landskap

Stolthet og fordommer

Hvorfor er det slik at mange mener hivpositive skal behandles annerledes enn de selv ønsker å bli behandlet?

Ifølge Fafos holdningsundersøkelse ”Fortsatt farlig å kysse? Kunnskap om og holdninger til hiv” fra 2008, ville for eksempel 40 prosent av befolkningen ikke at en hivpositiv skulle ha ansvar for å passe deres barn. Like mange synes at det er helt ok at en arbeidsgiver tilrettelegger en hivpositives arbeidsoppgaver ut fra hensynet til de andre ansatte og hele 60 prosent synes det er en selvfølge at en hivpositiv bør være forpliktet til å informere sin arbeidsgiver om egen hivstatus. Fire av ti ville ha avbrutt all kontakt med kjæresten eller aldri mer hatt sex med ham eller henne om de fant ut at vedkommende var hivpositiv.

Dette er diskriminerende holdninger som bidrar til å gjøre livet vanskelig for hivpositive. Samtidig påviser Fafo-forskerne en klar sammenheng mellom kunnskap og holdninger. Jo mer kunnskap, jo mindre diskriminerende holdninger. Så enkelt er det imidlertid ikke. Hivpositive kan også fortelle og Fafo-forskerne bekrefte at det er mye fordommer og diskriminering også i hjelpeapparatet.

Hvorfor er det slik? Det finnes ingen enkle svar, kanskje bare muligheter til å påvirke eller forsøke å sette i gang langsomme samfunnsmessige prosesser. Vi har bedt en prest, en psykolog og en filosof reflektere litt rundt, snarere enn svare på, disse spørsmålene.

sivlimstrand
 

Siv Limstrand er prest i Kirkens bymisjon i Trondheim. Hun tror det er helt nødvendig at vi innser at vi må snakke på ulike nivåer samtidig når vi skal drøfte forskjellsbehandling av hivpositive i Norge.

– Vi må kunne klare å snakke om følelsene våre samtidig som vi holder fast ved at vår stigmatisering og diskriminering av hivpositive utfordrer oss i forhold til våre idealer, og i forhold til det samfunnet vi ønsker å bygge. Parallelt med en slik erkjennelse må vi kunne ta utgangspunkt i den redselen vi mange ganger møter hivpositive med og som får oss til å behandle dem annerledes enn vi selv ønsker å bli behandlet.

Limstrand tror at hiv har forblitt et symbol på død i folks bevissthet. Slike symboler er noe vi lever svært dårlig med. Vi blir redde. Hiv og hivpositive mennesker konfronterer oss derfor med helt grunnleggende forhold i livet. De store spørsmålene om liv og død er det stadig utfordrende for oss som moderne mennesker å forholde oss til. At hiv er knytta til seksualitet, gjør det ytterligere påtrengende.

– På ett nivå stiller hivpositive oss overfor tilværelsens eksistensielle spørsmål, mener hun.

– Døden er tabu og mange er redd den. Dermed blir vi også redde for dem som vi oppfatter at har døden i seg. Det er truende rent eksistensielt, selv om hiv ikke reelt kan betraktes som noe dødssymbol, for hivpositive kan leve omtrent like lenge som oss andre. Men det er en slik frykt som kan drive oss til å fryse ut en kollega på arbeidsplassen etter å ha fått vite at en av de ansatte er hivpositiv.

I slike tilfeller av diskriminering i hverdagen mener Limstrand vi må snakke konkret om hva hiv er, hvordan viruset smitter. Ikke nødvendigvis gi folk mer informasjon, for den har de ofte fra før, men få dem til å innse hvor irrasjonell frykten faktisk er. – En erkjennelse av egen irrasjonalitet kan være en start i forhold til holdningsendring, tror Limstrand.

Men også folk i hjelpeapparatet kan ha fordommer og være redde. Vi har for eksempel hørt om en lege som trakk barna sine ut av barnehagen da han fikk vite at en av ”tantene” var hivpositiv. Og hva om sykepleieren er redd, tannlegen, sosionomen?

– Helsearbeidere og hjelpeapparatet har fordommer til tross for at de har kunnskap om hiv. Også her må irrasjonaliteten frem i lyset. Skal vi i det hele tatt klare å endre noe, må vi møte den irrasjonelle frykten.

– Kravet om å være åpen som hivpositiv, må vi se på på samme måten. Etter mer enn 25 år med hiv i Norge har vi fremdeles bare to åpne hivpositive her i Trondheim. Det er klart det er en grunn til at det er slik, nemlig diskriminering og stigmatisering. Åpenhet om hivstatus kan være med på å redusere negative holdninger. Likevel må vi respektere hivpositives rett til å velge noe annet. Det er ikke sånn at alle har noe med hva ethvert menneske bærer på. Det er først når samfunnet er så inkluderende at valget om åpenhet kjennes fritt, at målet er nådd. Å nå dit er et felles ansvar, ikke bare den enkelte hivpositive sitt.

Limstrand tror på en åpen og inkluderende offentlig samtale om hiv og aids. Premissene for samtalen må være at vi er bevisste på hva slags samfunn vi vil ha. Vi må få til en aktiv refleksjon rundt hva det gjør med oss at hiv finnes i livet og verden. Denne refleksjonen blir mer komplisert av at hiv kan ramme alle, og likevel ikke gjør det. Her i landet er noen grupper mer sårbare enn andre. – Spørsmålet vi må stille oss i all offentlig debatt er hvordan vi forvalter denne sårbarheten, mener Limstrand, for det er det som bestemmer hva slags samfunn vi får. Det er ikke nødvendigvis det samme som samfunnet vi vil ha. Og når departementenes nye hivstrategi heter ”Aksept og mestring”, handler det også om at vi som samfunn skal akseptere og mestre hiv.

 

Kari Opdahl er blant annet kjent fra NRKs program Verdibørsen, hun har dessuten sittet 15 år i Felleseorganisasjonens etiske råd og har vært ansatt ved NTNU og Høgskolen i Trøndelag, avdeling for helse og sosial.

 

kariopdahl
 

Opdahl begynner med å definere en fordom rett og slett som en domsavsigelse vi kommer med før vi vet noe, før vi har skaffet oss kunnskaper om det vi fordømmer.

– Til å begynne med, på åttitallet da hivepidemien slo innover oss, visste vi jo ikke hva dette var, og vi var nødt til å ta forholdsregler. Noen av disse forholdsreglene var ikke nødvendigvis tatt på grunnlag av kunnskap, men hadde heller sin årsak i hysteri. For eksempel når sykepleiere og leger iførte seg månelandingsutstyr for å behandle hivpositive på infeksjonsmedisinske avdelinger rundt om i landet.

Den gangen var det kanskje forståelig, mener Opdahl, at folk flest kanskje tok voldsomme og ofte diskriminerende forholdsregler. – Men i dag har vi jo den nødvendige kunnskapen, sier hun, derfor er det ingen grunn til at vi skal holde på holdningene og tankegangen fra åttitallet. Likevel er det slik at disse har bitt seg fast. Det tar tid å snu holdninger.

At hiv tidlig ble forbundet med marginaliserte grupper som homofile og stoffbrukere, tror Opdahl også har bidratt til å skape fordommer.

– Vi har laget oss forestillinger om at disse menneskene har hatt et utsvevende liv, sier hun, at de på mange måter selv er skyld i sin situasjon, og så glemmer vi at hiv kan ramme alle.

Opdahl er enig med presten i at fordommer har med irrasjonalitet å gjøre. Hun snakker om frykten for det ukjente, frykten for det nye. I forhold til hiv har vi som mennesker ofte en tendens til bare å se sykdommen farget av vår egen frykt, vi ser ikke mennesket med viruset. Som filosof tror hun derfor på at åpenhet kan snu dette. Flere åpne hivpositive vil hjelpe oss til å innse at hiv faktisk rammer alle. Dersom vi blir kjent med noen, møter noen direkte, så vil det hjelpe oss til å se hele mennesket, ikke bare sykdommene gjennom fryktens briller.

– Jeg tror på åpenhet. Jeg tror på at de som faktisk kan noe, de som selv er berørt av viruset på en eller annen måte, informerer. Det lumre og diskriminerende, det som ikke er oss verdig som mennesker, får lov til å bli værende i samfunnet når tingene ikke sies direkte.

Hun innrømmer at dette er tøft og at det legger et stort ansvar over på den hivpositive. – Jeg er jammen ikke overbevist om jeg hadde turt det selv, sier hun. Filosofen er imidlertid klar på at ansvaret for åpenhet, for informasjon ikke kan ligge på de hivpositives skuldre alene. Også hivnegative må våge å konfrontere sine egne fordommer og sine egne holdninger om vi skal komme noen vei. Redsel kan bare bearbeides ved å konfrontere fordommer. Derfor er det viktig å understreke at vi som enkeltmennesker også har et ansvar for fellesskapet. Det er måten vi behandler våre ”utgrupper” på som definerer oss som fellesskap.

Som samfunn, som fellesskap, må vi sette inn tiltak og ressurser der det er mulig å gjøre det for å skape den inkluderingen vi ønsker oss og for å skape det samfunnet vi vil ha. – Jeg tror vi blir et rikere samfunn, et bedre samfunn og et rikere fellesskap dersom vi velger å vise kjærlighet og omsorg. Da vil vi også oppleve at det er en gave i seg selv.

Det går en sirkel fra individ og til samfunn og tilbake igjen til individet. Begge er avhengig av hverandre. I forhold til hiv og aids tror jeg fellesskapet må inspirere folk til å tenke selv, for det er da de varige endringene kommer.

– Til det trengs også lederskap, ikke bare fra politikere, men også fra leger, prester, psykologer, ja, endog filosofer.

 

Tore Forfang er klinisk psykolog og jobbet med samtalegrupper for hivpositive på 1980-tallet i regi av Helseutvalget. Han var lenge leder for rådgivningstjenesten for homofile og lesbiske i Oslo og har siden samarbeidet med Olafiaklinikken om behandling av hivpositive.

 

toreforfang
 

Tendensen til å behandle hivpositive annerledes enn vi selv vil bli behandlet ser Forfang som et resultat av frykt, av ulike typer angst som rir samfunnet: Sykdomsangst, dødsangst, seksualangst. Det gjør neppe saken bedre at hiv kombinerer disse tre fenomenene. Frykt og angst kan bekjempes med opplysning, informasjon og kunnskap.

Fordommer er en større utfordring. Problemet med fordommer, slik psykolog Tore Forfang ser det, er at de ikke baserer seg på fakta, men på mangel på kunnskap som den fordomsfulle selv ofte tror at han eller hun sitter inne med. Å få den fordomsfulle til å erkjenne sin kunnskapsmangel er imidlertid ingen lett oppgave.

– For den fordomsfulle mener jo bestemt at det er han eller hun som har kunnskapen og den rette læren, at det er han eller hun som forvalter sannheten. Da er det ikke enkelt å overbevise dem om at de tar feil, at de må innhente ny kunnskap. De som forvalter den rette lære er ikke blant dem som lar sine fordommer utfordre. Og det er nettopp der utfordringene trengs.

Derfor tror Forfang på en fri, åpen og offentlig debatt hvor hiv blir satt på dagsordenen. Klarer vi ikke det, tar vi ikke til motmæle når kunnskapsløsheten og fordommene dukker opp, oppnår vi heller aldri noen likestilling for hivpositive.

Ved å sette temaet på dagsordenen medvirker vi til å spre kunnskap om hvordan hiv smitter og ikke smitter. Det er nemlig det det til syvende og sist er avgjørende at folk har kunnskap om. Noe av problemet, slik Forfang ser det, er at helsemyndighetene har forlatt tanken om hivinformasjon til den generelle befolkningen. Dermed blir ikke fordommene og kunnskapen utfordret i nødvendig grad.

– I stedet er mye av ansvaret lagt på hivpositive alene, sier Forfang, det tror jeg er feil strategi. Når hivpositive så å si får eneansvaret for å informere, så vel som for ikke å bringe smitten videre, et ansvar jeg mener alle, hivnegative som hivpositive, har, da tvinges hivpositive til å gå under jorda og skjule seg. Dermed er vi inne i en ond sirkel, for på den måten vil fordommene og uvitenheten få økende feste.

– Jeg må virkelig si at jeg ser frem til den dagen da det ikke er noen stor sak å si i fra om at man er hivpositiv, da dette ikke lenger er en egenskap ved et menneske som skygger for alle andre egenskaper.

Psykologen advarer imidlertid den enkelte hivpositive til å stå frem for enhver pris. Ingen har krav på å få vite mer om et menneske enn det man selv er villig til å fortelle. Det må gjøres på egne premisser og etter en nøye overveid prosess som blant annet handler om ikke å gå for raskt frem. Det kan føre til alvorlige og lite helsebringende tilbakeslag.

Forfang tror likevel at vi må akseptere at slike frigjøings- og likestillingsprosesser tar tid. – Jeg var med og ledet en samtalegruppe for hivpositive homser på midten av åttitallet, forteller psykologen, de fordommene disse menneskene møtte da, blant annet i helsevesenet, kan ikke sammenlignes med situasjonen i dag, selv om levekårene for hivpositive langt fra er ideelle fremdeles.

– Det er viktig å kunne registrere at innsatsen bærer frukter over tid, men like viktig er det å bevare utålmodigheten. Utålmodigheten på egne vegne er en viktig drivkraft både for at vi selv skal få det bedre og for våre samtidige og de som kommer etter oss, mener Forfang.