asylhjerte

Frykten for å bli kastet ut

Mangelen på hivtesting og rådgivning i asylmottak samt et ublidt møte med norsk helsevesen kan sette det hivforebyggende arbeidet blant innvandrere tilbake.

I 2006 ble det registrert 276 nye tilfeller av hiv i Norge. 122 av de nysmittede var smittet før de kom hit. Mange av menneskene i denne gruppen er asylsøkere og flyktninger. Mangelen på hivtesting og rådgivning i asylmottak og et ublidt møte med norsk helsevesen setter det hivforebyggende arbeidet i fare. Stigmaet knyttet til hiv og aids gjør seg i aller høyeste grad gjeldende også her i landet.

- Vi konstaterer at tilbudet om hivtesting og påfølgende rådgivning praktiseres i svært ulik grad på asylmottakene rundt omkring i Norge, sier juridisk rådgiver i HivNorge, Inger-Lise Hognerud. - En av grunnpillarene i det forebyggende arbeidet er at den enkelte kjenner sin hivstatus, forsetter hun, ikke minst er dette viktig når de, slik mange asylsøkere gjør, kommer fra land hvor hiv er langt mer utbredt i befolkningen enn i Norge.

- Det ville være hensiktsmessig å gi asylsøkerne tilbud om hivtest og rådgivning allerede mens de oppholder seg på Tanum asylmottak, sier Hognerud. - Det er første stedet de kommer til før de sendes videre nedover i systemet. Tanum har i lang tid ikke hatt kapasitet til å tilby hivtesting. Denne testen er delegert videre ut i lokalsamfunnene og mottakene der. Det viser seg dessverre ofte at kompetansen på hivtesting og den etterfølgende rådgivningen er svært mangelfull i helsevesenet mange steder i landet.

En rekke asylsøkere kan fortelle at de aldri har fått noe tilbud om hivtest. De har heller ikke hørt noe til tilbudet om rådgivning om hvordan de skal beskytte seg og hvilke rettigheter de har som mennesker i det norske samfunnet, enten de er hivpositive eller ikke.

"Siphiwe," en mann fra Øst-Afrika, kan for eksempel fortelle at han fikk beskjed om at han var hivpositiv uten å ha gitt sitt samtykke til at testen skulle tas. - Jeg visste ikke en gang at det var en hivtest de tok, hevder han. Resultatet av testen fikk han imidlertid vite da en ambulanse kjørte opp foran leiligheten hans og avleverte et brev. Han fikk beskjed om å kontakte sykehuset. Det var noe galt med blodprøven hans.

- Jeg fikk nesten panikk, men noen rådgivning har jeg aldri fått. Jeg ble referert til flere fastleger, men en etter en måtte de erkjenne at de visste for lite om hiv/aids til å kunne gi meg råd om hvordan jeg skulle leve videre med hiv, forteller han.

Både han og kona, som også er hivpositiv, har tenkt på selvmord. De ble plassert i en liten norsk provinsby uten nettverk til folk i samme situasjon. Møtet med helsevesenet ble ublidt. Blant mange historier kan Siphiwe fortelle om den gangen da kona skulle fraktes i ambulanse fra hjembyen og til smittevernsavdelingen i Oslo. Da fikk hun på seg et brev på brystet hvor det tydelig fremgikk at hun var hivpositiv.

- Alle kunne se det, også ambulansesjåføren som inntil da var en venn av meg, forteller Siphiwe. - Turen fra bygda og inn til Oslo markerte slutten på dét bekjentskapet. Etterpå ble hele ambulansen desinfisert, sprayet ren mens vi så på. Vi opplevde det som både rasistisk og ydmykende. Og helt unødvendig. Men samtidig gjorde denne hendelsen oss redd. Var det viruset vi bar i kroppen så farlig?

Hognerud bekrefter at dette og verre ting forekommer. Det har for eksempel skjedd at hivpositive ikke har fått lov til å bruke sykehuskantinen. Det har hendt at de har fått beskjed om å skifte sengetøy på sine egne senger. En lege tok sågar ut ungen sin fra en barnehage en av pasientene hans jobbet på da han oppdaget at hun var hivpositiv. Det er heller ikke uvanlig at både leger og sykepleiere kvier seg for å behandle hivpositive pasienter. Det har sågar hendt at kvinner er blitt nektet gynekologisk behandling fordi de er hivpositive.

- Men de vil ikke klage, forteller Hognerud. - Asylsøkere og flyktninger vil ikke identifiseres som hivpositive på enda et dokument. Dermed kommer vi ingen vei med våre klager.

Også i hjelpeapparatet for øvrig forekommer det behandling som går på menneskeverdet og verdigheten løs. Hivpositive føler seg som en kasteball mellom ulike instanser og får ofte ingen hjelp til å finne ut av hvem som skal hjelpe. - Vi får bare vite fra saksbehandler at nei, dette er ikke mitt bord, men vi får sjelden vite hvis bord det er, sier Siphiwe.

- Det aller verste med alle disse historiene er at de blir normgivende, de blir holdningsskapende for mennesker i disse miljøene. Disse historiene beviser for alle med hiv hvor vanskelig og hvilken belastning det er å være åpen om sin status, hvor ufattelig sårbar man blir. Hvis folk blir redde for å kontakte helsevesenet får vi en kjempeutfordring i forhold til det forebyggende arbeidet, mener Hognerud.

Siphiwe og kona brukte åtte måneder på å komme i kontakt med et nettverk av hivpositive. Det har hjulpet en del på selvtilliten og selvfølelsen, men de føler seg begge svært utsatte. De våger ikke fortelle sin nærmeste familie om sin hivstatus. De er redde for utstøtingen og stigmatiseringen som ofte følger med hiv i afrikanske miljøer.

Dermed går de også glipp av den mulige støtten som familien kan gi. Dette er et gjennomgående trekk blant hivpositive asylsøkere og flyktninger. De lever i skjul for sine nærmeste omgivelser og er ofte uten nettverk til støtteapparatet eller andre hivpositive. Kanskje går noen rundt som tikkende bomber av angst og ensomhet.

- Men det verste, sier Siphiwe, er at vi ikke tør protestere for mye. Vi er redde for å bli kastet ut. Det gjør at vi biter i oss mange av ydmykelsene det norske samfunnet har å by på.

Det skorter også på informasjon om menneskelige rettigheter. Blant flyktninger og asylsøkere hersker det full forvirring om hva slags rettigheter de har og om en positiv hivstatus er grunn for å få opphold eller grunn for å bli sendt hjem. Ikke til å undres på, siden norske myndigheter har begynt å føre en selvmotstridende politikk på dette området.

"Nora" fra Vest-Afrika forteller: - En venninne av meg er hivpositiv. Hun har fått opphold i Norge på humanitært grunnlag. Myndighetene har akseptert at hun ikke har noe reelt behandlingstilbud i hjemlandet. De vet at om hun blir sendt hjem, dør hun før tiden.

- Jeg, derimot, har fått avslag på min asylsøknad. Jeg sendes hjem til det samme landet som min venninnen slipper å dra hjem til. Begrunnelsen er at til tross for tungtveiende humanitære grunner til at jeg burde få bli, bør flyktningepolitiske grunner veie tyngre. Dessuten hevder myndighetene at i mitt tilfelle gir hjemlandet vårt mulighet for behandling.

- Med andre ord sendes jeg hjem fordi myndighetene frykter at landet vil oversvømmes av hivpositive som vil kreve å få oppholdstillatelse i Norge!

Hognerud tror myndighetenes frykt er ubegrunnet. Nora kommer ikke til å si noe som helst, verken til familie eller venner. Til det er stigmaet ved å leve med hiv alt for stort i afrikanske miljøer.

43 år gamle "Sarah" er en som vet mye om dette stigmaet. Hun har bodd 11 år i Norge og tror hun ble smittet her. Hun gjør alt for at omgivelsene ikke skal få vite noe. I den forbindelse har helsevesenet en nøkkelposisjon: - Jeg har ofte inntrykk av at taushetsplikten brytes, hevder hun. - Når vi for eksempel skal til konsultasjon på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål i Oslo er det en prøvelse å sitte på venteværelset. Vaskehjelpene tilhører ofte afrikanske miljøer. Blir du observert der, tar det ikke lang tid før ryktene svirrer. Går det ikke an å tilrettelegge forholdene litt bedre?

Sarah snakker om et liv i redsel. Frykten følger henne hele tiden. Det blir mye ensomhet og isolasjon. Det blir utrolig vanskelig å finne en kjæreste. Men hun innser at mennene har det på samme måten. - Problemet er ikke å få en mann til å bruke kondom, men å finne en kjæreste man kan være åpen for.

For det krever nemlig loven. Man har som hivpositiv ikke bare plikt til å bruke kondom, men også å fortelle partneren om statusen.

Frykten gjør at mange synder mot kravet om sikrere sex hvis de i det hele tatt har noe seksualliv, mener Sarah. Hun er sikker på at stigmatiseringen er med på å vanskeliggjøre det forebyggende arbeidet. Åpenhet er med på å skape optimisme og ansvarlighet. Hiv er ikke noen dødsdom, likevel!

- Et godt sted å begynne, sier Sarah, ville være å skaffe hivpositive afrikanere et hemmelig møtested slik at de kan komme seg ut av ensomheten, bearbeide angsten sin og bygge nettverk.

- Dette vil bidra til å bedre åpenheten og mulighetene for effektivt forebyggende arbeid, sier hun, før hun legger til: - Men glem ikke de papirløse, de som er her ulovlig og som skjuler seg. Uten mer åpenhet omkring deres livssituasjon vil mye hivforebyggende arbeid blant asylsøkere og flyktninger være forgjeves.

 

Patrick Sentongo fra Uganda mener mangelen på tilbud om hivtest og rådgivning gjør innvandrere sårbare og forsvarsløse. Les mer.

Avdelingsdirektør Ole Trygve Stigen i Sosial- og helsedirektoratet mener vi må komme mytene til livs og at vi har et godt tilbud til hivpositive i Norge. Les mer.