allah_bred

En straff fra Allah

– I vår folkegruppe snakker folk om hivpositive som om viruset er en straff fra Allah. Hiv er en straff for et utsvevende liv. Hiv er den straffen Allah pålegger en kvinne som har levd som en hore. Alle kvinner med hiv er derfor horer i deres øyne.

Så hva gjør du når du kommer til Norge som asylsøker og testene avslører at du har hiv? Eller du er på besøk i hjemlandet, blir smittet og drar tilbake til Norge? Svaret er at du lever nesten i total isolasjon. Kala levde i sju år uten å ha noen andre å snakke med enn legen. Ali, levde også i en årrekke uten å kunne betro seg til noen som helst. Så traff de hverandre, giftet seg og opplever at redselen gradvis har begynt å avta. Ali forteller at på jobben var det en som kom og informerte om hiv og aids. – Han kom fra Aksept.

Mine kolleger, mange av dem tilhører den samme folkegruppen som jeg, mente at hivpositive ikke var til å stole på. Hivpositive burde drepes, mente de. De mente også det var feil at noen kom til dem på arbeidsplassen for å informere om disse tingene.

De vet begge at det ikke er slik. Kala ble smittet av sin første ektemann. Han benektet aldri at han hadde smittet henne, men forsto heller aldri alvoret i sykdommen han hadde påført henne. Ali ble smittet under et besøk i hjemlandet.

– Jeg kunne ikke ha fått en bedre kone enn henne, sier Ali og ser på Kala, jeg ville ha giftet meg med henne uansett hiv eller ikke!

Han sier det med en heftighet som avslører at det ligger sterke følelser bak. At hun har flere barn fra første ekteskap bekymrer ikke. Det finner de ut av og er glade for å vite at ingen av barna er hivpositive. Nå er Kala gravid igjen og de gleder seg til familieforøkelsen. Ali er ikke bekymret, han mener de har fått god hjelp og støtte fra helsevesenet. Kala sier imidlertid at hun er ”litt” redd. Hun har tro på at barnet ikke blir smittet, men helt bekymringsløs blir hun ikke før fødselen er overstått og alle nødvendige tester tatt.

Måtte selv vurdere symptomene
Ali er imidlertid kritisk til sin tidligere fastleges behandling av ham da han kom og ba om hjelp like etter at han ble smittet. Etter besøket i hjemlandet for ti år siden følte han seg syk og gikk til legen. Her fikk han beskjed om at han var frisk og ikke hadde noe å bekymre seg over. Det var bare en vanlig forkjølelse som ville gå over. Men forkjølelsen gikk ikke over. Symptomene vedvarte og Ali levde med en stadig bekymring. Han undersøkte på internett og lette seg frem til den informasjonen han kunne finne der om hiv og aids.

– Jeg opplevde at mange av symptomene stemte, forteller han, men jeg gikk rundt og var redd i nesten et år, før jeg turte å gå til legen på nytt og be om en test. Han testet positivt og ble enda reddere. Til tross for at legen forsikret ham om at det ikke var noen grunn til å være redd, var Ali akkurat det. Redd. Redd for sosial utstøting og redd for å dø. Tross legens forsikringer, trodde han som så mange andre av sine landsmenn at han bare hadde noen få år igjen å leve. Han gjennomlevde det han kaller en ørkenvandring i livet sitt før han tok mot til seg og kontaktet Aksept.

I denne perioden hadde ikke Ali noe seksualliv. Han turte ikke ta sjansen på å kanskje utsette andre for smitterisiko. Det var vanskelig.

– Seksualiteten er en drift du ikke bare kan slå av og på med en bryter, sier han, det er dype menneskelige behov vi snakker om.

Og når vi først snakker om seksualitet, innvandrere og hiv er det nødvendig å rope et aldri så lite varsku om situasjonen i Norge, mener han. Blant folkegruppene fra Øst-Afrika som er representert i Norge er det til sammen flere hundre hivpositive. Bare et bitte lite mindretall av disse har noe nettverk av andre hivpositive. Det betyr at de lever svært isolert, de fleste av dem. Både Ali og Kala er enige om at de fleste ikke er åpne om sin status. De er livredde for å bli avslørt og utstøtt enten av familiene eller vennene sine. De er kanskje livredde også for å beskytte seg ved å bruke kondom, fordi kondom forbindes med hiv og av den grunn er mistenkelig. De er dømt til ensomhet og løgn. De får behandling, men har ikke noe nettverk. Sjansene for at de smitter andre kan være større da, mener Ali.

Legene og helsevesenet bør være mer aktive med å hjelpe disse menneskene til å bygge nettverk, mener Ali, hjelpe dem til å treffe andre, for eksempel via HivNorge eller Aksept. De må ha noen de kan være åpne for slik at de kan leve livene sine i trygge former og vite nok til å ta ansvar for ikke å smitte andre.

– Det er mange østafrikanere som ikke våger å gå på Aksept eller andre steder fordi de er redde for å møte kjente. Slikt blir det ensomme liv av, mener Ali. – Folk trenger nettverk, spesielt hivpositive. I stedet skjuler de seg, også for hverandre.

Chat på internett
Han har tro på å etablere et nettsted der folk kan treffes anonymt og bli kjent med hverandre uten å frykte for å bli avslørt. Så etter hvert som tilliten vokser kan man også ta skritt for å bli kjent også utenfor chatte-rommene. Det ville bidra til å gi mange mennesker bedre livskvalitet, hjelpe dem ut av ensomheten, tror Ali.

Kala er enig. Også hun opplevde stor ensomhet. Hun var stort sett alene om diagnosen i sju år. Hun forsøkte å snakke med legen sin om det, men omkvedet var at han aldri hadde tid til å svare på spørsmålene hennes. Det var først gjennom en norsk venninne hun kom seg ut av isolasjonen. Denne venninnen viste om Kalas status og visste om Aksept. Hun foreslo at Kala skulle ta seg en tur dit.

– Det var en god hjelp, smiler Kala, her traff jeg mange andre afrikanske kvinner og ensomheten ble mindre. Men jeg var veldig sikker på at jeg ønsket meg en ny ektemann og en ny far til barna mine, sier hun, og jeg var like sikker på at han skulle være både hivpositiv og fra samme folkegruppe som jeg. Det ville gi minst komplikasjoner. Men hvordan treffe ham?

Traff hverandre på kvinnedagen
De to traff hverandre på en fest 8. mars. – Jeg var utrolig heldig som traff ham, sier Kala, smiler lurt og nikker i retning av Ali. Hun slår ut med armene og tar liksom inn hele rommet. Det er som om hun sier at den hyggelige leiligheten i Oslo kanskje ikke hadde vært mulig uten ektemannen. Ikke nok med det, her lever de helt alminnelige liv, som et helt alminnelig ektepar. Også Ali ønsket et forhold til en hivpositiv kvinne. Han fryktet at en kvinne som selv ikke var smittet skulle forsnakke seg og at hemmeligheten hans derfor ville bli avslørt. Han ville ikke bli avslørt, ville ikke utstøtes. Derfor vet heller ikke familiene deres noe om deres status. Kala fortalte det til sin mor, men moren ble så engstelig at det var umulig å la henne vite det. Så Kala måtte komme med en løgn om at testene var forbyttet og at den første diagnosen var feil.

– Først da sluttet mor å gråte, sier hun og rister litt oppgitt på hodet. Heller ikke han har fortalt noe til familien. Han ønsker å beskytte dem slik at de ikke bekymrer seg unødvendig. Barna har de ikke sagt noe til ennå. – Vi vil fortelle dem det når de er blitt litt større, forklarer Ali.

Ellers føler de to at de lever i en mellomposisjon mellom det norske og miljøet og miljøet fra hjemlandet.

Til tross for tidligere opplevelser hvor verken Ali eller Kala følte seg ordentlig ivaretatt av legene, føler de at tingene fungerer bedre nå. – Det norske systemet er ok, sier Kala. – Vi får informasjon om at vi må ta ansvar og passe på å ta medisinene.

Hun mener ekteparet fikk god rådgivning når de ønsket seg et felles barn. – Det har vært en veldig planlagt graviditet, forteller Ali. Ekteparet har hele tiden følt seg trygge på at de skal klare å gjennomføre dette uten å sette barnet i fare.

allah_bred
Illustrasjonsfoto: Arne Walderhaug

 

Og som Ali sier som avslutning: – Vi er ikke så redde lenger. Sykdommen har lært oss en del, og det er godt å være to om dette. Det gir styrke. Jeg tror jeg hadde vært åpen om jeg ikke hadde vært redd for å miste jobben.

– Men kanskje kan jeg også være åpen på jobben etter hvert. For jeg tror på åpenhet, sier han, da vil folk se selv at hivpositive ikke er farlige. Jo flere av oss som er åpne, jo bedre. Jeg har ikke noen redsel, ikke for livet, ikke for døden. Vi har tro på fremtiden sammen, sier han.