asylhjerte

Moderat åpenhet er ikke usynlighet

Thulani er innvandrer til Norge fra et vestafrikansk land. Han kom som politisk flyktning. Etter legesjekken på asylmottaket ble det slått fast at han var hivpositiv. Dette var så tidlig som i 1989.

hysj

Som politisk flyktning opplevde han kontroverser i sitt eget miljø. Som hivpositiv følte han seg uønsket i Norge og hevder at hans hivpositive status den gangen ble brukt som påskudd for å kaste ham ut. Det mislyktes, men Thulani hevder at han ble utsatt for en svertekampanje blant sine egne landsmenn i Norge. Denne mener han ble iverksatt av de samme myndighetene som ville kaste ham ut av landet.

Det at hans hivstatus ble kjent i miljøet han tilhørte gjorde livet vanskelig for Thulani. Han ble nærmest utstøtt av sine egne. – De trodde jeg skulle dø snart, de ville ikke ha kontakt med en dødsdømt, de trodde at siden jeg var hivpositiv måtte jeg være et umoralsk og syndig menneske, forteller han. I 1989 fantes det verken behandlingsmuligheter eller noen kur. Var man først hivpositiv, var man dødsdømt.

Men Thulani overlevde mot alle odds. Først i 2002 begynte han på medisiner og føler seg i dag svært så frisk og rask. – Jeg har levd så lenge at mine landsmenn her i Norge er blitt svært så usikre på om jeg faktisk er hivpositiv eller ei, sier han og ler hjertelig.

Det betyr likevel ikke at de dårlige erfaringene han hadde med norske myndigheter og de ekskluderende holdningene han ble møtt med blant sine landsmenn ikke har hatt store omkostninger. Han er åpen om sin status for kona og for barna sine, men de har bedt ham om ikke å være åpen hivpositiv i all offentlighet. – Ungene mine ble mobbet på skolen fordi far snart skulle dø, forteller han. De slet med frykten for å miste far og skolegangen ble vanskelig på grunn av mobbingen. Nå frykter Thulani at det samme skal skje med barnebarna når de går i barnehaven eller på skolen. – Det er årsaken til at jeg ikke står frem her med fullt navn og bilde, sier han.

At han har bestemt seg for å leve sitt liv i moderat åpenhet om sin hivstatus, betyr imidlertid ikke at han gjør seg usynlig i alle sammenhenger, tvert i mot. Thulani føler at han har en oppgave i å jobbe som hivinformant for HivNorge. Han jobber spesielt med tiltak mot asylsøkere og innvandrere, men han har også stått på stand for HivNorge i forskjellige sammenhenger, for eksempel under Skeive dager i hovedstaden.

– Denne formen for åpenhet vil ikke ha noen betydning for barnebarna mine sin situasjon, sier Thulani og legger til at han nærmest føler det som en moralsk forpliktelse å hjelpe asylsøkere og innvandrere som får påvist en hivpositiv status når de kommer til Norge.

Thulani er overbevist om at møtet med en frisk åpen og livsglad hivpositiv når de selv får sjokkmeldingen, er et viktig bidrag til å begrense hivpositive asylsøkeres og innvandreres problemer. – Jeg tror at jeg som hivpositiv afrikaner og hivinformant bidrar til å redusere både selvstigmatisering og diskriminering, sier han. – De har ikke hatt den samme tilgangen på medisiner som oss og tror de er dødsdømt, jeg kan fortelle dem noe annet, fortsetter han, jeg kan også fortelle dem at hiv ikke har noe med dårlig moral å gjøre, det kan ramme hvem som helst, i tillegg til sex kan hiv skyldes blodoverføring og voldtekt, for eksempel når voldtekt blir brukt som våpen i krig følger hiv i kjølvannet av denne praksisen. Det er viktig at vi har kunnskap om hiv og ikke dømmer andre fordi vi ikke vet nok, sier han og tilføyer: – Ikke minst er det viktig at kvinnene får disse opplysningene, de er svært utsatt både for diskriminering og utstøting, sier han.

For Thulani handler åpenhet om å avdramatisere, skape tillit og gi kunnskap om at det går an å leve et godt liv som hivpositiv. Gjennom sin åpenhet blir han selv et vandrende bevis på det. Han synes bare det gjelder å skape et balansepunkt mellom det å fungere og det å beskytte sine barn og barnebarn.