evyainaroe_bred2

Tvangstanker

TVANGSTANKER: Da hivepidemien veltet inn over Norge på midten av 1980-tallet reagerte landet med panikk. Det ble ropt på tvangstiltak, det ble ropt på isolering av hivpositive. Ansvarlige politikere begynte sågar å arbeide med et lovutkast for smittevern som gikk langt i å tillate bruken av tvang.

I en slik situasjon var det en lykke for Norge at Henki Hauge Karlsen valgte å stå frem som hivpositiv og ta opp kampen for sine rettigheter på arbeidsmarkedet. Hans kamp synliggjorde hva som sto på spill både i forhold til menneskerettigheter og i forhold til å bekjempe epidemien.

Det var også bra for landet at det var helsedirektør Torbjørn Mork som til synende og sist definerte premissene hiv og aids skulle bekjempes på. Han avviste tvang som virkemiddel og gikk inn for samarbeid og frivillighet. Dette var en linje som ble fulgt opp av spesiallege Svein-Erik Ekeid, lederen for det hivforebyggende arbeidet i de første årene.

Lovforslaget ble avvist. I stedet ble det utarbeidet en stortingsmelding (nr 29, 1987 – 88) om hiv og aidsepidemien. Hovedbudskapet her var klart: Epidemien skulle bekjempes gjennom samarbeid og frivillighet, ikke tvang. Tilsynelatende hadde de gode kreftene vunnet. Men allerede i dette dokumentet åpner de politiske myndighetene for muligheten til å ta i bruk tvangsmidler overfor enkelte ansvarsløse hivpositive. Samtidig slås det fast at det etter politikernes mening ikke er behov for noe særlig juridisk vern av hivpositive og deres rettigheter, slik homofile og lesbiske hadde oppnådd noen år før.

Tvetydigheten i norsk hivpolitikk er derfor til stede fra første stund. Samtidig anerkjennes ikke hivpositive som en minoritet som har behov for eller krav på beskyttelse.

Det skulle man få merke etter hvert. Norske myndigheters interesse for å samarbeide med hivpositive har blitt mindre etter hvert. Det første signalet om det var smittevernloven som ble vedtatt i 1994. Hivpositive så på den som et angrep på sine grunnleggende menneskerettigheter og kjempet imot, men tapte. Samtidig med smittevernloven ble også straffelovens paragraf 155 vedtatt, så å si uten offentlig diskusjon. Dette var paragrafen som åpnet for å tiltale og straffe med fengsel hivpositive som smittet eller utsatte andre for hivsmitte. Hivpositive skulle tvinges til å ta ansvar, til tross for at forskningen viste at de aller, aller fleste allerede gjorde nettopp det.

Aksepten for bruk av tvang var for oppadgående. Den ble ikke nødvendigvis mindre av at epidemien avtok og hivpositive fikk tilgang på medisiner som medførte at en hivdiagnose ikke lenger var noen dødsdom. Fra midten av 1990-tallet så ikke myndighetene lenger behovet for å mobilisere den generelle befolkningen til innsats. Myndighetene valgte å fokusere på utsatte grupper, det vil si menn som har sex med menn og stoffbrukere. De som allerede var smittet følte seg etterlatt ute i kulden.

Dette var et veivalg som fikk store konsekvenser. Myndighetene kuttet i bevilgningene til opplysningsarbeid rettet mot den generelle befolkningen. Kunnskapsnivået sank, men epidemien flatet ikke ut. Jordsmonnet for tvangstiltak ble stadig bedre til tross for at den medisinske utviklingen sikret at en hivpositiv status ikke lenger var noen dødsdom. Mangel på kunnskap om hiv og smittefare åpnet for at enkelte politikere i 2003 fremdeles kunne hevde at å utsette andre for hivsmitte var å ligne med drapsforsøk. Dermed kunne de samme politikerne øke strafferammene for paragraf 155 fra tre til seks år.

Heller ikke den siste gjennomgangen av straffeloven førte til at myndighetene har klart å gjennomføre en endring på dette fullt ut. Loven som trer i kraft i 2012 er fremdeles i utakt med den medisinske kunnskapen vi har på området.

Når politikerne ikke endrer dette skyldes det to forhold: For det første er hivpositive en forsvinnende liten minoritet. Det ville innebære store politiske omkostninger å tale deres sak i en offentlighet som fremdeles mangler kunnskap om hvordan hiv smitter og ikke smitter. For det andre mangler også lovgiverne den kunnskapen som skal til for å gjennomføre endringer på dette området. Den situasjonen vil ikke forandres før befolkningen tilføres ny kunnskap.

Så lenge det ikke skjer vil hivpositive oppleve at de i norsk offentlighet er definert som en del av problemet – og ikke en del av løsningen. Det er det på tide å endre, men da må også lovgiverne ta ansvar for å gjennomføre en kunnskapsheving om hiv i egne rekker, så vel som blant folk flest.

Først da kan vi skape grunnlag for tanken om å avskaffe bruken av tvang og straff i kampen for å begrense hivepidemien.