afrikansk_drom_bred

Vår afrikanske drøm

Gina og Andrea fikk drømmetilbudet. Ville de jobbe sammen med Mama Levina ved foten av Kilimanjaro i fjorten dager? Hun tar seg av en ungeskokk som lever med hiv. Men turte de? Afrika er en ting, men hiv?

afrika_ginaandrea
Gina og Andrea

Ja, turte de? Smitter det ikke lett? Risikerte de ikke å komme hjem som hivpositive hvis de jobbet med og hadde nærkontakt med trygghetssøkende hivpositive barn?

– Vennene våre trodde vi var gale som i det hele tatt tenkte på noe slikt, forteller Gina Aasen. Men jentene er engasjerte og bevisste og ville gjerne dra. Allerede som trettenåringer samlet de inn penger i lokalsamfunnet til barnekreftsykehuset i Tsjernobyl etter atomkatastrofen der.

– Foreldrene våre var positive til prosjektet, forteller Andrea Moe Jacobsen, men de var redde og nølende også.

Hennes far har selv deltatt i hjelpearbeid i katastrofeområder, både i Pakistan og på Haiti.

Så også for foreldrene var hiv en bøyg å komme over. Hvordan smitter det egentlig, hva kan man gjøre for å beskytte seg? Hva er det vi ikke trenger å være redde for? Hvordan smitter hiv ikke? De søkte litt på nettet, men mye av informasjonen der er høydramatisk og ikke akkurat egnet til å berolige. Mye av det som finnes på nettet er dessuten direkte feil.

– Far sier ikke så mye, forteller Gina, men jeg kunne se at han ikke likte tanken. Mor hevdet at hun ikke var så redd for hiv som for alt det andre som kunne skje.

– Jeg sa bare til henne, ”Mor, jeg er 18, jeg drar uansett hva du mener!”

Men uansett om jentene skulle betale alt selv med sparepenger og ekstrajobbing, så var det viktig og riktig å få foreldrene med på laget. Da trengtes bedre og riktigere informasjon om hvordan hiv smitter og ikke smitter, betydningen av behandling og medisiner og lignende.

– Vi lærer ingenting om hiv på skolen, hevder Andrea, men vi vet jo at hiv smitter gjennom sex. Men vi regnet jo ikke med å ha sex, og vi var heller ikke redde for å bli voldtatt.

Men å ha nærkontakt med hivpositive barn, hva om de skjærer seg og blør, og hva om de hoster og vi får spyttdråper på oss. Kan vi smittes på den måten? Det var vi veldig usikre på og foreldrene også.

Det er imidlertid lang tradisjon i Norge for at informasjon og kunnskap kan endre holdninger og dempe redsel. Einar Lyngar, som er lærer på Folkehøyskolen i Ringsaker og en slags mentor for jentene, og dessuten var med på å organisere turen, tok kontakt med HivNorge for å få informasjon både jentene og foreldrene deres kunne stole på.

Andrea og Gina er enige om at informasjonen de fikk fra HivNorge var tilstrekkelig til å berolige både dem og foreldrene. De snakket om ubeskyttet sex, smitteoverføring på sykehus via urene sprøyter eller gjennom blodoverføring av blod som inneholder hiv.

– Men alt det er ting som man stort sett klarer å unngå, sier Andrea. – For oss var det kjempeberoligende å få høre at det må sju liter til for at smitten skal kunne overføres via spytt.

– Dessuten fikk vi forsikringer om at vanlig sosial omgang, det å tørke vekk tårer, gi ungene en klem eller sette på et plaster på et skrubbsår ikke innebærer noen fare. Det var viktig for dette er jo ting som er uunngåelige når man jobber på et barnehjem. HivNorge forsikret oss også om at hivsmittet blod på hel hud heller ikke utgjorde noen fare. – Så egentlig var det jo veldig lite – for ikke å si ingenting – å være redd for! Det var også foreldrene enige i.

afrika_2
Mama Levina med barna hun har i pensjon.

Einar Lyngar sto for organiseringen og opplegget av reisen. Han var også med på første delen av turen og jentene forsikrer at de ikke ville ha reist uten ham og hans erfaring. Men hos Mama Levina, som hadde gjort om sitt eget private hjem til et hjem for de hivpositive barna, var de alene. Kun utstyrt med et telefonnummer til Lyngar slik at de skulle kunne få tak i ham i nødsfall. Noe nødsfall oppsto aldri.

Men opplevelsen på barnehjemmet hvor 21 barn bor sammen med Mama Levina ble en erfaring for livet. Mama Levina er egentlig pensjonist og har jobbet i en av SOS-barnebyers landsbyer i Kenya. Men hun tok med seg tre hivpositive barn derfra og hjem til seg selv da hun pensjonerte seg. Årsaken var ganske enkelt at disse barna hadde det vanskelig i landsbyen. Flere hivpositive barn kom til når folk fikk høre om at hun tilbød hjelp til hivpositive barn. Slektninger til hivpositive barn kom og leverte dem hos mammaen fordi de visste at hun ikke ville si nei. Nå er det 21 unger der. Den yngste er tre år, den eldste 19.

Forholdene er til dels kummerlige. Fem gutter må for eksempel dele én vanlig seng. Mama Levina får 700 kroner i måneden i pensjon. Det skal dekke drift av barnehjemmet og mat til alle. I tillegg skal ungene ha klær og skolepenger. Det er lett å tenke seg at Andrea og Gina derfor møtte en helt annen levestandard enn jentene var vant til fra Norge. At til dels bryske elefanter gikk fritt i bushen utenfor barnehjemmet gjorde ikke situasjonen lettere.

– Det hendte vi lengtet hjem, sier Gina, men det vi fikk oppleve av kjærlighet og solidaritet kurerte oss for bortskjemte og tertefine holdninger. Vi ble raskt en del av fellesskapet og fikk skikkelig kontakt med ungene.

De har allerede bestemt seg. Neste år skal de tilbake, da skal de ha med seg foreldrene og kanskje flere venner. Etter hjemkomsten har Gina og Andrea dessuten reist rundt i lokalmiljøet og fortalt om sine opplevelser. Lions Club Ringsaker og Heggedal vil fortsette hjelpen. Blant annet med å finansiere strøm, slik at barnehjemmet kan skaffe seg et kjøleskap og en fryser for å utnytte maten bedre og kaste mindre. Mama Levina håper også at hun kan bygge på et lite anneks for å gi ungene litt bedre levekår.

Gina og Andrea er russ neste år. Da håper de at russen på Ringsaker kan samle seg om en humanitær aksjon til fordel for Mama Levina og ungene hennes. For hun tar hele tiden i mot flere. Det er mange hivpositive barn i Kenya.

De to engasjerte jentene hadde med seg en solid leksjon i betydningen av solidaritet, medmenneskelighet og kjærlighet i bagasjen hjem fra Mama Levina i Kenya. De har sett med egne øyne at enkeltmennesker kan gjøre en innsats som monner.

– Vi er ikke maktesløse.