sexycouple_bred

Smittefarlig eller ikke?

En undersøkelse blant mer enn 2.500 afrikanske par der den ene var hivpositiv og den andre ikke, hevder at det er virusmengden i genitalsekretet som påvirker smittefare. Norske medisinere er uenige.

Jo høyere virusmengde i kjønnssekretet, jo større risiko for å smitte partneren. Smitterisikoen fryktes å være uavhengig av virusmengden i blodet. Den amerikanske undersøkelsen konkluderer nemlig med at påvist virus i genitalsekret øker smittsomheten uavhengig av virusmengden i blod.

Dersom dette viser seg å være riktig vil dette ha betydning for hvordan hivpositive behandles ettersom mye av dagens antiretrovirale behandling bygger på virusmengden i pasientenes blod. Etter dagens kunnskap vurderes smitterisikoen som tilnærmet lik null ved upåviselig virusmengde i blodet. Den amerikanske undersøkelsen antyder altså at virusmengden i sæd og vaginalsekret kan være viktigere enn først antatt og at behandlingen av hivpositive derfor må tilpasses dette.

Norske medisinere mener det er all grunn til å være kritisk til undersøkelsen. De peker på at virusmengden i blod og kjønnssekret samvarierer. Høy virusmengde i kjønnssekret, tyder også på høye virusverdier i blodet.

Ingen ny informasjon

frankopettersen
Lege Frank Olav Pettersen, Oslo universitetssykehus.

Lege ved Oslo universitetssykehus og fast spaltist i Positiv, Frank Olav Pettersen, har lest artikkelen som rapporterer fra undersøkelsen og drøftet saken med sine kolleger. Han mener at artikkelen ikke gir noen ny, verdifull informasjon om betydningen av virus i genitalsekret. – Konsekvensene av denne artikkelen vil bare være å innføre en ny og kostbar analyse som ennå ikke har bevist sin verdi, mener han.

Han mener analysen har mange svakheter og at den ikke tilfører noen ny kunnskap om hvorfor virusmengden i genitalsekret skulle være viktigere enn virusmengden i blod i forhold hvor smittefarlig en pasient er. I realiteten har derfor analysen liten verdi og gir derfor heller ikke nye verdifulle innspill i forhold til hvordan hivsmitte kan forebygges, mener Pettersen. – Man kommer ikke unna kondom eller effektiv antiretroviral behandling som forebyggende tiltak med dette, mener Pettersen.

– Hypotesen her er at jo mer virus i genitalsekret, jo større er risikoen for å smitte andre, sier Pettersen. – Undersøkelsen viste at blant de parene der den ene var hivpositiv og den andre ikke, smittet 78 [av 2.500] sin faste partner. Hos alle dem som overførte hiv til sin partner ble det påvist høyere virusmengde i kjønnssekretet enn hos dem som ikke gjorde det. Forskerne hevder at smittsomheten så ut til å være uavhengig av virusmengden i blodet. Ifølge forskernes beregninger var risikoen for at den hivpositive partneren med høye virusverdier i kjønnssekretet skulle smitte sin partner dobbelt så stor som for en partner med lave virusverdier i kjønnssekretet.

Gammelt nytt
– Dette høres ut som gammelt nytt, for det er kjent at smittsomhet øker med virusmengden i blod, og genitalsekret må reflektere sammensetningen i blod. Disse verdiene samvarierer på samme måte som blod og diabetes. Jo høyere blodsukker, jo større mulighet for diabetes og motsatt.

Undersøkelsen slår samtidig fast at elleve personer som ikke hadde noen påviselig virusmengde smittet sin partner, det vil si mindre enn en prosent per år. Undersøkelsen sier ikke noe om virusmengden i blodet til disse hivpositive. Imidlertid var det bare én som ble smittet av en person uten påvisbart virus i blod.

– Det er nettopp mye her problemet ligger, sier Pettersen. – Vi vet ikke noe om virusmengden i blodet til de som overførte hiv til sin partner.

– Om virusmengden i blod var påvisbar, men ikke i genitalsekret, ville man undervurdert smittesomheten til disse sju ved kun å måle virusmengde i genitalsekret. Det er verre å undervurdere enn å overvurdere smittsomheten, sett fra den hivnegatives ståsted, og det ville man, så vidt jeg kan se ut ifra opplyningene som foreligger, kun ha gjort i ett tilfelle hvis man baserte seg på virusmengde i blod.

Ingen ny innsikt
– Det som hadde vært interessant i forhold til smittsomhet, var tilsvarende undersøkelser blant diskordante par med målinger av virusmengde i genitalsekret og i blod til en hivpositiv partner på vellykket behandling med antiretrovirale medisiner, synes Pettersen. – Det har vært noe diskusjon om hvorvidt alle antiretrovirale midler virker like godt alle steder i kroppen, litt tilsvarende diskusjonen rundt mulig ulik effekt av antiretrovirale midler i hjernen.

Konklusjonen må derfor bli at denne analysen ikke gir noen ny innsikt i forhold til smittsomhet og virusmengde i blod og genitalsekret. Det er heller ingen grunn til å endre på forståelsen av at vellykket antiretroviral behandling fortsatt er et godt smitteforebyggende tiltak i tillegg til å gi hivpositive et bedre og lengre liv.