landskapmedmann_bred

Diagnosen har mange ansikter

Siri har levd med hiv siden slutten av åttitallet. I begynnelsen valgte hun å holde sin status fullstendig skjult. – Jeg ønsket ikke at dette skulle påvirke det jeg ønsket og ville gjøre med livet mitt, sier hun.

landskapmedmann

– Jeg var redd for at hiv skulle sette en stopper for den karrieren jeg ønsket meg, sier hun. Siri forteller at hun ble smittet omtrent på det tidspunktet Pluss – forløperen for HivNorge – ble startet. – Men jeg tok ikke kontakt med interesseorganisasjonen for hivpositive. Jeg identifiserte meg ikke med de gruppene som jeg antok ble med der.

Siri følte at så lenge hun var frisk, trengte hun ikke gjøre noe, trengte hun ikke si fra til noen. I mange år var hun oppsatt på at ingen skulle få vite noe, ikke engang familie og nære venner. Hun fikk den karrieren hun hadde drømt om og har hatt et spennende og rikt liv, selv om hun har jobbet mye. Hun er imidlertid ikke fremmed for å slå fast at valgene hun gjorde også har hatt en omkostning: – I perioder har jeg slitt psykisk, sier hun, og jeg slo fra meg tanken på å innlede et forhold og skape et samliv.

Erfaringene har blant annet lært henne noe om viktigheten av at hivpositive slipper å være isolerte og alene om sin status.

I dag velger Siri en annen tilnærming. Hun er ikke lenger i skapet, tvert i mot er hun ganske langt ute av det. Hun ser at mennesker som henne selv, sterke, ressurssterke heterofile karrierekvinner med hiv har blitt nærmest usynlige i norsk offentlighet. Hun forteller om den forbauselsen hun blir møtt med for eksempel blant helsepersonell når hun avslører sin hivstatus. Slike holdninger bidrar til å sementere forestillingene om at det er spesielle grupper som rammes av hiv. Dermed øker faren for at kvinner som henne selv ikke beskytter seg. De får aldri se at hiv kan ramme mennesker som dem selv.

– Alle har sex, ikke sant, sier hun og mener det er nødvendig at de som ikke tilhører de tradisjonelle risikogruppene også må sørge for å beskytte seg selv. Da må det være noen der de kan identifisere seg med, som viser at hiv også kan ramme dem. Men tanken om at hiv er noe som angår alle har forsvunnet helt fra norsk offentlighet. – Nær tre hundre blir smittet hvert år, ganske mange av dem kvinner, fortsetter Siri for å understreke nødvendigheten av at myndighetene tar skjeen i en annen hånd og at flere hivpositive må engasjere seg hivpolitisk og bli synlige på et eller annet nivå.

Av den grunn føler hun et behov for å normalisere hiv, vise at det kan ramme alle. Hun valgte på et tidspunkt derfor å engasjere seg mer hivpolitisk blant annet gjennom å være aktiv i HivNorge. – Det er nødvendig å normalisere det å være hivpositiv og kvinne, sier hun, det kan bare skje gjennom åpenhet og politisk arbeid.

Hun mener så absolutt ikke å være moralistisk og kreve at andre kvinner kommer ut av skapet. Hun mener det er valg alle må gjøre ut fra egne forutsetninger og muligheter og hun vet at det er en møysommelig prosess. Hun er midt i den selv. Hun ser for seg en stadig økende grad av åpenhet om sin egen hivstatus, men hvor langt hun velger å gå, om det blir intervju og bilde i avisen, vet hun ikke. Det er ikke nødvendigvis noe mål. Foreløpig er hun ganske selektiv i forhold til hvem hun er åpen for og synes det er greit. Målet er å bevisstgjøre kvinner og normalisere det faktum at også kvinner lever med hiv og kan smittes. Åpenheten ble lettere da medisinene kom, da trengte hun ikke lenger beskytte folk så sterkt mot reaksjonene i forhold til at hun hadde fått en “dødsdom”.

Den nære familien er nå informert om at hun lever med hiv, en del venner likeså. Men hun opplever at det er vanskelig å la være å beskytte folk. – Jeg er redd for at de skal bli lei seg på mine vegne, sier hun.

Til å begynne med var hun svært opptatt av kontroll, hvem som skulle vite og hvem som ikke skulle vite. Skulle noen av dem hun betrodde seg til komme i skade for å fortelle noen andre, måtte de også informere henne. Det var slitsomt og Siri er glad for at hun kan slå fast at denne typen kontroll ikke er så viktig for henne lenger. – Jeg har ikke noe å skamme meg over, hiv er en del av meg og en realitet i samfunnet. Take it or leave it! Vi er nødt til å forholde oss til viruset. Derfor føler jeg en viss forpliktelse til å gjøre noe, og jeg synes kanskje også at det var på tide, men jeg har aldri følt meg presset til å stå frem. Det har mer hatt karakter av å være en indre forpliktelse til å gjøre en innsats.

Å stå frem er ikke noe du skal presses til, enhver må finne sin egen måte og ikke minst sitt eget tempo og bli respektert for de valgene hun gjør. – Men jeg savner flere kvinner, sier hun, det er viktig at diagnosen får mange ansikter.

Det å ha vært aktiv i HivNorge har Siri opplevd som udelt godt. Godt å få være sammen med andre hivpositive, godt å oppleve felleskap. HivNorge er blitt en organisasjon hun identifiserer seg med, sier hun og hun ønsker at flere engasjerer seg for å få hiv på dagsordenen i samfunnsdebatten i langt høyere grad enn i dag. Derfor burde flere melde seg inn! Alle er viktige i kampen for synliggjøringen, ikke bare av individene som lever med hiv, men av saken og hivpositives rettigheter.

Les også Moderat åpenhet er ikke usynlighet.