per_fugelli_bred

De sykes motmakt

Våre idealer forteller oss at vi i Norge må utvikle et inkluderende og mangfoldig samfunn. Vår selvgodhet sier at vi faktisk gjør det. Professor i sosialmedisin Per Fugelli mener virkeligheten ser annerledes ut.

per_fugelli
Per Fugelli

Konkurranseøkonomien styrer oss, og den ekskluderer mange fra det gode liv. Men det finnes en motmakt: De syke og stigmatiserte må mobiliseres! – Konkurranseøkonomien har bare plass til vinnerne, til enerne, de som streber etter å være raskest, sterkest og høyest. I et slikt samfunn ligger det innebygget en forakt for svakhet, mener Per Fugelli.

– I et slikt samfunn beveger vi oss bort fra det inkluderende samfunnet vi sier vi ønsker oss. Vi fjerner oss fra idealet om det samfunnet som har plass til alle, uavhengig av hvor friske og funksjonsdyktige vi er, uavhengige av hvor rike eller fattige, sterke og svake vi er. Skal vi klare å skape dette inkluderende samfunnet må de syke og stigmatiserte bruke sin motmakt.

Fugelli snakker av erfaring. I tre år har han levd med en alvorlig kreftdiagnose, med operasjoner, cellegift og spredning. – Syke mennesker er snille mennesker, sier han. – Denne snillheten må brukes som en ressurs i samfunnslivet. Som sosialmedisiner vet Fugelli bedre enn de fleste at vi er avhengig av fellesskap med andre mennesker for å ha fullgod helse. – I vår heldige del av verden, sier han, er alle kroppens basale behov ivaretatt, altså behovet for ly, mat og vann. Våre fremste helsekrav handler derfor ofte om andre grunnleggende ting i menneskelivet, ikke minst at vår menneskelige verdighet blir ivaretatt og at vi føler tilhørighet til det menneskelige fellesskapet.

– Stigmatisering av enkeltmennesker og grupper truer både verdigheten og følelsen av tilhørighet, slår han fast og legger til: – Alt arbeid som kan vaksinere mot stigma er derfor folkehelsearbeid. Hivpositive er ingenlunde alene om å bli stigmatisert i dagens Norge, mener Fugelli. Folk stigmatiseres på grunn av sykdom, på grunn av livsstil: De feite og de som røyker. Men stigmatiseringen stopper ikke der, de som har en annen hudfarge eller en annen gud stigmatiseres og foraktes, de som er fattige likeså, og ikke minst de som ikke henger med i arbeidslivet.

I Norge har vi kommet langt i likeverd. I det minste innbiller vi oss det selv, vi liker å se på oss selv som er en av klodens mest siviliserte nasjoner. – Ja, sier Fugelli, når det gjelder økonomisk likeverd har vi oppnådd en høy grad av likhet. Men når det gjelder likeverd for den som på en eller annen måte er annerledes, når det gjelder å se den andre, å godta ham eller henne som den de er, ja, da står det mye tilbake å ønske. ”Bli som oss”-imperativet er i aller høyeste grad levende her i landet.

Fugelli mener stigmatiseringen av hivpositive føyer seg inn i et større mønster der de friske og vellykkede, der enerne og vinnerne stigmatiserer de syke og de som taper. Han sier det ikke, men det ligger som en konsekvens av måten Fugelli argumenterer på at om denne utviklingen får fortsette uhindret, vil de friske skape et sykt samfunn.

– I min tid som kreftpasient har det gått mer opp for meg at de syke ikke må tillate de friske til å drive dem i indre eksil. Samfunnet trenger de sykes motmakt. For dersom den innbilt friske hurragjengen får styre uhindret vil det feste seg et falskt menneskeideal og et falskt bilde av det gode liv som et liv uten lyte. Konkurransesamfunnet skaper ideologier og monokulturer i forhold til hvem vi har bruk for, i forhold til hvem som er nyttige for de flinke og raske. Det vil alle tape på i det lange løp, ikke minst de friske selv, siden de også en gang vil bli rammet av sykdom.

– De syke og stigmatiserte må bruke sin motmakt. De vet nemlig at livet er et blandet regnskap, de syke og stigmatiserte er nødvendige om vi skal kunne skape en innsiktsgivende samfunnsdebatt og kunne synliggjøre at menneskeverd ikke er synonymt med produktivitet, produksjonsevne eller det å være raskest, sterkest, høyest. Og kunne vi kanskje legge til: penest.

De syke og stigmatiserte vil være budbringere om hva livet virkelig er, en blanding av sorg og glede, lykke og ulykke. Denne kunnskapen er viktig både for livskvalitet og folkehelse i vårt samfunn. Sykdom gjør menneskene klokere og snillere. De syke må inn i samfunnsdebatten.

Men til tross for uttalelser som virker pessimistiske, tror ikke Fugelli at ”den innbilt friske” hurragjengen som tilsynelatende styrer landet vårt tar oss med inn i et fascistisk samfunn. Mottrekkene er for mange og i løpet av de siste hundre årene har det skjedd mye som viser at det samtidig med konkurranseøkonomien foregår en parallell utvikling mot et mer inkluderende, menneskevennlig samfunn.

Historien om hiv/aids her i landet er i seg selv et eksempel på det. Her fikk motkreftene godt grep om samfunnsdebatten og forhindret at vår kapasitet for panikk og frykt for det ”urene” skapte et ekskluderende sorteringssamfunn. I stedet ble Norge mer åpent og mer inkluderende som følge av hiv og de stigmatiserte gruppenes synliggjøring og innsats i debatten.

Et annet eksempel Fugelli trekker frem er en opplevelse fra Oslo Kongressenter der han skulle holde et foredrag. På programmet sto strategier for forebygging av stoffmisbruk. 200 tidligere stoffbrukere på legemiddelassistert rehabilitering satt i salen. De var fløyet inn fra hele landet for å delta som ressurspersoner i planleggingen og utformingen av disse strategiene. Slikt forteller at det også finnes gode krefter i samfunnet som gjør at vi beveger oss bort fra et samfunn som ekskluderer alle som ikke er som oss. Det er et positivt tegn i tiden.

For å bygge videre på det, må de syke og stigmatiserte mobiliseres ytterligere.