Paula sa ...

I tenårene åpnet Paula opp sin skjulte samiske identitet, og tok i bruk noen av de gamle tradisjonene igjen. For to år siden oppdaget hun hva denne erfaringen kunne gi henne, og hun sier at her ligger forklaringen på at hun bærer seg av slik som hun gjør i dag.

paula_kv

Istedenfor å ta med seg hele boken av sin yndlingsforfatter da hun stod i bokhandelen, nøyde Paula Simonsen seg med å lese setningen som blikket hennes tilfeldigvis fant på en like så tilfeldig valgt side. - Paul Cohelo er min yndlingsforfatter, og jeg har lest alle romanene hans, men jeg lot den nyeste utgivelsen hans likevel bli liggende.

Hivinformanten fra Nord-Norge har blikk for detaljer, og jeg føler at hun gransker meg på en slik måte at det er vanskelig å notere det hun sier, for hun har et blikk som ikke lar seg avvise. Å vende blikket vekk fra det, gjør at man ikke får med seg halvparten. Og det går ikke å ha journalistnesen vendt mot spiralblokken og bare mumle et og annet ja og ha. For Paulas setninger er like målrettede som blikket hennes. Det hun forteller er på skreddersøm, for tilstedeværelsen er viktig, Paulas ord formes ikke på vane. Det er levende erfaringer som gir de riktige ordene, milde eller intense ord, men valgt med omhu, hver gang.

- Hivpositive er en veldig ressurssterk gruppe, når de først greier å fri seg fra frykten for stigmatisering. Jeg kjenner etter hvert mange som har hiv, men flere av dem lever med dette helt for seg selv. Det jeg ser blant disse er en enorm ensomhet, og mange er på leting etter en partner, oppsummerer Paula fra sine tre år som hivpositiv. Hun engasjerte seg som aktivist i 2004, like etter at hun fikk sin diagnose.

Det finns nå et prosjekt nordpå om å få til et møtested for hivpositive som dekker de tre nordligste fylkene. Et nettverk er allerede grunnlagt, men de geografiske avstandene utfordrer og ofte blir kontakten en til en. - Det viktigste med møtene våre er å se inn i øynene på andre som har hiv, så du ser at det finnes flere enn deg, sier Paula om erfaringene med kontaktnettet. Hun forteller om nyankomne innvandrere som ofte gir uttrykk for at de hadde trodd de var de første i landet som har hiv. - For dét er noe ingen snakker om her.

Paula trenger ikke mange setningene for å beskrive et nytt nord-sør-paradoks, som hun registerte selv på tre reiser i Vest-Afrika. - Å komme til Afrika og se hvordan de motarbeider hiv og aids der, var viktig for jobben jeg gjør i Norge. Der nede ser man hiv overalt, de tar i bruk effektive virkemidler, store plakater med informasjon, klinikker som er tydelig merket, og man snakker om det i radiokanalene og informasjon gis til de unge - temaet er overalt, forklarer Paula. - Og vi har en tanke her hjemme om at de trenger hjelp i Afrika, fordi det er så tabubelagt... det er jo her man ikke hører noe om hiv og aids lenger!

- Min bakgrunn som sjøsame gjør det nok lettere for meg å forstå mennesker fra andre kulturer som innvandrer til Norge. Men under oppveksten min var vi liksom ikke samer. De som hadde reinsdyr og var på fjellet, det var de som var samer, ikke vi. For den gangen ble det ikke snakket om at det fantes sjøsamer, sånn som i dag, forklarer Paula.

Skiftet kom midt på 80-tallet, samtidig som en joik slo gjennom i den norske Grand Prix-finalen. Urbefolkningen ble en aktiv minoritet. - Min samiske bakgrunn hadde aldri vært noe vi snakket om, for vi levde som nordmenn og snakket ikke om røttene og kulturen vår, sier Paula som lærte seg samisk språk ved å gå på kurs. Da de yngre søsknene hennes kom i skolen, fikk de språkopplæringen der.

Paula forteller at om en serie "eksamener" - motgang i livet. Hun omtaler dette som tester, og hun tolker det i dag at de hadde som rolle å få henne til å ta i bruk mer av sin styrke. Det afrikanske landet hvor hun hadde kontakter, tiltrakk henne fordi de også har en kultur med tradisjonell medisin som utpeker enkelte mennesker til healere, mennesker med kraft til å hjelpe andre. Slik som i den samiske kulturen, der denne personen kalles for en helbreder.

- Bestefaren min, som døde før jeg ble født, han var også en helbreder. Han hadde det vi kaller for varme hender. Og hos oss går man ofte til en helbreder først, før man oppsøker en lege. Noen helbredere er så sterke at de tar alt, mens andre er spesielt flinke i enkelte ting, som tannverk eller mentale problemer. De sterkeste har kontakt med oven på en spesiell måte. Evnene deres kanaliseres i energien som de får gjennom bønnekraften. For bestefaren min, som var en del av læstadianer-miljøet, uttrykte man dette som "kontakt med Gud". Men Gud er bare en av de mange måtene å omtale Kraften på, sier Paula som selv har begynt å utforske sine evner til å helbrede.

Uten helt å vite hva det er jeg vil vite, spør jeg i hvilken utstrekning Paula bruker slik energi? - For meg ser jeg på dette som om jeg er i bønn, hele tiden. Jeg kanaliserer energien jeg fra åndelige tanker inn i menneskemøter. Noen kaller dette å be "til Gud", eller være i kontakt med livskraften. Men Kraften er det ikke helbrederen selv som har, de har evnen til å åpne for den, de kanaliserer og lar den komme ned og ut i hendene. Bildet av en brønn kan også beskrive det som foregår, hvis brønnen ikke blir brukt er vannspeilet fast, mens en brønn som brukes får tilsig av nytt vann. Ved å gi andre av livskraften blir man selv også tilført ny livskraft. Med erfaring kan du regulere dette bedre, sier Paula, som legger til at afrikareisene åpnet for større innsikt i den samiske kulturen hos henne. - I møte med det fremmede, møtte jeg meg selv.

- Jeg har gjort i alt tre reiser til Vest-Afrika, alle etter jeg fylte 30 år. Første gang dro jeg for å besøke en venn, og bodde hos en familie av helbredere. Der så jeg stor kulturell aksept for disse evnene, som jeg hadde hørt snakk om i min familie. Senere dro jeg tilbake til Afrika, fordi jeg ville vite mer om helbredere, og fordi jeg hadde så mange mentale prøver å stå ut med at jeg trengte dem til å hjelpe meg. De satte ord på og forklarte flere av prøvelsene jeg hadde vært gjennom.

- Jeg tror kontakten med de afrikanske healerne har hjulpet kroppen min å kjempe mot viruset. Som nysmittet, i en fase der viruset er særlig hissig, hadde jeg like gode blodverdier som andre får ved medisinering - så legen syns det så bemerkelsesverdig bra ut, for en "nybegynner!" spøker Paula om noe som også tydelig opptar henne på et alvorlig plan. - Den siste turen til det afrikanske kontinentet hadde jeg for snart ett år siden, da dro jeg til dem for å be om hjelp så jeg skulle greie å jobbe med og vie meg til å arbeide med hiv her hjemme.

Paula reiste til den store aidskonferansen i Toronto som en av fire representanter for HivNorge i august. - Canadareisen lærte meg nye ting, blan annet om hvilken plass indiansersamfunn i Amerika gir latteren som helbredende kraft. I Nord-Norge vektlegger vi jo også galgenhumor, når noe går galt. Og der "skjemtes" det mye om alvorlige ting, reflekterer Paula om likhetene hun ser mellom kulturer. - Latter anbefales nå også i annen medisinsk forskning, fordi det har god virkning på din mentale helse. Selv har jeg lyst å være med å gi mer glede og håp til andre mennesker, og jeg er glad hvis jeg kan være med å få noen til begynne å smile igjen, innrømmer Paula som har fått gjort mye for mennesker i sin landsdel.

Den kritiske refleksjonen er heller ikke fremmed når hun omtaler røttene sine, som hun har gravd frem i voksen alder. - Mange samer i Norge har glemt at de er en urbefolkning, men så er det greit å skrike at man tilhører en minoritet når man trenger noe. De fleste samene i Norge er helt integrert i det norske helsevesenet og skolevesenet. Det har blitt gjort forskning i Tromsø med å trekke samiske helbredere inn i behandlingen av mental helse, sier Paula som har sett hvordan urbefolkningsgrupper andre steder i verden står helt utenfor "det moderne" samfunnet.

Samfunnsengasjementet sitt markerte hun alt som tenåring, og hun minnes blant annet å ha brukt Henki-button til støtte for Henki Hauge Karlsen, som mistet jobben som bartender pga hiv, men som ble rikskjendis da rettsaken gikk av stabelen. - Utfallet av saken var en viktig seier for å motkjempe hysteriske reaksjoner på hiv, selv om hovedpersonen døde like etter at dommen kom, sier hun, og fortsetter.

- Men så ble det veldig, veldig stille igjen. Jeg tilhørte dem som testet meg de gangene jeg fikk ny partner, forklarer hun. - Man vil jo ikke ta med seg noe inn i et nytt forhold - men det er jo ikke alle som tenker sånn, sier hun, og lar for første gang blikket vandre mot bordplaten. Paula ble smittet av en som hadde kjent sin status i flere år, men som løy om dette. Forholdet ble anmeldt, og han ble dømt til fengsel for å ha smittet henne.

Andre gangen jeg oppsøkte helbrederne i Vest-Afrika hadde jeg fått hiv, men da visste jeg det ikke selv. Det jeg husker er at de sa "men det kommer til å gå bra", uten at jeg var klar over betydningen der og da. Jeg tror helbrederen visste hva som skulle komme, legger hun til. Og hun jobber åpenbart for å gi han rett. Om tiden da beskjeden om smitten kom, sier hun at "hun allerede lå nede". - Da hadde jeg bare en vei å velge, å reise meg.

Den samiske kulturen og identiteten har vært viktige for å greie det, og i tillegg oppgir hun den 8 år gamle sønnen, som hun har eneomsorgen for, som den viktigste faktoren. Veien til åpenheten om hiv'n har gått veien om å vurdere hvilke påkjenninger det utgjør for en gutt i et lite samfunn å ha en mor som gjør hivstatusen sin kjent. De to har snakket om hivvirus, forteller Paula. - For sønnen min er veldig nysgjerrig, og veldig opptatt av alt som ikke er synlig for øyet. Han har mikroskop der han legger alt som kan undersøkes av en liten gutt. Og han får fatt i bøker om virus og bakterier, og vi leser dem sammen, dette er noe han fokuserer intenst på, forteller hun.

Men de har ikke pratet som Paulas hivvirus. Den samtalen som utgjør enda et veiskille, kommer når den skal. Det later til at Paulas liv og den setningen i Cohelos nyeste bok som hun leste en tilfeldig linje fra da hun stod i bokhandelen, er bygget opp på sammenfallende måter: "Inne i den dype skogen fantes to veier, og jeg valgte den minst bereiste. Det har utgjort hele forskjellen!"