anettetrettebergstuen

Savner aktivismen

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuenskulle ønske at hiv og aids ble en "fakkeltog-sak" igjen. På Stortinget opplever hun litt for lite lydhørhet for denne saken i alle partier.

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen (A) er fornøyd med styrket innsats fra den nye regjeringen, men mener det ikke er nok bare å bevilge penger. - Norge er en av de største bidragsyterne til kampen mot hiv/aids internasjonalt, gjennom bevilgninger til Unaids og bevilgninger i bilaterale avtaler, for bare å nevne noe. Vi må våge å snakke om de ubehagelige tingene mange statsledere helst fortier. For eksempel er vi nødt til å snakke om kvinners rett til å ta kontroll over egne liv, egen helse og seksualitet.

Hun mener også at vi er nødt til å snakke om menn som har sex med menn og konsekvensene dette bør få for det forebyggende arbeidet. Ikke minst påpeker hun at vi må våge å stå opp mot alliansen mellom USA, Vatikanet og konservative muslimske land som avviser kondomer i det forebyggende arbeidet, som krever avholdenhet som betingelse for hjelp og som nekter kvinner rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. - Også her har den rødgrønne regjeringen vist vilje til å ta i tu med utfordringene, sier hun.

Frykter du for Norges engasjement i denne saken om vi får en ny borgerlig regjering etter valget neste år?
- Ja. Det er grunn til å frykte at en borgerlig regjering vil svekke innsatsen mot hiv/aids ute i verden. Den siste regjeringen Bondevik kuttet ut bevillingene til kvinnerettede tiltak. Jeg frykter andre prioriteringer og jeg frykter mer lydhørhet overfor USAs politikk som undergraver likestillingspolitikken og bygger mer på moralisme enn realiteter.

Tror du på "ABC" (avholdenhet, trofasthet og kondombruk) som strategi i kampen mot hiv/aids?
- Jeg tror ikke det er så enkelt som ABC. En moraliserende pekefinger hjelper ikke. Dessuten er det grunn til å spørre hvordan ABC skal hjelpe i kampen mot hiv, når også voldtekt, prostitusjon og kvinners manglende rett til å bestemme over sin egen seksualitet og kropp også innenfor ekteskapet også er realiteter som bidrar til smitte og spredning av viruset. I stedet mener jeg likestillingspolitikk er en effektiv forebygger. Utdanning og holdningsskapende arbeid er også gode hjelpere.

Vi må bekjempe uvitenhet og fordommer. Det nytter for eksempel ikke å snakke om hvitløk og sitroner når det trengs opplysning og medisiner og kvinners rett til selvbestemmelse. Hivpositive, spesielt i land i den tredje verden, er ofte ikke organiserte og har ikke direkte innpass hos besluttende myndigheter. Jeg mener at å styrke sivilsamfunnet i Norge slik at det igjen kan søke samarbeidspartnere i andre land og styrke sivilsamfunnet der. Også i denne sammenhengen er HivNorge viktig.

Hva slags lydhørhet opplever du for denne saken her på Stortinget? Hvordan er engasjementet generelt og blant dine partifeller spesielt?
- Dette er en sak jeg brenner for, og skulle ønske at hiv og aids ble en "fakkeltog-sak" igjen. Her på Stortinget opplever jeg nok litt for lite lydhørhet for denne saken i alle partier.

Noen er fremdeles sjokkert over at folk faktisk driver med ting som utsetter dem for smitte, mens andre tror det hele tiden går rette veien. De må innse at dette handler om mer enn kondomer og vaksiner. Holdningsskapende arbeid og informasjonsarbeid må også til. Derfor er det et paradoks at en organisasjon som HivNorge strever med å få bevilget penger til sitt arbeid. Vi jobber nå med å få på plass neste års statsbudsjett. Her burde HivNorge være med. Men dessverre er det også slik at de som ringer og maser mest, også får mest.

Jeg vil påstå at HivNorge blant annet gjør en god og viktig jobb som premissleverandør og jeg sier hele tiden til mine partifeller at de må synliggjøre hiv/aids, ta opp saken lokalt, i kommunestyrer og synliggjøre menneskene for å unngå stigmatisering og diskriminering. Dette er noe vi alle har ansvar for på alle nivåer i samfunnet. Så får vi på Stortinget sørge for å bevilge pengene til dette arbeidet.

Opplever du noen ganger en følelse av avmakt i forhold til dette spørsmålet til tross for at du sitter i en posisjon hvor du faktisk kan få og får gjort noe positivt?
- Ja, det hender. For eksempel på Ungassmøtet i New York i juni 2006 da Norge fremmet et fokus for kvinner og likestilling og fikk inn endringer om dette i vedtakene. Men alliansen USA/Vatikanet og konservative muslimske stater stakk kjepper i hjulene for dette arbeidet og ville for eksempel ikke ha med formuleringer om prevensjon.

I slike tilfeller er man nødt til å ta seg sammen og tenke at "vi må faktisk gjøre denne jobben". Vi kan ikke la dem bestemme, selv om det der og da kan føles fristende å gi opp og la dem gjøre det.