asylhjerte

Utlendingsnemndas uutholdelige letthet

I Soria Moria-erklæringen stadfestes følgende med bred penn: "Regjeringen vil føre en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk." Hvorfor kastes da hivpositive flyktninger ut av landet til den visse død?

I forbindelse med spørsmål om hiv kan gi opphold på humanitært grunnlag etter Utlendingslovens § 8, 2. ledd har jeg tidligere beskrevet "Kamerunsaken" fra Utlendingsnemnda (UNE). Som vi har sett innebærer avgjørelsen en betydelig skjerping av kravene for å få opphold på grunn av hivstatus. Helt konkret skal man ikke lenger ta hensyn til om behandling er startet opp i Norge. Man skal heller ikke foreta en individuell vurdering av hvor vidt søker har de økonomiske ressursene til å kjøpe behandling i hjemlandet, ei heller skal vektlegges den enkeltes geografiske tilgang til behandling. Hvor smitteoverføring er skjedd skal ikke ha betydning. Sist, men ikke minst, er det ikke relevant å vektlegge det stigma og den forskjellsbehandling som eventuelt følger med en hivdiagnose i søkers hjemland.

"Kamerunsaken" har vært behandlet i Tingretten hvor Staten dessverre fikk medhold. I disse dager forberedes imidlertid anken til Lagmannsretten så saken er ikke avgjort!

Selv om "Kamerunsaken" ikke er rettskraftig avgjort ser vi allerede virkningene av den innstramming av praksis som Nemnda har lagt opp til. I skrivende stund har en ung mann fra Angola fått sitt siste avslag fra UNE. I Angola er det 8 % av de som trenger behandling for hiv som får tilgang til medisiner. Av disse 8 % er det politisk bestemt at gravide skal prioriteres. Vår mann har ingen familie og ikke noe nettverk igjen i Angola. Det sier seg selv at han ikke vil ha mulighet til å få behandling.

Hvis myndighetene virkelig mener at et behandlingstilbud til 8 % av de som trenger det er godt nok kan jeg ikke se at det i noe tilfelle vil være mulig å få opphold etter § 8, 2. ledd på grunn av hivstatus.

Alt koker ned til de såkalte innvandringspolitiske hensyn. I begge disse sakene erkjenner UNE at det foreligger "sterke menneskelige hensyn", men statens interesser veier tyngre. Det er altså frykten for at det skal komme horder av hivpositive til Norge som er årsaken til at norske myndigheter vil sende disse to personene hjem.

I over 25 år har vi nå levd med hiv. Har det så langt kommet mengder av hivpositive til vårt land og søkt om opphold på dette grunnlaget? Tall fra UNE viser at det i perioden 2001-2006 var 48 personer som søkte om opphold på grunn av hiv. Det er vanskelig å se at dette utgjør en slik mengde mennesker at den norske stat har et reelt behov for å stramme inn regelverket for å kunne regulere innvandringen. Flertallet i stornemndsavgjørelsen baserer sin beslutning på noe som kanskje kan komme til å skje i fremtiden på bakgrunn av at det lever ca 32 millioner mennesker med hiv i verden.

Ser ikke UNE her spøkelser på høylys dag? Jeg har stor sympati med mindretallet som i forhold til denne vurderingen uttaler følgende: "Betydningen av innvandringspolitiske hensyn, i betydningen kontrollert og begrenset innvandring, må således etter mindretallets syn vurderes fortløpende med en viss realisme i forvaltningspraksis, i lys av den faktiske utvikling og ikke ut fra verst tenkelige scenarier."

I Soria Moria-erklæringen stadfestes følgende med bred penn: "Regjeringen vil føre en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk." Er det flere enn meg som ikke får ting til å stemme ...?