bredsloyfe_2

Plasser skammen der den hører hjemme

Noen former for diskriminering er vanskeligere å snakke åpent om enn andre. Diskriminering på grunn av hiv er en av dem, skriver likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.

Ikke fordi det er mindre utbredt, ikke fordi det er annerledes enn annen diskriminering, men fordi det er så utrolig mye frykt og fordommer knyttet til hiv. Kombiner det med skam og manglende kunnskap, og du har en cocktail som går på rettssikkerheten løs.

SunnivaØrstavik
Sunniva Ørstavik er likestillings- og diskrimineringsombud. Ombudet skal bekjempe diskriminering og fremme likestilling uavhengig av blant annet kjønn, etnisitet, funksjonsevne, språk, religion, seksuell orientering og alder.

Nesten to av tre mener hivpositive bør være forpliktet til å fortelle om sin hivstatus til arbeidsgiver og halvparten av oss mener arbeidsgiver bør ha lov til å endre den hivpositives arbeidsoppgaver av hensyn til andre ansatte. Begrunnelsen for forskjellsbehandlingen er stort sett den samme: smittevern. Slik blir smittevernet brukt som en unnskyldning til å stigmatisere, usynliggjøre og diskriminere hiv-positive. Det er utilgivelig.

Dessuten er det sjelden begrunnet og i mange tilfeller i strid med norsk lov. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal sikre at hiv-positive har samme rettigheter som alle andre. Den forbyr diskriminering og trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det er lett å tenke at en lov som kalles tilgjengelighetsloven og snakker om nedsatt funksjonsevne bare dreier seg om ledelinjer og rullestolramper. Slik er det ikke.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven beskytter ikke bare personer som allerede har fått sin funksjonsevne nedsatt på grunn av sykdom eller sterke medisiner. Den forbyr også diskriminering på grunn av funksjonsevne som antas å være nedsatt, eller vil kunne bli nedsatt i framtiden. En arbeidsgiver vil for eksempel neppe ha lov til å forskjellsbehandle en hivpositiv fordi han frykter fremtidig sykdomsutvikling.

Vi mangler rettspraksis
Dessverre har verken Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) eller rettsvesenet behandlet noen saker om diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forbud mot diskriminering av hivpositive. Det gjør det vanskelig å si hvor grensene for vernet går. Det nærmeste vi kommer er to saker fra 80- og 90-tallet. Saken om servitøren Henki som ble sagt opp på grunn av hiv og en anestesisykepleier som var innstilt som nummer en men likevel ikke fikk jobben av samme grunn.

Begge fikk medhold i rettsapparatet. Selv om ingen av disse sakene er behandlet etter diskrimineringsloven, slår de likevel fast en svært viktig ting: Hivstatus skal ikke begrense dine muligheter i arbeidslivet. Det skal svært mye til før arbeidsgiver, eller andre i tilsvarende posisjoner, skal kunne forskjellsbehandle noen fordi de har hiv. Så hva gjør du da, hvis det likevel skjer? Hvis du opplever å miste jobbtilbudet i det du forteller om sykdommen? Hvis arbeidsgiver plutselig bestemmer seg for å sette deg til kontorarbeid i stedet for kundekontakt? Sier du i fra?

Feil folk skammer seg
Alle som opplever at de blir usaklig forskjellsbehandlet kan klage til LDO. Vi mottar jevnlig saker fra mennesker som har opplevd å bli fratatt stilling eller arbeidsoppgaver. Og selv om de er forskjellige, har de fleste av dem et fellestrekk: Det er feil personer som skammer seg. Den som diskriminerer mener stort sett at han var i sin fulle rett, at forskjellsbehandlingen var saklig og nødvendig både av hensyn til arbeidsplassen og andre kolleger. Når man blir møtt av mennesker som på den måten gir uttrykk for at det er DU som er problemet, er det lett å bøye hodet og si seg enig.

Jeg forstår at det å sende en klage til LDO er vanskelig. Når du lever livet ditt i et samfunn som daglig prøver å påføre deg skyld og skam på grunn av en sykdom, skal det en durabelig mengde mot til for å si i fra. Men du som våger skal vite en ting: Du kjemper, som servitøren og anestesisykepleieren gjorde det, ikke bare en kamp for deg selv og dine rettigheter. Du bidrar også til en annen, og minst like viktig ting: Du plasserer skammen der den hører hjemme – hos den som bryter loven. Og på sikt er det kanskje det aller viktigste. For det burde ikke være skamfullt å ha en sykdom. Det burde være langt verre å bli tatt for å diskriminere folk på grunn av det.