zulu_01_bred

Fadder på misjonsmarken

– Zulufadder er som foreldrene våre. Uten Zulufadder hadde jeg vært død for lengst. Det tror 15 år gamle sørafrikanske Sbonelo Majola. Begge foreldrene er døde av aids, faren i 2002, moren i 2006.

zulu_heltesvik
Daglig leder for Zulufadder i Eshowe, sylvia Heltesvik

Selv er han født med hiv. Gjennom kontakt med den norske hjelpeorganisasjonen Zulufadder får han muligheten til et liv ute av fattigdommen. Archie Hlophe fra Johannesburg har vært på besøk.

Da han var tretten år gammel fikk Sbonelo vite årsaken til at foreldrene døde så tidlig. Han fikk vite at han selv var født med hiv og hvorfor han har måttet ta medisiner hver dag hele livet. Han har en søster på 18. Hun er hivnegativ, men sårbar i et samfunn hvor jenter har lite makt over sitt eget liv og voksne menn tenker at de beskytter seg mot hiv ved å ha sex med unge jenter. Ofte er disse mennene ikke klar over egen status. De to foreldreløse ungdommene bor sammen med en 53 år gammel tante i Eshowe og begge mottar regelmessig støtte av Zulufadder slik at de kan fullføre skolegangen.

– Søsteren min går i 11. klasse og hun regner med å ta eksamen neste år. Hun drømmer om å begynne på universitetet og bli lege, forteller Sbonelo. Selv går han i fjerde klasse.

Begge de to ungdommene har mottatt skolepenger, skoleuniformer og bøker fra Zulufadder. I tillegg får den lille familien matpakker hver måned og de får også hjelp til å takle alle slags problemer og til å holde orden på helsa. Zulufadder er en norsk organisasjon som ble startet av skuespilleren Mari Maurstad etter at hun reiste rundt i Sør-Afrika som turist. Maurstad ble grepet av fattigdommen i området og ønsket å bidra til endring.

Tydelig adferdsendring
Sylvia Heltesvik er daglig leder for Zulufadders virksomhet i Eshowe og distriktene rundt. Hun mener at bevisstgjøringsarbeidet har resultert i en betydelig adferdsendring på grunn av organisasjonens aktiviteter og opplæring. Dermed går også smittetallene ned. – Dette inkluderer kondombruk, aktiv bruk av rådgivning, testaktivitet og opplysningsvirksomhet, sier Heltesvik.

– Vi ser at færre dør av hiv og aids enn tidligere. Dette skyldes selvsagt at de får tilgang på medisiner, men også at de vet mer om hvordan de skal ta vare på seg selv.

Eshowe ligger i Zululand eller provinsen KwaZuluNatal i Sør-Afrika. Det er en av de hardest rammede provinsene i landet hva angår hiv og aids. Det er et fattig område hvor de fleste av mannfolkene flytter til storbyene for å finne jobb mens kone og unger blir hjemme. Området er også gammel norsk misjonsmark og Zulufadder har drevet sin virksomhet her siden 2008.

– Den viktigste utfordringen vi har i distriktene her er tenåringene, sier hun. De er livredde for å teste seg, men feltarbeiderne forsøker å komme dem i møte og løse disse problemene.

Vanlig helseopplysning
Heltesvik forteller at en av Zulufadders viktigste oppgaver er å opplyse om viktigheten av god hygiene. En annen viktig oppgave handler om å opplyse om hvordan familiene og de hivpositive kan sørge for at de har et best mulig kosthold som er sunt og næringsrikt. Det er en av grunnene til at alle familiene får en matpakke hver måned. Zulufadder samarbeider dessuten med Leger uten grenser som kommer til området hver tredje måned. – Da inviterer vi folk i de omkringliggende landsbyene til hivtest og sjekk eller behandling for andre sykdommer, forteller Heltesvik.

– I utgangspunktet handler oppdraget vårt om å være et slags svar på behovene til foreldreløse og sårbare barn og unge i distriktet her. Mange av dem har mistet foreldrene til aids. Vi mener at alle barn er født med muligheter og potensial og til å kunne gjøre store ting både for seg selv, sine nærmeste og landet som helhet. Men barna her kommer aldri så langt fordi fattigdommen står i veien, de får ingen veiledning og de har ofte ingen som er i stand til å motivere dem til å bryte ut av den negative syklusen, sier Heltesvik. Enda vanskeligere blir det hvis barna er uten foreldre eller sårbare i forhold til hiv. Zulufadder skal være en motkraft mot disse problemene.

Vokser opp i organisasjonen
I dag hjelper Zulufadder mer enn tusen barn og familiene deres med langsiktig hjelp og støtte. Det handler om omsorgshjelp i form av bolig, matpakker til familiene og lignende. Men mange av barna vokser opp i organisasjonen. De kommer eller blir brakt til Zulufadder da det ikke finnes noen som kan ta seg av dem, de er forsømt eller misbrukt eller de er smittet med hiv eller andre alvorlige sykdommer. Ofte er det ansvarsbevisste naboer som kommer med barna.

Poenget for Zulufadders virksomhet er at familiene og ungene skal myndiggjøres. De skal ikke rives ut av lokalsamfunnene sine, men helst hjelpes der de er gjennom bedre hus, rådgivning og opplysning. Zulufadder tilbyr et dagsenter, et bibliotek, rådgivning, beskyttelse mot overgrep og opplysning om alt man trenger å vite for å unngå sykdom og få troen på fremtiden. – Både ungene selv, familiene og lokalsamfunnet skal myndiggjøres og settes i stand til å ta kontroll over sitt eget liv, sier Heltesvik med ettertrykk.

Skolegang
Helseopplysning står sentralt, men også utdannelse og skolegang. Grunnleggende skolegang er viktig. Derfor sørger Zulufadder for å holde de foreldreløse og utsatte barna med skoleuniformer og skolemateriell slik at mangel på dette ikke skal holde dem borte fra skolen. Men Hatlevik forteller at de også hjelper til på skolene, for eksempel med skolepulter og andre møbler. – Vi har som mål å gi ungene høyere utdanning, fortsetter hun, men for øyeblikket er det bare én av ungene våre som har nådd universitetet. Årsaken er at organisasjonen er såpass ny.

Et annet myndiggjøringsprosjekt er å hjelpe folkene i landsbyene med å skaffe seg de papirene de trenger i et moderne samfunn; identifikasjonspapirer, fødselsattester og lignende. Dette er dokumenter som hjelper dem med å få tilgang på de godene de og familiene har krav på i henhold til loven, slik som barnetrygd for eksempel.

Det hjelper: En bestemor – Ntombizodwa Mpongose (50) -- forteller at datteren hennes døde av aids i 2003. Kjæresten døde tre måneder etter. Hun satt igjen med tre datterdøtre, to av dem født hivpositive.

– Det var ingen som kunne ta seg av dem så jeg måtte flytte inn hos dem i det skuret de bor i, forteller bestemoren. – Alle jentene går fremdeles på skolen. Jeg er arbeidsløs og den eneste inntekten vi har er gjennom barnetrygd.

– Men det er takket være Zulufadder vi klarer oss. De hjelper jentene til å komme seg på klinikken slik at de får medisinen sin til rett tid, og de gir oss matpakker hver måned, de sørger for ulltepper slik at vi holder oss varme gjennom vinteren og de hjelper jentene med rådgivning og til og med lekser og skolearbeid.

– For øyeblikket prøver jeg å få registrert skuret vi bor i som bolig i mitt navn. Får jeg til det skal Zulufadder hjelpe oss med å få bygd et lite, men ordentlig hus, sier Mpongose og ser frem til en skikkelig bolig.