elderlyholdinghans_bred

Hivpositiv på sykehjemmet

Da beskjeden kom om at en hivpositiv beboer ville flytte inn på sykehjemmet, merket både ledelsen og ansatte at det bredte seg usikkerhet blant personalet. Det kom ingen protester, men det ulmet med prat og mange stilte spørsmål

Det er to ting som er viktig når et sykehjem får en hivpositiv beboer, mener fagutviklingssykepleier Rebecca Norman og fungerende avdelingsleder Eirin Larsen ved Grünerløkka sykehjem i Oslo. For det første må man ha respekt for beboerens menneskelige rettigheter og hans eller hennes verdighet. For det andre må man ta de ansattes betenkeligheter, for ikke å si frykt, på alvor.

EirinLarsen
Fungerende avdelingsleder Eirin Larsen ved Grünerløkka sykehjem i Oslo.

Hivpositive blir eldre og eldre takket være god medisinsk behandling. Faktisk kan hivpositive forvente et så langt liv at en del vil måtte tas hånd om på sykehjem og pleiehjem. Ikke fordi de lever med hiv, men fordi alderen krever sitt. Dette må både personale og andre beboere forholde seg til, og frykten er fremdeles stor:

– Hiv er ikke lenger i medienes søkelys, og mange ansatte i primærhelsetjenesten har måttet streve for å holde seg oppdatert. I mange tilfeller er den kunnskapen de har om hiv og aids, mangelfull og kanskje utdatert.  Slikt kan føre til frykt og usikkerhet i forhold til hvordan de skal gjøre jobben sin som pleiere av hivpositive pasienter og beboere, sier Larsen.

Da beskjeden kom om at en hivpositiv beboer ville flytte inn, merket både Larsen og Norman at det bredte seg usikkerhet blant personalet. Det var ingen protester, men det ulmet med prat og mange kom og stilte spørsmål. – Flere av de ansatte stilte de samme spørsmålene, forklarer Norman, det var helt tydelig at de sammenlignet svarene vi ga, som for å sjekke at det var samsvar mellom dem og at de kunne stole på det som ble sagt, fortsetter hun.

Les: Hva vet fastlegen om hiv?

Ledelsen ved sykehjemmet valgte å gå offensivt ut.  Etter noen runder ble det tydelig at det var kunnskapsmangel blant personalet. Det var behov for å vite om smitteveier, hvordan man skulle beskytte seg og hvordan man skulle behandle sår og blod. Flere avslørte også at de trodde en hivpositiv beboer kunne utgjøre en fare for de andre pasientene på sykehjemmet.

Ledelsen innkalte derfor til et møte med de ansatte på hele sykehjemmet. HivNorge ble invitert som utenforstående eksperthjelp. Det viste seg å fungere godt. Møtet ble holdt i kantina på sykehjemmet. En tilnærmet fulltallig stab var til stede.

– Hiv er skremmende for dem som ikke vet nok. Mytene har fått lov til å feste seg, og de fester seg stadig mer siden hiv ikke lenger er i medienes eller noen andres søkelys, mener Larsen. – Det som trengs er mer oppdatert kunnskap og informasjon. Ikke minst er det viktig at folk i primærhelsetjenesten har denne kunnskapen slik at pasientene får den pleien og behandlingen de skal ha i et land som vårt.

Pleierne var ikke redd for berøring. Det som skremte mest var åpne sår og blod. Hvor mye skulle til før det ble smittefarlig? Hvilken risiko løp de som pleiere. Og hva med de andre pasientene? HivNorge hjalp til med å oppdatere kunnskapen. Det viste seg å fungere beroligende på betjeningen på sykehjemmet og gjorde det også mulig å snakke om pasientens rettigheter og verdighet.

– Det ble viktig for oss å ta vare på den hivpositives verdighet, og ikke stille ham i gapestokken. For eksempel ble vi enige om kun å bruke hansker ved sårstell og andre stell-situasjoner der hansker er naturlig, forklarer Larsen.

Fastlegene ha rplikt til å oppdatere seg.

Personalet kom fort til enighet om at hansker ikke hadde noe å gjøre, for eksempel på kantinen. Det ville bare virke sårende og ekskluderende på pasienten. – All sårbehandling og hanskebruk ble begrenset til beboerens eget rom, forklarer Larsen. – På den måten ble det ikke noe unødvendig eller stigmatiserende fokus på beboerens hivstatus.

Akkurat denne beboeren hadde ingen pårørende, men både Larsen og Norman er enige om at det også er viktig å holde de pårørende informert om pasientens forutsetninger og helse. – Det er viktig å ha et avklaringsmøte med beboernes pårørende, sier Larsen, det er viktig at de har realistiske forventinger. Om vi skal informere om beboerens hivstatus, vil avhenge av hva pasienten selv ønsker, men det er viktig å inkludere familie og pårørende i omsorgen.

Den hivpositive beboeren på sykehjemmet døde etter en stund av naturlige årsaker, og sykehjemmet har derfor ikke noen beboere som lever med hiv for tiden. Men erfaringene med å heve kunnskaps- og kompetansenivået i forhold til hvordan hiv smitter og ikke minst ikke smitter, har vært så gode at verken Larsen eller Norman vil ha noen betenkeligheter med å la andre hivpositive flytte inn.

– Egentlig vil jeg vel oppsummere at dette har vært en god og sunn erfaring for oss her på sykehjemmet, sier Norman. – Betjeningen har måttet gå i seg selv og ta tak i egen mangel på kunnskap og de fordommene som følger med. Det er godt for dem, det er godt for oss som sykehjem og det er godt for norsk helsevesen som helhet.

– Det er kunnskapsmangelen vi må bekjempe, istemmer Larsen.

Kasteball mellom etatene.