rent_bred

Når livet har en holdbarhetsdato

Burde man heller se en musikal fremfor å lese en forskningsrapport eller høre akademiske fordrag for å forstå hva hiv og aids dreier seg om? Ja, mener ungdommene i Ungdommens Musikkteater i Askim.

rent500

De har nettopp satt opp musikalen Rent i Askim kulturhus. Rent er en rockeopera som drøfter store, eksistensielle spørsmål. Hiv og aids er helt sentrale motiver i forestillingen. Det unike med Rent er at hiv og aids fremstilles som en del av den fellesmenneskelige erfaringen, som en del av de eksistensielle utfordringene som angår alle mennesker, ikke bare noen få utdefinerte grupper som homofile og rusbrukere. Det kan være en nødvendig påminnelse, for som regissøren Annelie Sollie sier det:
– Det å være hivpositiv er å leve med stigma. Før jeg begynte med denne forestillingen var hiv noe som ikke angikk meg. Jeg er ikke homofil eller sprøytebruker. Hiv handlet ikke om meg.

Aids – en metafor
Oppsetningen av Rent bidro til å endre på det. Stykket og forestillingene, også den som ble oppført fire kvelder i Askim i begynnelsen av mars i år, fremhever sterkt en ”carpe diem-tematikk,” eller grip dagen, gjør noe, lev livet, skap noe før det er for sent! Når stykket handler om å gripe dagen i New Yorks kunstnermiljø på 1990-tallet og flere av de sentrale rollefigurene er hivpositive, blir tematikken enda mer påtrengende. Det haster med å gripe dagen før vi dør. Men døden gjelder alle, ikke bare hivpositive, for ingen vet noe om når vi skal dø. I tillegg til å være en dødelig diagnose, blir hiv og aids også en metafor for at det haster å leve, det haster å skape. Det gjelder for alle mennesker.

Slik sett blir hiv og aids en del av den fellesmenneskelige erfaringen i Rent. Det gjør stykket spennende og annerledes sett fra en hivpolitisk synsvinkel. Hivpositive er ikke ”de andre” i denne rockeoperaen, de er en sentral del av det menneskelige fellesskapet. En av ungdommene, Anne Lindholm, sa det slik da Positiv møtte en del av de unge skuespillerne til samtale etter at forestillingsrekken var avsluttet: – Når livet har holdbarhetsdato, er det mye som skal gjøres før det tar slutt. Da haster det!

Rent ble skrevet av Jonathan Larson på begynnelsen av 1990-tallet, og fikk sin aller første oppsetning i New York i 1994. Tematisk bygger musikalen på Puccinis opera La Bohème som hadde premiere 100 år før Rent. Men mens La Bohéme foregår i Paris og sykdommen som krever at man griper dagen er tuberkulose, er handlingen i Rent lagt til The Lower East Side i New York, og sykdommen som gjør det å leve så presserende er altså aids. De litt miserable eksistensene er de samme. Larson bygger noen av sine karakterer nokså direkte på Puccinis, men dette er egentlig bare med på å understreke det allmennmenneskelige i tematikken og stykket.

Forestillingen i Askim bygget på en norsk versjon i oversettelse av Håvard Rem. Den norske versjonen ble foretrukket først og fremst av hensyn til publikum.

Flere følsomme temaer
Hiv og aids er ikke de eneste ”følsomme” eller kontroversielle temaene Rent setter på dagsordenen. Også det som den gang var ”tabuområder”, som homofili, prostitusjon og rus, går igjen som motiver i stykket. Så hva får et foreldredrevet ensemble som Ungdommens Musikkteater i en liten by som Askim til å sette opp dette stykket, tilsynelatende så langt fra norsk småbyvirkelighet som det er mulig å komme?

Musikken er viktig. Det er låter som slår og fenger og fungerer ypperlig innenfor de rammene forestillingen beskriver. Det at nesten hele historien dessuten formidles gjennom sangene er også en utfordring som ungdommene i Indre Østfold tente på. Men mest av alt tente de nok på tematikken, de utfordringene alle mennesker stilles overfor når det gjelder å leve, skape, få noe ut av livet.

Ungdommens Musikkteater ble startet i 2002. Skuespillerne er fra 13 til 26 og de fleste er jenter, men fem gutter er med etter å ha våget seg utenfor kravene til gutterollen. I styret sitter engasjerte foreldre.

Rent er den åttende produksjonen teateret har satt opp siden starten. Blant tidligere oppsetninger er for eksempel Hair. Både foreldrene som er til stede under samtalen vår, regissøren og skuespillerne selv synes Rent er nærere og mer relevant for deres liv og dagens sosiale virkelighet, enn hippiemusikalen fra 60-tallet.

Forestillingen gikk over fire dager, og både ungdommene selv og styret ble nok litt skuffet over at bare omtrent 500 betalende tilskuere fant veien til kulturhuset i Askim disse vinterdagene. Slik er det når man i tillegg til det kunstneriske også må stå for det meste av den utadrettete virksomheten, markedsføring og salg. Det ene har lett for å gå på bekostning av det andre, og i Askim valgte man nok å prioritere det kunstneriske.

Økt kunnskap om hiv?
Men har arbeidet med forestillingen forandret ungdommenes syn på mennesker som lever med hiv? Har de fått økt kunnskap om hiv og aids etter å ha deltatt i et stykke som på akkurat dette området formidler foreldet kunnskap? Rent foregår jo på begynnelsen av 1990-tallet, før medisinene kom, mens det å få konstatert hivsmitte fremdeles var en sikker dødsdom!

Ingen av ungdommene kjenner noen som lever med hiv. – I hvert fall ikke som vi vet om, sier Marte Helene Gabrielsen. Ungdommene er klar over at hiv kan ramme alle, men sier at de ikke hører noe om hiv i Norge. De mangler informasjon, og føler at hiv på mange måter er en hemmelighet, et ikke-tema i den offentlige diskusjonen. De hadde ikke tenkt på det i utgangspunktet, men mener i ettertid at en oppsetning som Rent kan være med å endre på dette, få diskusjonen om hiv på dagsordenen igjen og fordommene frem i lyset. De er overbevist om at taushet rundt hiv og at sykdommen nærmest er et ikke-tema i den offentlige debatten bygger opp om fordommer mot hivpositive.

Identifikasjon
Når de snakker om hvordan et teaterstykke, en musikal som Rent kan være med å endre dette, blir identifikasjon et sentralt begrep. De som står på scenen identifiserer seg med personene de spiller, og er nødt til å kjenne og føle på hvordan de tror det er å leve med hiv. De må forestille seg et liv med hiv med utgangspunkt i seg selv. Det alene er en vei til ny erkjennelse og er med på å skape større forståelse for dem som faktisk gjør det, større forståelse for hva det betyr å leve med stigma. Det at skuespillerne også har stått på scenen som en slags hverdagsmennesker, ungdommer i sine egne, dagligdagse klær, har også bidratt til å redusere avstanden mellom scene og sal. Publikum kan lett identifisere seg med karakterene på scenen og dermed få en nærgående opplevelse av deres liv.

– Skuespillerne har fått ta i bruk egne erfaringer når de fylte rollene sine, sier regissør Anneli Sollie. En av dem var for eksempel en tidligere rusbruker som hadde vært rusfri i to år. Hans tolkning av sin rolle brakte en realisme til oppsetningen som var med på å løfte helheten.

Sollie forteller at hun har jobbet med hver enkelt skuespiller individuelt, slik at de skulle våge å gjøre temaene og følelsene i stykket hverdagslige og virkelighetsnære.

Det trengs om vi skal tro Daniel Sandvik. Han spiller rollen som Mark i oppsetningen i Askim. – Gutter under 24 år vet ingen ting om hiv og aids, hevder han. – Vi snakket nesten ikke om hiv i seksualundervisningen på skolen, fortsetter han. – De som trenger informasjon, ungdom som må beskytte seg, nås ikke. Rent kan være med å forandre på dette.

Mangler kunnskap
Det betyr ikke at ungdommene i Ungdommens Musikkteater vet alt om hiv og hvordan det er å leve med hiv, de heller. Flere gir for eksempel uttrykk for at de ikke ante at man kunne forvente seg en nokså normal livslengde selv om man var hivsmittet.

– Hiv og aids relateres ikke til Norge, sier Marte Mortensen Bjartveit, når vi hører om hiv så hører vi om Afrika. Da blir sykdommen også noe som bare angår oss på avstand. Vi trenger å høre mer om situasjonen for mennesker som lever med hiv her i landet. Og, legger hun til, vi trenger å høre at hiv angår oss, for vi kan jo også bli smittet.

Deretter følger en replikkutveksling om det å bli kåt, og det å skulle snakke med kjæresten om hiv og kondombruk, og det å skulle beskytte seg. Hvordan gjøre det på best måte, hvordan krysse den barrieren det er å våge snakke med den som på mange måter står en nærmest?

Kunst kan bidra
Kunst, ikke bare teater, kan altså bidra til å endre dette, gjøre hiv mer virkelighetsnært, gjøre hiv til noe som angår en. Slik har Rent fungert for de unge skuespillerne i Ungdommens Musikkteater, og tror de, en del av publikummerne. Det er ungdommene glade for, for åpenhet trengs. – Hadde vi hatt mer kunnskap om dette hadde vi ikke gjort stigmatiserende ting som å være redde for å gå på offentlige doer, sier Marte Helene Gabrielsen. De vet alle at slikt er tøys, men likevel ligger frykten der på lur. Ingen av de tilstedeværende, heller ikke de voksne fra styret, var klar over at en hivpositiv kvinne kan få barn uten å smitte babyen sin.

Listen over alt de ikke vet, kunne vært gjort lenger. I så måte representerer ungdommene i Ungdommens Musikkteater sikkert et gjennomsnitt av norske tenåringers kunnskapsnivå om hiv og aids.

Poenget er at de har lært gjennom å være med på oppsetningen av Rent i Askim og de håper å kunne formidle denne kunnskapen videre. Kunst er nemlig også med på å redusere stigmaet, nettopp fordi kunst skaper identifikasjon og opplevelse innenfra. Ikke minst av den grunn setter Ungdommens Musikkteater sin lit til forhandlingene de skal i gang med om å ta stykket ut på veien. En eventuell turne skal presentere Rent, enten i en lettere teateroppsetning eller som konsertversjon. De ønsker at flere skal få oppleve et strålende stykke og bra rockemusikk. Ingen av dem har noe i mot at de samtidig kanskje er med på å bryte ned fordommer mot hivpositive heller.

rentbesetning500