derfor er vi i vår fulle rett når vi ikke sier noe om hivstatusen. I Norge er det videre god tradisjon for at sykdom er en privatsak. Til tross for dette opplever mange i det lange løp at fortielse er problematisk. For eksempel er det lett å vikle seg inn et nett av nødløgner for å kamuflere rutinekontroll hos legen, eller nødvendige sykemeldingsperioder.

HivNorge har vært i kontakt med arbeidslivets parter, og faktisk fått positive signaler om at hiv er noe de ønsker å ta på alvor. For å komme videre i dialogen er det viktig at vi får fram historier av den typen Nils forteller. Men også de positive, slik som Annes historie. Når vi samler slik erfaringskunnskap står vi mye sterkere overfor arbeidslivets parter og for myndighetene, og vi kan få fram eksempler til etterfølgelse.

Selv om Henki-dommen er 20 år gammel, er den fortsatt ett av de viktigste redskapene vi har i arbeidet for å sikre hivpositive gode forhold i arbeidslivet. Henki gjorde en viktig jobb for oss alle, og det skal han fortsatt huskes for. Takk Henki!