aids2012-overs_bred

Ingenting om oss uten oss!

De følelsesmessig sterkeste innslagene fra hovedscenen under AIDS 2012 konferansen kom torsdag formiddag da en representant for afrikanske msm, en sexarbeider og en transkjønnet kvinne fortalte om sine virkeligheter og hvorfor kampen mot hiv ikke kan vinnes uten at de trekkes med.

De slo fast at de tiltakene som rettes mot dem ikke kan gjennomføres uten deres medvirkning og kompetanse, rett og slett fordi de da ville være uten effekt. ”Ingenting om oss, uten oss” runget det gjennom the Global Village før den store plenumssesjonen skulle starte torsdag formiddag. Akkurat den demonstrasjonen var det en gruppe aktivister for skadereduserende tiltak som sto for, men kravet er generelt for alle grupper som vurderes som spesielt sårbare for hiv. Tiltak skal ikke settes i gang uten disse gruppenes medvirkning og kompetanse.

Uansett hvilken gruppe man tilhører har man rett til å være med på å ta avgjørelser som har konsekvenser for ens eget liv. Medvirkning er derfor et nøkkelbegrep i kampen mot hiv. Det var det også for de tre innlederne på hovedscenen torsdag.

30 år inn i epidemien møter menn som har sex med menn fremdeles diskriminering og stigmatisering, ja, enda verre, de møter utestengelse, forfølgelse og sågar drap. Ofte med offentlighetens godkjennelse. Det skjer til tross for at vi nå vet at utestengelsen, forfølgelsen og stigmatiseringen av msm er en av driverne av hivepidemien i Afrika.

Det var den virkeligheten Dr. Paul Semugoma fra Uganda beskrev i sin innledning til en etter hvert meget lydhør forsamling.

Hans beskrivelse av forfølgelsen homofile og lesbiske utsettes for i hjemlandet og hvordan de mangler tilgang på informasjon, rådgivning og livsforlengende og hivforebyggende behandling.

– Vi kan stanse epidemien og klare å skape en verden med null nye infeksjoner, men vi klarer det aldri uten medvirkning og med kunnskapen fra menn som har sex med menn, sa Semugoma blant annet.

Da han helt på slutten av sitt foredrag viste et bilde av seg selv og kjæresten, viste han også at kjærligheten kan leve under de vanskeligste forhold. Da han hilste til kjæresten fra talerstolen og sa ”Jeg elsker deg!” var det ikke mange som klarte å holde tårene tilbake.

En rystende virkelighetsbeskrivelse dannet også utgangspunktet for Cheryl Overs` presentasjon. Denne gangen handlet det om sexarbeidernes situasjon og hvordan kriminalisering og en prostitusjonspolitikk som gjør det umulig for sexarbeidere på skaffe seg trygge steder å utføre sine tjenester utgjør de største truslene mot sexarbeidernes liv og helse.

aids2012-overs
Cheryl Overs

Overs viste blant annet noen rystende bilder av steder hvor sexarbeiderne ble tvunget til å selge sex og som gjorde tanken på å skulle sørge for kondombruk og sikrere sex nærmest umulig. Som kontrast viste hun også eksempler på hvordan sexarbeidere kunne ta saken i sine egne hender og skape trygge arbeidsforhold, ikke bare i forhold til sin egen situasjon, men også gjennom å lære andre sexarbeidere hvordan de skal beskytte seg mot hiv smitte. Dermed beskytter de også kundene sine og begrenser spredningen av viruset.

– Sexarbeidere fra Sverige til Singapore og Swaziland kan fortelle at den største trusselen mot deres helse og deres menneskelige rettigheter er et lands lover og myndighetenes anti-prostitusjonspolitikk. Dette gjør det umulig for dem å skape seg trygge arbeidssteder og hindrer dem i å nyte godt av de samme mulighetene og de samme rettighetene som andre borgere og arbeidere, sa overs blant annet.

Hun understreket også i klartekst at hivforebyggende tiltak som ble vedtatt over hodet på sexarbeiderne og uten deres medvirkning ville være meningsløse.

Det største inntrykket gjorde kanskje Debbie McMillan, en transkvinne, tidligere sexarbeider og stoffbruker. Hun ble på sett og vis eksempelet på hvilke ressurser de sårbare gruppene representerer og hvilken innsats de kan stå for i det forebyggende arbeidet dersom de bare får anledning.

McMillan beskrev en tilsynelatende tragedie av et liv. Moren var prostituert og narkoman, men ”den eneste som aksepterte meg som jeg var.” Moren døde av aids på et tidspunkt da McMillan selv for lenge hadde havnet på gata, fordi hun trodde gata var det ”eneste stedet for sånne som meg.” To måneder etter morens død testet McMillan selv positivt for hiv. Hun satt da i fengsel, dømt for prostitusjon og narkotikakriminalitet og havnet i celle med voldtektsmenn og mordere.

– Alle kan vel tenke seg hva som skjedde, sa hun til et nesten åndeløst lyttende publikum. – Jeg kunne ha fått hiv når som helst, men jeg tror jeg ble smittet i fengsel.

Hun havet tilbake på gata og hadde det ikke vært for at hun gjennom andre i samme situasjon hadde fått vite at hun kunne bli en ekte kvinne, ville hun ha blitt værende på gata. Men vissheten om at hun kunne bli den hun var ga henne styrke til å kutte ut både stoff og sexarbeid og heller egne seg til å drive forebyggende og politisk arbeid blant andre transkjønnede.

– Jeg har en drøm om at samfunnet en dag vil erkjenne at den transkjønnede delen av befolkningen også er mennesker og at vi har krav på de samme rettighetene som andre borgere nyter godt av, sa hun blant annet.

Men hun ga også klart uttrykk for at de ikke kom til å vente på at samfunnet skulle vise dem godhet, de ville reise seg, ta opp kampen og kreve sine rettigheter. Og de ville ta en kamp ad gangen.

Debbie McMillan er allerede godt i gang med den kampen. Ingen som hørte henne var noensinne i tvil om at hun kommer til å vinne eller at den gruppen hun representerer er en ressurs i kampen mot hiv.

Flere artikler fra AIDS2012 i Washington.