erik_solheim_bred

Vil være vaktbikkje

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) mener Norge må ta tak i sin egen lovgivning når det gjelder hiv og aids og at vi har mye å lære av andre land. - Kriminalisering er ikke veien å gå, sier Solheim.

Stadig flere afrikanske land kriminaliserer hivsmitte. Er kriminalisering av hivsmitte et effektivt virkemiddel i forebyggingsarbeidet for å hindre spredning av hiv/aids? Hva gjør Norge for å bedre forholdene? Hva er Norges holdning til kriminalisering i utviklingsland?

erik_solheim

Nei, ingenting tyder på at kriminalisering forebygger hivsmitte. Det helt motsatte er tilfelle. Vi veit at slike lover undergraver menneskerettigheter i mange land og motarbeider folkehelsa. Lover som kriminaliserer hivsmitte reiser store spørsmål om rettferdighet for loven. Folk blir mindre motivert til å teste seg og lever med aids i det skjulte. Det forsterker frykt, fordommer og diskriminering og risikoen for smitte øker. Den norske aidssatsingen er nå mer og mer fokusert på dette, og derfor forsterker vi samarbeidet med frivillige organisasjoner.

Menn som har sex med menn utgjør en større andel av hivsmittede i Afrika enn først antatt. Hva kan Norge gjøre for å bedre levekårene og menneskerettighetene for denne gruppen slik at det kan drives effektivt forebyggende arbeid?

Norge er opptatt av å se rettigheter for homofile i sammenheng med å fremme seksuelle rettigheter og likestilling generelt. Det handler om lovgiving, tradisjon og holdninger. Vi legger vekt på å synliggjøre og følge rettigheter i hvert land, og vi samarbeider med krefter som jobber for menneskerettigheter og levekår.  29. oktober holdt vi et seminar i samarbeid med blant annet American Foundation for Aids Research (Amfar) om menn som har sex med menn og hiv. Norge har også satt dagsordenen på dette punktet gjennom styrearbeid i FNs aidsorganisasjon Unaids og det globale fondet for å bekjempe aids, tuberkulose og malaria.

Kriminalisering av hivsmitte rammer ofte de kvinnene denne typen lovgivning hevdes å skulle beskytte. Hva mener Norge er alternativene til kriminalisering for å myndiggjøre denne gruppen og hva slags midler har vi for å bli hørt?

Dette viser jo at kriminalisering ikke er veien å gå. Vi må fokusere på å få fram riktig kunnskap om smittefare og smitterisiko, satse på likestilling og ta tak i alle former for diskriminering. Hivpositive kvinner trenger dette enda mer. Det kan ikke være ulovlig å ha et virus i kroppen! Kvinnene er utsatt for et massivt press fra mange kanter. Det er diskriminering, fare for å bli utstøtt og mange former for vold. Vi må ikke gjøre kvinner til syndebukker for denne epidemien. De har allerede det meste av belastningen av den.

Rundt 70 land har innført innreise- og oppholdsrestriksjoner for hivpositive. Har dette noen forebyggende effekt? Kan Norge på noe vis være med på å snu denne trenden?

Her har vi allerede gjort en kjempeinnsats. Norge bidro til at flere land fikk øynene opp for innreiseforbud i 2006. Da sendte mine nordiske kolleger og jeg et brev til USAs utenriksminister Condoleezza Rice. Vi samlet internasjonale eksperter og aktivister høsten 2007. Vi gikk også aktivt inn som ledere i en arbeidsgruppe i Unaids-regi og med tunge bidrag fra norske frivillige organisasjoner. Det finnes ingen dokumentasjon på at reiserestriksjoner forebygger hiv og aids, men vi har mange eksempler på at det motsatte er tilfelle. Det ble et gjennombrudd allerede på høynivåmøtet i New York nå i juni, da FNs generalsekretær selv gjorde opphevelse av reiserestriksjoner til sin sak. Mye er i bevegelse nå. Men det må følges opp med konkrete lovendringer i hvert land som har reiseforbud og andre restriksjoner. Her skal vi fortsette å være vaktbikkjer.

Norge har selv en lovgivning som kriminaliserer hivsmitte og det å utsette noen for hivsmitte. Påvirker dette vår innflytelse ute når spørsmål om forebygging av hiv, kriminalisering og myndiggjøring drøftes? Hvorfor (ikke)?

Jeg er glad for det arbeidet som nå gjøres på dette og som Stortinget vil ta tak i. Norge har en høy profil internasjonalt i arbeidet mot diskriminering og stigmatisering. Vi vil ha den samme høye profil når det gjelder kriminalisering. Samtidig er det mye vi i Norge kan lære om disse spørsmålene fra andre land. At vi åpent erkjenner at også vi må arbeide med våre lover gir også troverdighet. Men da må vi kunne vise til resultater.