paragraf_bred

Vern mot diskriminering

Likestillings- og diskrimineringsnemnda har gitt HivNorge medhold i en prinsipielt viktig sak. Det er fastslått at hivpositive har et vern mot diskriminering på grunn av ubegrunnet smittefrykt.

hognerud_Inger-Lise
Jurist i HivNorge, Inger-Lise Hognerud.

Har hivpositive et vern mot diskriminering på grunn av ubegrunnet smittefrykt?
31. januar 2012 behandlet Likestillings- og diskrimineringsnemnda en prinsipielt viktig sak for hivpositive. Grunnlaget for behandlingen i Nemnda var en klage fra HivNorge, på vegne av et medlem, på en avgjørelse truffet av Likestillings- og diskrimineringombudet (LDO). Nemnda ga HivNorge medhold og det er nå fastslått at hivpositive har et vern mot diskriminering på grunn av ubegrunnet smittefrykt.

Før vi går nærmere inn på avgjørelsen vil vi begynne med å si noe om hvorfor et vern mot diskriminering er viktig for hivpositive og hvilke lover som gir et slikt vern.

Et diskrimineringsvern innebærer et forbud mot negativ forskjellsbehandling som ikke er saklig begrunnet. Vi har i Norge i dag ikke et generelt diskrimineringsvern, men gjennom flere lover er ulike grupper vernet mot diskriminering. Vi har lovfestede forbud mot diskriminering på grunn av bl.a. kjønn, etnisitet, politisk syn, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne.

I forhold til det å leve med hiv er den aktuelle loven først og fremst diskriminerings- og tilgjengelighetsloven[1]. Denne forbyr diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. For mange er det kunstig å vurdere det å leve med hiv som en nedsettelse av funksjonsevnen. Det er imidlertid mange pasientgrupper som er gitt et vern gjennom denne loven hvor man til daglig ikke tenker på at gruppen har ”nedsatt funksjonsevne”. At hiv favnes av bestemmelser som verner mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er et system som er valgt i flere andre land. Det som er viktig og helt sentralt er at det faktisk eksisterer et vern mot diskriminering av mennesker som lever med hiv!

Vi vet at hivpositive som er åpne om status kan oppleve negative konsekvenser av dette. Det være seg å bli nektet operasjon, å bli utsatt for ubegrunnede smitteverntiltak, endring av arbeidsoppgaver på arbeidsplassen eller utestengelse fra fritidsaktiviteter.

Dersom vi ser på resultatene fra Kunnskaps- og holdningsundersøkelsen[2] så underbygger de viktigheten av at hivpositive har et vern mot diskriminering. Nesten halvparten av Norges befolkning mener at hivpositive må finne seg i at arbeidsgiver tilrettelegger og endrer arbeidsoppgavene til den enkelte, for å beskytte de øvrige ansatte på arbeidsplassen. Så mange som seks av ti mener at hivpositive bør være forpliktet til å informere arbeidsgiver om sin hivstatus.

Så lenge kunnskapsnivået ikke er høyere i samfunnet er det særdeles viktig at hivpositive har et rettslig vern mot diskriminering. Dersom mennesker som lever med hiv skal kunne være åpne om status, er det vesentlig at eventuelle negative konsekvenser av åpenhet kan påklages og at urett kan rettes opp.

Mer om diskrimingeringsvernet etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. For å oppnå lovens formål har diskriminerings- og tilgjengelighetsloven blant annet en bestemmelse som sier at direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jfr. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, 1.ledd. Diskriminering er usaklig forskjellsbehandling.

Direkte og indirekte diskriminering er definert i henholdsvis diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 4, 2. og 3.ledd. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Det er nødvendig å påpeke at saklig forskjellsbehandling ikke anses som diskriminering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette er nærmere regulert i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, 5.ledd.

Begrepet ”nedsatt funksjonsevne” favner vidt for å ramme diskriminerende episoder. Begrepet er ikke definert i loven, men er definert i forarbeidene. I Ot.prp.nr. 44 (2007-2008)[3] står det at med nedsatt funksjonsevne ”menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon, eller ulike funksjonsnedsettelser pga. allergi, hjerte- eller lungesykdommer”. At lovgiver ønsker at diskrimineringsvernet skal favne vidt, ser vi også i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, 5.ledd: Diskrimineringsvernet skal blant annet omfatte diskriminering på grunn av funksjonsevne som er nedsatt, antas å være nedsatt, har vært nedsatt eller vil kunne bli nedsatt.

Hvilket diskrimineringsvern var det klart at hivpositive hadde før behandlingen av saken i Nemnda?
Enkelte som lever med hiv opplever, på grunn av blant annet bivirkninger av medisiner eller langvarig medisinbruk, at det fysiske funksjonsnivået svekkes. Det er, og var klart før behandlingen av ovennevnte sak i Nemnda, at hivpositive har et vern mot diskriminerende episoder som et resultat av slik svekkelse. Tilsvarende gjelder dersom hivdiagnosen medfører psykiske problemer som fører til at man ikke klarer å yte som tidligere.

Det var også klart at hivpositive har et vern mot diskriminering på grunn av antagelser om nedsatt funksjonsevne og antagelser om fremtidig nedsatt funksjonsevne. En arbeidsgiver har altså ikke lov til å forskjellsbehandle en hivpositiv arbeidstaker fordi han frykter at arbeidstakeren skal bli syk i fremtiden.

Imidlertid var det omstridt om hivpositive har et vern mot diskriminering på grunn av ubegrunnet smittefrykt. HivNorge har ment at et slikt vern foreligger, mens LDO viste seg å være av en annen oppfatning. Med avgjørelsen i Nemnda har vi fått en avklaring.

Bakgrunnen for saken og saksgangen
Bakgrunnen for saken var den behandlingen et av våre medlemmer fikk av en tannlege i september/oktober 2010. Pasienten ble ikke tilbudt behandling til tross for at hun hadde et behandlingsbehov. HivNorge forsto de faktiske forhold slik at pasienten ikke ble tilbudt behandling fordi tannlegen fryktet smitte. Vi sendte en klage på vegne av medlemmet til Likestillings- og diskrimineringsombudet i april 2011 hvor vi ba Ombudet å vurdere om det hadde forekommet brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Ombudet kom frem til at saken måtte avvises fordi de mente at forskjellsbehandling grunnet antagelser som smittefare faller utenfor begrepet ”nedsatt funksjonsevne”. HivNorge var uenig i Ombudets rettsanvendelse, og vi påklaget LDO sin avgjørelse til Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Klagen ble først behandlet av Ombudet, men Ombudet kom frem til at avgjørelsen ikke skulle omgjøres. Da Ombudet ikke valgte å omgjøre sin avgjørelse, ble saken oversendt til Nemnda.

Det skriftlige vedtaket fra Nemnda forelå kun et par uker etter behandlingen av saken den 31. januar. HivNorge fikk medhold i Nemnda.

Nemnda konkluderer med at hivpositive har et fullstendig vern mot diskriminerende episoder etter tilgjengelighetsloven. Dette innbefatter også negativ forskjellsbehandling på grunn av ubegrunnet smittefrykt. Så lenge den diskriminerende episoden er et resultat av hivdiagnosen så er man vernet etter loven.

Nemnda skriver i sitt vedtak at lovgiver ikke har foretatt en tilstrekkelig avklaring av diskrimineringsvernet i relasjon til hiv. Sett hen til behovet hivpositive har for et vern mot diskriminerende episoder mener de at frem til det kommer motsatte signaler fra lovgiver så legges et fullstendig vern til grunn.

[1] Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008
[2] FAFO-rapport 2008:21
[3] http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/regpubl/otprp/2007-2008/otprp-nr-44-2007-2008-.html