kvinnebokill_bred

Selvhjelpskurset hjalp meg

Etter et liv med en alkoholisert far, mye vold og mishandling i familien, toppet katastrofene seg for Anne da hun testet positiv på hiv. Fastlegen hennes rygget bakover i stolen: – Du kan aldri mer ha sex!

anonym

Anne forlot legen med en følelse av at det kanskje kunne være like greit å gjøre slutt på alt. Hun gikk inn i en tung periode med isolasjon, ensomhet og depresjon. Anne, som er i slutten av tredveårene, visste at hun hadde krav på psykologhjelp, og søkte gjentatte ganger – det var minst ti/tolv ganger, sier hun. – Men jeg fikk negativt svar fordi jeg slet så voldsomt, ikke bare med hivdiagnosen, men med hele bakgrunnen min og myndighetene mente jeg trengte langvarig terapi.

– Så på en måte kan du si jeg ikke fikk den hjelpen jeg hadde krav på fordi jeg trengte den for mye! hevder hun.

Anne fikk psykologhjelp til slutt, men følte at terapeuten nok manglet kompetanse på de områdene hvor hun som klient trengte mest hjelp. Likevel føler hun at hun begynte på konstruktive prosesser som hun har tatt med seg i sin videre utvikling:
– Blant annet begynte vi på en prosess med selvakseptering, sier hun, psykologen hjalp meg med å starte på prosessen med å forstå at jeg har hiv, jeg er ikke viruset.

Men om Anna føler at det offentlige helsevesenet kanskje ikke har fulgt henne opp og hjulpet henne slik det burde, så har hun fått svært stor hjelp av selvhjelpskursene HivNorge arrangerer i samarbeid med Norsk selvhjelpsforum.

– Jeg husker jeg var utrolig nervøs før jeg deltok første gang. På vei til møtestedet gjentok jeg hele tiden at det ikke var for sent å snu. Men jeg snudde ikke.

Og siden det kurset har Anne så å si ikke sett seg tilbake. Hun føler selv at dette var et gjennombrudd av mange årsaker: – Jeg traff andre i samme situasjon. Det var helt utrolig viktig å kunne prate i trygg forvisning om at jeg ikke burde være redd for å forsnakke meg og komme i skade for å fortelle noe jeg ikke hadde lyst til å fortelle.

– Jeg fikk venner. Venner jeg kan ringe til når opplevelsen av samfunnets stigmatisering blir for sterk. Da lærer vi av hverandres strategier og diskuterer og trøster hverandre. Å bygge nettverk og dele erfaringer har en terapeutisk funksjon!

– Jeg lærte også på det første kurset – og også senere selvhjelpskurs, for jeg har vært med på flere – at det var viktig å rydde opp i det kaotiske følelseslivet en hivdiagnose ofte forårsaker. Der snakket vi blant annet om hvordan vi skulle prioritere de tingene vi kunne ha innflytelse på, kunne forandre, og la være å slite oss ut på de tingene vi ikke kan gjøre noe med. Det gir fremgang.

– Jeg strever stadig, selvsagt, sier Anne, og jeg opplever tilbakslag. Når livet oppleves som en følelsesmessig berg og dal-bane, så opplever jeg likevel at dalene blir litt mindre dype for hver gang jeg havner på bunnen av en. Med andre ord jeg takler problemene litt bedre for hver gang.

Faktisk har Anne hatt en så sterk og positiv opplevelse av fremgangen etter å ha vært på selvhjelpskurs og seminar at hun og de andre deltagerne, hennes venner, nå omtaler kursene som lykkeseminar. Hun er utrolig glad for at hun klarte å ta tak i sin egen situasjon, treffe andre og oppleve at hun ikke er alene. Hun har også tanker om at hun etter hvert skal komme ut av skapet og leve mer åpent som hivpositiv, men hun synes ikke det haster. Hun har fremdeles behov for å ha kontroll på den prosessen.

– Men for å oppleve fremgang og utvikling, må man våge å ta det første skrittet på veien mot selvaksept og våge å innse at man trenger hjelp og at andre i samme situasjon også kan hjelpe.