hus_bred

Hjertets møterom

Huset i Trondheim kom «i boks» med midler fra tv-aksjonen Møterom. Men å se fjernsyn på huset kan Kirkens bymisjon og HivNorge ennå ikke. Heldigvis er det viktigere ting å samle seg om, som hverandre.

else_hoy

Et besøk på huset en helt vanlig høstmandag åpner for et møte med to regelmessige brukere, HivNorges egen kontaktperson Else Aasegg (bildet), en frivillig miljøarbeider, og daglige leder på huset, Siv Limstrand. I tillegg er det denne dagen også to personer med afrikansk bakgrunn på huset. De jobber ut fra huset, men får tiltaksmidler fra kommunen for et prosjektet som heter «Afrikansk solidaritet». Det er et langsiktig prosjekt som skal bryte isolasjonen blant hivsmittede med afrikansk bakgrunn, ved blant annet å igangsette samtaler i de afrikanske miljøene der hiv og aids ofte er et ikke-tema. De to driver mye oppsøkende virksomhet da ikke alle våger å komme til adressen der HivNorge og Kirkens bymisjon har organisert sitt praktiske arbeid.

Det er innslag av både stigmatisering fra andre og selv-stigmatisering som hever terskelen for å komme til huset. Dette kan være særlig vanskelig for en som er nysmittet, selv om man kanksje også er i en fase hvor man trenger en slik kontaktflate.

- Det er viktig at det er en hivpositiv her som er villig til å stå på for andre. Når du er nysmittet, trenger du noen med erfaring. Noen med kunnskap som vet og har egen opplevelse og erfaring med å å leve med hiv. Jeg traff ei jente på knapt 20 år som var klar for å sette livet på vent, hun skulle hoppe av alt hun hadde startet - stoppe utdannelsen og kutte sosiale relasjoner. Jeg ga henne et nummer av Positiv, med historien til Gemma, som ble gravid etter hun var smittet - og det var akkurat det denne jenta trengte, å se at store deler av livet kan gå videre, nesten som før.

Selv om huset ligger for seg selv og inngangen er tilbaketrukket, bare med et lite visittkort som sier hvem huset tilhører festet på døren, har Else Aasegg en del erfaring med hvorledes enkelte vegrer seg for å komme inn døren der HivNorge holder til. Ofte ber folk som ønsker kontakt om å få møte henne på andre, nøytrale steder. Et første møte med Else utenfor huset åpner for at de siden vil komme dit på egenhånd.

- Når disse skeptiske brukerne først har vært innom en første gang, når de endelig har turt å komme inn, så blir de avslappet på at de kan komme igjen uten at andre kan se at de har vært her, forteller Else om hvordan flere førstegangsbesøkende har reagert.

Selv har hun levd med hivviruset siden midt på 80-tallet, og vet hva det vil si å være smittet, stigmatisert, redd for døden - og redd for ikke å kunne leve med viruset.

I rollen som fadder gjennom HivNorge, møter hun fortsatt flere unge, nysmittede som har bestemt seg for at viruset betyr slutten for livet. Akkurat som for tyve år siden, men den gangen fantes det ikke medisiner og effektive tiltak, som i dag gjør at et liv med hiv iallfall kan vare like lenge som et liv uten hiv.

Det er mange spørsmål man skal prøve å besvare, og det viktigste er å ha noen å snakke med som ikke dømmer - så får svarene komme når man er klar for dem, lyder Elses «oppskrift». Huset er et viktig knutepunkt i denne kontakten.

I 2006 fikk Hans-Michael Schopp (48) fikk vite at han selv og samboeren Bernd Wagner var hivsmittet. De tok testen mens de var hjemme på ferie i Tyskland, hvor de begge kommer fra. Hans-Michael snakker med stemt s og bryter litt på norsken, men bruker armenene og snakker med hele seg for å tydeliggjøre hva det er han sier. - Dette året vi har vært her, har det kommet mer til mitt og Bernds liv. Det er bra. Før var det oss bare, også noen venner, og ikke så mye mer.

Han forteller at han flyttet fra Tyskland til Midt-Norge da Bernd som er møbelsnekker, fikk jobb der. I dag har de vært sammen i syv år. I Trondheim fikk ikke Hans-Michael noen jobb som er relatert til fagutdannelsen som kokk- og servitør. Han har isteden gått med avisen. Nå har både han og Bernd fått relevante jobber og flytter derfor sørover. Hans-Michael forteller om møtet med det tyske helsevesenet som straks ordnet det nødvendige av medisinsk hjelp. Mens de var inne på sykehuset den første dagen fikk de i tillegg møte en hivposivit fra tyske Aidshilfe, en frivillig drevet organisasjon som jobber for hivpositive. Vedkommende som troppet opp var en del av sykehusets kontaktnett og møtte nysmittede som nettopp hadde fått sin diagnose.

- Effekten av å snakke med noen så tidlig var positiv, forteller Hans-Michael, som sier han ikke var oppdatert på hiv før dette. Å møte en annen med diagnosen som både hadde noen svar og noe trygghet å gi, virket avdramatiserende og gjorde at de kom i en konstruktiv posisjon. Han og samboeren som er tre år yngre, er sterkere bundet sammen nå, sier Hans-Michael.

Andre som Else møter i fadder-rollen på huset i Trondheim er kvinner og menn fra det afrikanske kontinentet. Noen kommer i en tilstand av sjokk, ofte etter at de i forbindelse med å ha blitt syke har fått påvist at de er hivsmittede, forteller hun.

- For noen av dem kan diagnosen først og fremst være noe de kjenner til fra sitt hjemland, der det ikke finnes mulighet til å få hivmedisiner - og det derfor en uhyre alvorlig beskjed i deres øyne - «de ser bare død», forteller Else.

- De går gjennom sorg og sterk redsel for å bli utstøtt - og får sterke, psyksiske reaksjoner, slik som vi andre i Norge gikk gjennom da vi fikk diagnosen inntil midt på 90-tallet, forklarer Else.

- For henne betyr det mye å se mennesker når de etter flere møter med henne og andre deler av nettverket, blir «relativt trygge og i stand til å gå videre».

- Det er veldig spesielt når en ser noen gå fra å være utrolig nedfor og ha det svært dårlig psykisk, til at de klarer seg, og snur det vonde så det faktisk går fint.

Og at jeg har bidratt med noe som faktisk blir bra, er et viktig bevis for at noen kan bruke mine erfaringer - det er en del av min motivasjon, medgir Else som skyter inn at Siv Limstrand i Kirkens bymisjon, som er prosjektleder for huset, er en viktig støttespiller i det daglige.

- Vi har jo en glimrende prosjektleder i Siv, hu' er en ildsjel, og har en energi som er veldig smittende. Hu' er flink til å tydeliggjøre både at vi er avhengig av hverandre, og at vi er fra ulike arenaer. Og vi samarbeider veldig bra, skryter Else av Kirkens bymisjon, som er hennes «samboer» på huset.

Hun anser husets som er åpent for Midt-Norges hivpositive og noen ganger for deres pårørende, som en nødvendighet. Selv husker hun tiden på 90-tallets begynnelse, da aidskontorene rundt om i landet fortsatt var i funksjon. - Der hadde vi åpent adgang til hjelp og støtte fra psykolog og spesialhjelpepleier samt en miljøarbeider. Det gikk greit å komme uten å avtale på forhånd, likevel så hadde de tid til folk, det er noe mange av oss har savnet, sier Else om tiden mellom stengningen av aidskontoret i byen og det nye huset, som var ferdig istandsatt i januar 2006.

Ågot Bjørnlund (47) som også bruker huset jevnlig, slutter seg til dette. Hun har hatt hivdiagnosen siden januar 1985. Også hun husker Aidskontoret i Trondhjem som et godt tiltak. Tidligere om årene, før «alt ble byråkrati der nede», var det også lettere å relatere seg til HivNorge, hevder hun. Egentlig er årsaken til at hun som er ei «Oslojente» bor i Trondhjem, som hun har «smått med bånd til», ufrivillig. Hun har lenge gått med planer om å flytte tilbake til Oslo, men for å få bolig der trenger hun hjelp i søknadsprosessen. - Byråkrati har vi mer enn nok av fra før, uttrykker Ågot, som også føler at - Det er viktig bare å kunne komme et sted og slå seg ned og slå av en prat, og at noen har tid til å hjelpe deg.

Evnen til å hjelpe hverandre åpenbarer seg i huset i Trondhjem, for Ågot kommer sammen med Hans-Micheal som har fylt opp bilen sin med malesaker og annet hobbyutstyr, som Ågot har tatt med hjemmefra. Kasser med utstyr bæres inn på aktivitetsrommet i andre etasje. Herfra kan de som har lyst til å jobbe mer med hendene enn ved å røre vaffelrøre hente seg det de trenger og starte. Else og Siv ser for seg samlingskvelder der man maler og syr sammen. De vet veldig godt at huset ennå ikke har fått installert et tv som virker, men ikke var det et krav fra tv-aksjonene, som ga midler tilhuset, og ikke er det det fra brukerne, som gir huset hjerterom og liv.