klubbe_bred

Så galt kan det gå ...

I februar ble det avsagt dom i lagmannsretten i en straffesak vedrørende smitte og smitterisiko for hiv etter straffelovens § 155. HivNorge mener at denne dommen viser hvor ille det kan gå når vurdering av smitterisiko overlates til domstolene.

En dom fra tingretten ble forsøkt anket på både skyldspørsmål og straffeutmåling. Lagmannsretten nektet imidlertid å behandle skyldspørsmålet. Det betyr at det er tingrettens behandling som blir stående.

I denne dommen blir det slått fast at en hivpositiv som har oralsex med en annen uten kondom, kan dømmes for brudd på § 155. I praksis sier domstolen at enhver risiko for smitte er tilstrekkelig risiko for å bli dømt etter denne bestemmelsen. Nok en gang benyttes det som argument i denne forbindelse at ”…hiv er en meget alvorlig sykdom som i verste fall kan medføre døden”.

Som mange er kjent med ble en ny straffelov vedtatt i fjor, men denne er ennå ikke trådt i kraft. I den nye loven er § 155 videreført i to nye bestemmelser (§§ 237 og 238). Justiskomiteen har under lovprosessen påpekt at domstolen må vurdere konkret om en person på vellykket behandling ”…utgjør en smitterisiko i et slikt omfang at lovens vilkår er oppfylt”. Dette må forstås som at det er en nedre grense for hvor stor risikoen må være for at straff skal kunne idømmes. Lovgiver konkretiser ikke denne grensen, men overlater dette til domstolene.

I denne konkrete saken påpekes det i lagmannsrettsdommen at risikoen for mottaker å bli smittet ved oralsex er 1 til 10.000. På tross av den lave risikoen mener domstolen at oralsex uten kondom er straffbart. Her har man tydeligvis ikke tatt hensyn til kommentaren fra justiskomiteen. Da den nye loven ikke har trådt i kraft, er ikke domstolen rettslig forpliktet til å ta hensyn til disse forarbeidene. Det som imidlertid er påfallende, er at tingretten velger å vise til justisdepartementets kommentarer om risiko, og ser bort fra de senere kommentarene fra justiskomiteen om risiko. Juridisk sett er det de kommentarene som ligger tettest opp til behandlingen i Stortinget som skal ha mest vekt. I denne saken plukker og anvender dommerne kilder de finner mest hensiktsmessig, og ser bort fra de mer liberale synspunktene som kom til uttrykk i innstillingen fra justiskomiteen. De velger fritt argumentene som passer synspunktene best.

Vi har i tidligere rettspraksis sett at domstolen legger til grunn en streng vurdering av risiko. Det skal med andre ord lite til av risiko for smitte for at § 155 benyttes. Den siste dommen gjør oss imidlertid sterkt bekymret. Her har domstolen etter vår mening gått alt for langt. Med tanke på den svært lave risiko oralsex innebærer, er det uakseptabelt at dette skal føre til domfellelse!

Ikke nok med at domstolen slår fast at det er straffbart å ha oralsex uten kondom, den sier også at en hivpositiv kan dømmes for å ha utsatt noen for smittefare selv om partneren allerede er hivpositiv! Forutsetningen for dette er hivstatus til seksualpartneren er ukjent. Med andre ord; hvis du som hivpositiv har sex med en annen uten kondom, kan du dømmes for forsøk på smitte hvis motparten er hivpositiv uten å kjenne sin status. At hivpositive skal kunne dømmes også for forsøk på å utsette andre for fare for risiko der seksualpartneren allerede er smittet, er for HivNorge helt meningsløst. Alt ansvaret pålegges den som kjenner sin status, og man har et ensidig fokus på den straffbare handlingen, som da er sex mellom to samtykkende personer. Formålet med § 155 er blant annet å forebygge spredning av hiv, og denne avgjørelsen viser tydelig at bestemmelsen ikke fungerer etter sin hensikt.

HivNorge har i hele lovgivningsprosessen påpekt at vanskelige spørsmål, som for eksempel nedre grense for risiko, ikke kan overlates til domstolene. Dette fordi vi har sett at dersom dommerne overlates ansvaret for å trekke den nedre grensen for risiko, så innebærer det i realiteten en nulltoleranse for risiko. Våre spådommer, også denne gangen, har gått i oppfyllelse og vi har fått bekreftet at rettspraksis går gal vei! I tillegg ser vi tendensen til en kåt påtalemyndighet, i og med at antallet saker om § 155 stadig øker. HivNorge har av denne grunn etterlyst lovgiver som en tydeligere premissleverandør på dette feltet.

Gjennom denne domsavsigelsen har vi nå fått dokumentert hvor galt det kan gå når dommerne gis for stort spillerom. Ansvarlige myndigheter må nå gripe inn. Vi har ennå til gode å se justisministeren mene noe om dette – det er på høy tid! Justisministeren lovet under debatten i Odelstinget å komme tilbake til Stortinget med mer informasjon om hvordan de ansvarlige departementene skulle følge opp det videre arbeidet med smittevernbestemmelsene i straffeloven. Dette har ennå ikke skjedd, til tross for påminnelser fra vår organisasjon. HivNorge krever at justisministeren oppfyller løftene han har gitt, og at han blir en synlig aktør også på denne banen!