kimfangen_bred

Verdighet og skam

Vi treffes på Mysen torv i indre Østfold og skal snakke om det å være offentlig og åpen om sin hivdiagnose, hva det betyr og hvilke gleder og belastninger det innebærer.

kimfangen

Jeg forventer meg en samtale som skal gå på den hivpolitiske kampen og hvilken viktig forutsetning åpenhet er for at vi skal lykkes i kampen mot kriminalisering, eller reiserestriksjoner som vi langt på vei har lyktes med. Men for Kim Fangen, en av landets få landskjente og åpne hivpositive, er ikke sammenhengene så enkle.

Jo da, selvfølgelig har spørsmålet om åpenhet også for Kim Fangen hivpolitiske implikasjoner. Åpenhet bidrar til å bringe det hivpolitiske arbeidet fremover, det er Fangen enig i. Men i sitt eget liv, og han er nøye med å understreke at hans løsning ikke er noe han vil eller kan presse på andre hivpositive. – Det finnes ikke en riktig måte å leve som hivpositiv på, understreker han.

Men i sitt eget liv har Fangen brukt åpenhet til å synliggjøre noen andre av livets dimensjoner også, og da handler det ikke bare om politikk, men om verdighet, sammenheng og mening: Da kjæresten Svein døde av en aidsrelatert sykdom på nittitallet, skjedde det i en tid da skammen, de lumre hemmelighetene fulgt hivpositive helt til graven og hinsides døden, forteller han. Familier opplyste at deres kjære hadde dødd av kreft eller andre og mer akseptable sykdommer, deres hivpositive venner ble utelukket fra begravelser og mange begravde sine døde i skjult stillhet.

Hiv og aids ble gjort til en usynlig byll i samfunnet, en skam vi måtte usynliggjøre og isolere, en skitten hemmelighet vi ikke skulle snakke om. – Men min Svein – og familien hans – møtte både livet med hiv, sykdommen og døden på en verdig, ja, til og med livsbejaende måte. Jeg føler meg både stolt og takknemlig over å ha fått lov til å være en del av denne prosessen, sier Fangen.

– Det å ikke snakke om disse prosessen, det å ikke snakke om døden, sykdommen og hvordan svært mange hivpositive taklet sykdommen på, fratok hivpositive verdigheten, mener Kim Fangen, men det som kanskje er like ille er at hivpositives liv ble satt utenfor, fratatt tilknytningen til samfunnets liv. Dermed fikk ikke hivpositives kjærlighetsliv, sykdomsforløp og død lov til å ha noen sammenheng, verken i deres individuelle liv eller i samfunnslivet generelt, mener Fangen.

– Svaret på det er åpenhet, sier han. – Bare åpenhet kan synliggjøre den verdigheten de aller fleste hivpositive lever med og har møtt sykdommen med.

For hans egen del har åpenheten hatt en eksistensiell side, den har nemlig også bidratt til å knytte de ulike sfærene av livet hans sammen, kjærligheten og døden knyttes til både den private og offentlige sfæren og skaper et meningsfylt, sammenhengende hele. Det trenger man for å kunne leve, mener Fangen.

Da Fangen selv fikk konstatert en hivpositiv status på begynnelsen av 2000-tallet, valgte han en åpen linje, for å bevare verdigheten og helheten i livet sitt, men også for å kunne jobbe mest mulig effektivt i hivpolitisk sammenheng. Han mener dessuten at å jobbe for åpenhet og verdighet, å jobbe for fjerning av skammen knyttet til hiv også er en nødvendig forutsetning for at det forebyggende arbeidet skal lykkes.

– Åpenhet om egen status er også viktig når man jobber hivpolitisk, for eksempel mot reiserestriksjoner eller kriminalisering, slik jeg har gjort mener han. – Argumenter og overbevisningskraften blir sterkere når man kan knytte dem til sitt eget liv, tror han. Skal beslutningstakere og lovgivere påvirkes i riktig retning, trenger de informasjon, sier Fangen, og konfronterer du dem med erfaringer fra ditt eget, helt konkrete liv, blir argumentene vanskeligere å løpe fra. Da er åpenhet viktig, ja, nesten en forutsetning.

Fangen understreker imidlertid at det finnes grader av åpenhet og at han ikke nødvendigvis sitter med den eneste løsningen på hvordan hivpositive skal leve. Han anbefaler alle om å tenke nøye gjennom hva de ønsker å oppnå med åpenheten sin og ber hivpositive huske at behov endrer seg over tid. Ønsket om å leve åpent og midt i en hivpolitisk kamp kan snu seg om man opplever at andre, for eksempel en kjæreste, må beskyttes mot en nærgående offentlighet. – Åpenhet er ingen løsning i seg selv, slår han fast, åpenhet kan også føre til isolasjon, man kan leve et godt og fullverdig liv som hivpositiv uten å være åpen.

Selv føler Fangen at han har vokst på å være åpen, han opplever at hans åpenhet har bidratt til å gi andre hivpositive et større rom å leve i, og han opplever at han har bidratt til at utviklingen har gått i riktig retning både med hensyn til reiserestriksjoner og kriminalisering som er blant de spørsmålene han har vært svært opptatt av. – Jeg har lært mye av å jobbe med byråkrater, aktivister og politikere, sier han, ingenting av det ville ha vært mulig uten i hvert fall en ganske høy grad av åpenhet. Åpenheten har gjort påvirkningskraften større, tror han.

Av den grunn er han glad han valgte åpenhet som sin ledesnor både på det private og personlige såvel som på det hivpolitiske planet. Men Fangen legger heller ikke skjul på at det har kostet. Etter Sveins død har han ikke lyktes i å skape seg et nytt, langvarig kjærlighetsforhold slik han ønsker seg: – Det er ikke så enkelt å innlede et kjærlighetsforhold når du nærmest har ”hivpositiv” stemplet i panna, sier han. – Verken fordommene eller skammen knyttet til hiv er forsvunnet.

Fangen oppfordrer ikke minst homoorganisasjonene til å komme seg på banen og ta opp kampen mot disse fordommene og denne skammen på en langt mer effektiv måte enn de nå gjør.

Relaterte artikler:
Moderat åpenhet er ikke usynlighet
Diagnosen har mange ansikter