Camilla_bred

Ett skritt om gangen

Camilla er 32 år, utdannet arkivar og med jobb i offentlig sektor. I 2006 fikk hun beskjed om at hun sannsynligvis var hivpositiv, tre dager før hun skulle gifte seg. Les hennes historie.

Camilla

Indirekte førte diagnosen til at første ekteskap havarerte og Camilla slet med depresjoner og angst. Men med stå-på-vilje, evne til å by på seg selv og en smittende humoristisk sans kjempet hun seg tilbake. Her forteller hun hvordan.

August 2006: Tre dager før hun skulle gifte seg fikk Camilla brev fra smittevernlegen. Hun måtte ta en hivtest. En person hun hadde hatt et kjærlighetsforhold til noen år tidligere hadde testet positivt og i forbindelse med smitteoppsporingen hadde han nevnt henne som en tidligere partner.

Camilla ble sannsynligvis smittet fem år før hun fikk dette brevet. Hun hadde aldri vært syk og tanken på at hun kunne ha hiv hadde aldri streifet henne. Hiv var ikke noe som angikk jenter som henne. Hiv handlet om innvandrere, prostituerte, homoer og stoffbrukere, ikke livsglade norske jenter som ubekymret levde ut kjærlighetens gleder med sine faste partnere. Nå hadde hun sågar funnet seg en mann hun var glad i og skulle gifte seg med. Om tre korte dager. Hva nå?

– Jeg fortalte det til min kommende ektemann med det samme, forteller hun. – Han støttet meg. Vi testet oss begge to. Han testet negativt. Han var sikker på at dette skulle vi klare å komme oss gjennom sammen. Bryllupet gikk som planlagt.

Men etter bare seks måneder skilte de to lag. Hiv kom i veien og de taklet problemet på svært ulike måter og i hvert fall ikke sammen. – Jeg fikk ikke den omsorgen jeg følte jeg trengte, sier Camilla.

Endte godt
Camillas historie endte godt. To år etter skilsmissen traff hun en ny mann. Det vokste frem sterke følelser mellom dem. Camilla var helt fra starten av åpen om sin status. Han har vært med til legen, og han oppsøker selv aktivt informasjon om hiv, og er oppmerksom på Camillas behov for omsorg.

– Også han er åpen om min status blant sine venner og i sin familie. Det har vi vært enige om fra starten. Jeg har vært redd for at de skal synes synd på ham, se ham som han som ikke klarte å få seg noen annen dame enn ei som var hivpositiv, liksom. Men slik har det ikke vært. Jeg er trygg på den plassen vi har i hverandres liv, sier hun og tegner et fint bilde av en varm og omsorgsfull mann.

32-åringen er opptatt av at folk skal få høre de gode historiene om at det går an å leve godt med hiv. Hun tror at om flere sto frem ville det få positive ringvirkninger. For henne har det vært en positiv opplevelse å leve med åpenhet om sin hivstatus, men hun er også tydelig på at hun anbefaler andre i samme situasjon med å ta åpenheten skritt for skritt. – Begynn med noen du er trygg på noen som står deg nær, anbefaler hun. Går man for fort frem, slår det ofte tilbake på den hivpositive som føler at hun mister kontroll over livet sitt. Det bør man unngå.

Følelsesmessig turbulens
For Camilla er også nokså tydelig på at det var to turbulente år, rent følelsesmessig fra skilsmissen og til hun traff sin nye ektemann. Hun har strevd med depresjoner og innrømmer at tanken på selvmord streifet henne, men var aldri noe reelt alternativ. Hun ville leve, og leve best mulig, det var hun sikker på. Men det var mange følelser som skulle bearbeides, spørsmål hun måtte ha svar på.

– Det var mye gråt, forteller hun. Det var en følelsesmessig berg- og dalbane. Jeg var hele tiden redd for å bli avslørt, redd for at folk skulle kunne se det på meg. Det var et slit. Jeg gikk til psykolog, det hjalp. Men mest av alt hjalp det å delta i kvinnegruppa på Aksept. På støttesenteret møtte jeg andre i samme situasjon og fikk hjelp til å forstå, sette ord på følelsene og få orden på tankene, akseptere livet som det var.

– Det er ingen bedre terapi enn det å treffe andre i samme situasjon og møte den forståelsen og empatien som bare de kan gi, sier hun med mer enn et snev av takknemlighet i stemmen.

Hun forteller for eksempel om at hun søkte seg partnere, hun ville gjerne treffe noen å dele livet med. Men når skulle hun fortelle? Når var det riktige øyeblikket? – Jeg fortalte det alltid før sex, dersom sex var aktuelt, sier hun. Det kunne gi ymse opplevelser for å si det mildt. Hun har opplevd både å bli tatt vare på og kastet på dør midt på natta. – Jeg gråt mens jeg gikk hele veien hjem, sier hun, jeg turte rett og slett ikke å ta taxi. Slike opplevelser kjentes det godt å få luftet ut og snakket om i kvinnegruppa på Aksept, mener hun. – De skjønner det på en annen og bedre måte enn venninnene.

Bedre informasjon i skolen
Skolen og skoleplanene har forsømt seg, mener Camilla. De forteller ikke elevene tydelig nok at alle kan rammes av hiv, at det ikke bare handler om homofile og stoffbrukere. Det var en av grunnene til at både den hun ble smittet av og hun selv ble smittet mener hun. – Vi begynte med kondom, men etter hvert som følelsene utviklet seg og vi ble glade i hverandre, sluttet vi med det. Det var helt naturlig. Vi tenkte overhodet ikke på hiv. Jeg var vel sett i ettertid ganske naiv.

Camilla bærer ikke noe nag til ekskjæresten som smittet henne. Hun sier de fortsatt er venner og har fått bedre kontakt etter at hivstatus var et faktum. Men hun synes også skolen bør ta mer ansvar for å formidle at hiv ikke lenger er noen dødsdom. For det at mange tror det, gjør det så forferdelig vanskelig å være åpen.

– Jeg begynner alltid med å si at jeg har noe viktig å fortelle dem, sier hun, jeg starter med: ”Jeg har hiv, men det går bra med meg!” Det er viktig å få sagt med en gang at jeg lever, har tenkt å fortsette med det en stund, og at jeg har det bra, ler hun.

Hun ler i det hele tatt ofte, Camilla, hun formidler masse humor og har en stor dose selvironi. Dette kommer godt med når man skal gå løs på oppgaven med å fortelle andre om sin positive hivstatus. Moren var den første hun betrodde seg til. Hun tok det pent. Deretter kom familien. Til å begynne med var det vanskelig. Hun skjønte fort at hun ikke måtte gå for raskt frem. Ett skritt ad gangen. La følelsene og selvtilliten holde tritt med prosessen. Fremfor alt var det viktig å unngå følelsesmessige tilbakeslag, unngå at hun ikke orket mer om hun fikk en negativ reaksjon i fleisen. Det var ikke enkelt, men det gikk lettere og lettere.

Lever i den moderne verden
– Alle aldersgrupper kan forstå hva dette dreier seg om. Bare vi legger til rette for at de skal forstå og de selv vil. Både familien og vennekretsen er moderne mennesker, sier hun, de lever i dagens verden og vet at seksualitet er en del av livet, noe alle driver med, men som langt færre snakker om.

Camilla ler igjen. Hun har bare i veldig liten grad opplevd at det blir knyttet skyld og skam til hiv på grunn av at det er en seksuelt overførbar infeksjon. – Det var verre for meg før, sier hun, da var jeg flau over å snakke om flaue ting. Det har jeg lagt av meg. Det har jeg lært i kvinnegruppa på Aksept. Skal vi snakke om hiv må vi også klare å få hull på den tabubelagte byllen som seksualitet er. Hun er også tydelig på at det er viktig at vennene og familien føler seg trygge på at det er OK å stille ”teite” spørsmål. Det er åpenhet som er nøkkelen til fremgang på dette feltet, mener hun.

HivNorge ble med på jobben
Den største bøygen i forhold til å informere omgivelsene sto nok på jobben. Hun ønsket ikke å skjule seg der heller. Men hvordan skulle hun gripe det an? For å få hjelp tok hun kontakt med HivNorge og ble nærmest både coachet og peppet av generalsekretær Evy-Aina Røe. Hva ville hun med åpenheten? Kom hun til å orke det? Hadde hun tenkt gjennom konsekvensene? Røe stilte opp og ble med på jobben, da sjefen innkalte til møte fordi at Camilla hadde noe viktig å fortelle kollegaene.

– Sjefen min var helt super, sier hun, og det var utrolig godt å ha Evy-Aina Røe til stede. For da kunne jeg bare snakke om meg og overlate de faglige spørsmålene til henne. Det var utrolig godt å ha henne å lene seg på akkurat der og da, ler hun. Dermed har hun også våget å trekke åpenheten sin enda lenger ut i det offentlige rom og har latt seg intervjue både i tidsskriftet Kamille og i NRK. Camilla tror det betyr noe, at åpenhet er med på å endre holdninger til mennesker som lever med hiv.

Problemer i helsevesenet
Det betyr ikke at livet som hivpositiv utelukkende er en dans på roser. Uavhengig av hivdiagnosen sliter Camilla med en del ryggproblemer og har jevnlig kontakt med helsevesenet. Her møter hun mange underlige, for ikke å si støtende og diskriminerende holdninger og spørsmål: – En ryggspesialist jeg var blitt henvist til spurte om jeg gikk på noen medisiner. Ja, hivmedisiner, svarte jeg. Da så han lenge og undrende på meg før han spurte: Er du narkoman eller prostituert?

– Det er vanskelig å etablere noe tillitsforhold til en helsearbeider etter en slik runde, mener Camilla.

Hun har også byttet medisiner et par ganger, ikke pga problemer men det at det stadig kommer nye medisiner og gjerne færre piller å ta om gangen gjør det enklere å prøve seg frem til den riktige for henne. Hun har en god dialog med både hivlegen og apotekdamen.

Den aller største bøygen er imidlertid at hun og ektemannen gjerne vil ha barn, men at hans sædkvalitet er for dårlig til at de får det til etter naturmetoden. Men hjelp fra helsevesenet får de ikke. Det er ikke tillatt i Norge å hjelpe hivpositive til å få barn. Det synes Camilla er utrolig tåpelig og inkonsekvent.

– Vi kan jo ha usikker sex for å få det til, sier hun, og akkurat det har jo opp til våre dager vært forbundet med strafferettslig ansvar. Det er jo ikke særlig logisk.

Danmark velger å prioritere egne borgere og hjelper ikke lenger nordmenn som kommer i et slikt ærend. Spania vil bare hjelpe dersom man bruker egg fra en kvinne som ikke er hivpositiv, så det er heller ikke aktuelt å dra dit. I Storbritannia kan de hjelpe, men det er koster mange penger. Siden det ikke er lov til å få hjelp her i landet så må alt betales av egen lomme.

Loven bør endres, og temaet må bli satt på dagsordenen, mener Camilla. – Men vi er en så liten gruppe at vi ikke teller stemmemessig. Dermed blir vi samtidig umyndiggjort og usynliggjort.

– Vårt menneskeverd undergraves, sier Camilla og for en gangs skyld er hun ordentlig alvorlig, og legger til at Bioteknologinemnda avgjør, og til syvende og sist er det medlemmenes personlige syn som blir bestemmende. Det er ikke rettferdig, mener hun. Stadig like alvorlig.