ribbon_wide

Ingen god idé

Oslos byråd for helse- og sosialsaker, Anniken Hauglie (H) foreslår i VG å registrere hivpositive med fullt navn og personnummer. Dette skjer for de aller fleste allmennfarlige smittsomme sykdommer, men enkelte sykdommer, som hiv, syfilis og gonoré registreres anonymt.

Hauglie mener registrering med fullt navn og personnummer vil gjøre overvåkningen av forekomsten av hiv bedre og til et mer nyttig redskap for myndighetene i arbeidet med å forebygge hivsmitten. Helse- og sosialbyråden mener det er en forutsetning at straffelovens paragrafer som kriminaliserer hivsmitte fjernes før forslaget hennes kan iverksettes. Dette begrunner hun med at en liberalisering av straffeloven vil redusere folks angst for å teste seg.

Vi er ikke enige med Hauglie, tvert i mot. I den grad det hivforebyggende arbeidet i Norge er en suksess, så skyldes det at helsemyndighetene valgte en linje som gikk ut på å skape åpenhet og tillit mellom berørte grupper og helsemyndighetene. Myndighetene la seg på en linje som skulle skape bedre levekår for de berørte og bedre selvfølelsen blant stigmatiserte og selvstigmatiserende grupper. Tanken var at bedre selvfølelse også ville øke ansvarligheten og bidra til en omlegging av seksualvanene mot sikrere sex. At hivtallene i Norge faktisk forble såpass lave som de var på denne tiden, skyldes også andre forhold, men linjen om å skape tillit mellom helsemyndighetene og de berørte gruppene var sterkt medvirkende til at det forebyggende arbeidet faktisk forebygde.

At myndighetene også kjørte en massiv informasjonskampanje om hiv, smittemåter og hvordan man kan beskytte seg mot smitte bidro til å forebygge smitte og til en relativt høyt kunnskapsnivå i befolkningen. Det viktigste i denne sammenhengen var at ”alle” seksuelt aktive hadde et ansvar for å beskytte seg selv og sin partner. Ansvaret måtte ikke hvile på den ene parten alene.

Siden hivepidemiens tidlige dager har myndighetene i høy grad forlatt linjen om gjensidig tillit og dialog. Myndighetene er tilsynelatende forståelsesfulle og enige ved dialog, men følger ikke opp gjennom endring av prioritering eller i handling. Mennesker som lever med hiv i Norge i dag føler seg i stor grad mer stigmatisert nå enn da epidemien startet. Tallene for hivsmitte fortsetter også å øke.

Byråd Hauglie sier til VG at hun tror straffelovens paragrafer mot hivsmitte må liberaliseres. Hun frykter at disse paragrafene skremmer folk fra å teste seg og at bestemmelsene dermed kan bidra til å spre hivsmitte snarere enn å forhindre den. Det er vi enige med henne i. Det er grunn til å anta at ca 50 prosent av nydiagnostiserte er blitt påført viruset av mennesker som selv ikke var klar over at de var hivpositive. Mange av dem kan ha vært i risikosituasjoner, men har latt være å teste seg fordi de frykter for å bli gjort strafferettslig ansvarlig.

En liberalisering her vil være av det gode, ikke bare for hivpositive, men for samfunnet som helhet.

Vi tror imidlertid ikke at et hivregister hvor den enkelte som lever med hiv er registrert med navn og personnummer er noen god idé. I et samfunnsklima hvor vi til stadighet opplever at folk ikke våger å besøke sin egen interesseorganisasjon av frykt for at de skal bli sett idet de går inn døren og avslørt som hivpositive, i et klima hvor medlemmene ikke tør betale kontingenten til HivNorge gjennom banken sin av frykt for avsløring, tror vi ikke et slik hivregister som Hauglie foreslår vil bli noe godt forebyggende redskap for helsemyndighetene. Tvert imot så tror vi at i dagens klima vil et slikt register fungere slik straffelovens paragrafer fungerer i dag: Det vil skremme folk som har vært i riskosituasjoner fra å teste seg.

Vi anser det også som et argument at seniorrådgiver Øyvind Nilsen ved Folkehelseinstituttet heller ikke ser noen grunn til å inneføre et åpent registersystem. Han sier at problemene ikke er større enn at de kan håndteres og at anonymiteten er en fordel fordi det gjør det lettere for den som får en hivpositiv test å være åpen om sine forhold til helsemyndighetene. Nilsen er sannsynligvis den personen i Norge som kjenner dette registeret og den funksjonen det har best.

Vi tror verken at straffelovens paragrafer eller et hivregister knyttet til navn og personnummer gir helsemyndighetene de redskapene de trenger for å begrense spredningen av hiv her til lands. Derimot tror vi på et klima for samarbeid og tillitt mellom helsemyndighetene og utsatte og berørte mennesker. Og vi tror at kunnskap er viktig. Ved å heve kunnskapsnivået i den generelle befolkningen – om hvordan hiv smitter og ikke smitter, om at det ikke er noen grunn til å frykte hivpositive og et klima hvor hivpositive ikke har noe å frykte – vil myndighetene få de redskapene de trenger for å forebygge hiv.

Evy-Aina Røe
Generalsekretær, HivNorge