robertstrøm_bred

Et liv med hiv

Robert Strøm er på fornavn med hele bygda, hele Meråker kommune. ”Alle” kjenner Robert. Alle hilser. ”Robert på fote igjen” var overskriften i lokalavisa etter en bilulykke for noen år siden.

Da han og kjæresten Glenn ble utsatt for en alvorlig bilulykke for noen år siden, havnet Strøm på forsiden av lokalavisa Meråkerposten der han fikk ”snakke ut om møteulykken.” Overskriften på det helsides intervjuet var ”Robert på fote igjen”. Robert innrømmer at ”ja, jeg kjenner alle her, og alle kjenner mæ!  Vi får med selvsyn merke at det stemmer. Vi sitter på balkongen hans og prater og folk går forbi på veien utenfor. Alle hilser og Strøm hilser blidt tilbake.

robertstrøm1(h)
.

Han gliser litt og tar inn alle blomstene på balkongen: – Det er lett å se hvor homsene bor, sier han og ler. Her er hortensia og begonia og stemorsblomster (som passende nok heter ”pansies” på engelsk) og en rekke andre fargerike planter jeg ikke kan navnet på. Rent ut trivelig.

Det er ikke første gang Robert Strøm skaper overskrifter i Meråker. Allerede i 1986 kom homoavisa ”Blikks” forløper ”Fritt Fram” på besøk til Meråker for å snakke om ”Gay på landet”. Også da var Strøm forsidestoff, den gangen sammen med kjæresten Carlos, som hadde flyttet fra Spania til Meråker via New York for å være sammen med Robert. Den gangen vakte det litt oppsikt at to urbane homser slo seg ned i en utkantkommune med noen få tusen – og i byhomsers forestillingsverden – fordomsfulle mennesker og levde åpent som kjærestepar. 1986 er nærmest som et annet land å regne når det gjelder homofrigjøring og selv i Oslo skortet det på homofile og lesbiske som valgte å være åpne om sin livsstil og kjærlighetsevne. Så hva da med Meråker?

Strøm sider det samme i dag som han sa til ”Fritt Fram” den gangen: – Vi valgte åpenhet. Det var det beste middelet mot folkesnakk. Og det at vi var et par var nok med på å ufarliggjøre oss og livsstilen vår.

Kan hende var det at de så alminnelig maskuline ut også med på å bryte ned fordommer og forestillinger om homser som feminine menn med knekk i håndleddet. De gled inn i kommunefellesskapet på lik linje med andre selv om folk nok var nysgjerrige i begynnelsen.

Men hva fikk to byhomser med klonesveis og homsebart til å slå seg ned i en utkantkommune som Meråker tross alt både var og er? Strøm, som er født i Trondheim i 1961, ville drive med hester. Carlos ville være sammen med Robert.

På det meste hadde Robert 24 islandshester, 15 av dem i aktiv bruk. Carlos fikk seg raskt jobb i bygda som kjøkkensjef på Teveltunet hotell og restaurant, og de to åpnet også sin egen butikk og restaurant i grensetraktene mot Sverige. – Hensikten var å selge billige varer til svenskene. For på den tiden fantes det ennå varer som var billigere i Norge enn i Sverige: smør, sukker og slikt. Men da svenskekrona ble devaluert på begynnelsen av 1990-tallet forsvant næringsgrunnlaget for både butikken og restauranten. Nedleggelse var det eneste alternativet.

I tillegg til hestene fikk Robert seg en rekke ulike jobber, blant annet som bartender og servitør på Teveltunet. I tillegg så reiste de, både han og Carlos. Reiser har alltid vært en viktig del av Roberts livsstil. Han ville sørover, oppleve varme, sol og lidenskap – ikke minst lidenskap. Spania og Gran Canaria ble et favorittreisemål, men egentlig var store deler av verden hans tumleplass. I begynnelsen, etter å ha avsluttet et forhold til en kvinnelig samboer, etter at Robert Strøm hadde kommet ut av skapet, i det minste i forhold til seg selv, var det mye ulevd liv som skulle tas igjen. Kanskje var det derfor Roberts livsstil ble det noen velger å kalle hedonistisk?

– Det var poppers, hasj og halleluja, sier Strøm i dag. Han angrer ikke, selv om aids hadde begynt å snike seg inn i homofile menns bevissthet og kanskje påvirket deres levesett, så la hiv ikke noen demper på livsutfoldelsen i de kretsene hvor Strøm vanket. – Den bevisstheten vi hadde, handlet om at vi skulle passe oss for amerikanere: sex med en amerikaner ble betraktet som risikoatferd, ellers var det fritt frem, sier han.

Og Strøm tok for seg av godene i alle land og flere kontinenter. Han opplevde seksualiteten som en livsbejaende kraft og en berikelse. Han var ikke alltid like påpasselig med ikke å ha sex med amerikanere heller. Blant annet hadde han et kortvarig forhold til en amerikansk homoporno-stjerne fra San Francisco. Ham karakteriserer Strøm med ett eneste ord: – Uimotståelig.

Men manglende bevissthet om hiv og aids, manglende kunnskap om hvordan man skulle beskytte seg mot smitteoverføring samt en stor dose ren og skjær uflaks bidro alt sammen til at både Strøm og kjæresten testet positivt på en hivtest i 1987.

I dag er Strøm sikker på at han ble smittet to år før, men tenker at det ikke spiller så stor rolle. Det viktige var at både han og Carlos levde i 11 år med hiv uten å bli syke. De levde sunt og Strøm mener Carlos’ kunnskaper om sunt kosthold kom dem begge til gode. Sunn kost bidro til å holde helseplagene unna, det mener han den dag i dag. De to fikk stilt diagnosen på et tidspunkt da alle regnet med at en positiv hivtest var en ren dødsdom. Sunt levesett kunne nok utsette slutten, men døden ville uunngåelig komme for de fleste etter en seks, sju år. Men han angret ikke da, og han angrer ikke nå på sin bejaende livsstil. Det er bortkastet tid. – Jeg står for hvert eneste knull, sier han og gliser.

Robert snakker direkte også når han snakker om sin egen seksualitet og seksualpraksis. Det er liksom ikke noe å lage noen hemmelighet av. Han ser også erotiske over- og undertoner i mye og mangt og liker å le av sine egne observasjoner. For eksempel kjører vi langs en av landets, i det minste ifølge Strøm, beste lakseelver mellom Stjørdal og Meråker. Laksefiskerne står til livet i vann i sine gummibukser og Strøm assosierer raskt til fetisjmiljøer i inn- og utland og hvordan mannfolk liker å leke med stanga overalt… Vi ler godt av det begge to.

Da meldingen om en positiv hivtest kom, tenkte Robert Strøm da som nå, ikke på døden, men på livet: – Jeg fant ut at vi måtte levva, sier Robert, det ligger ikke for meg å sette meg ned å tenke på å dø! Vi må fremover, fremover i livene våre, stadig oppleve nye ting. ”Adelante” – det spanske ordet for fremover har han gjort til et slags motto for livet sitt.

Og igjen valgte Robert å satse på Meråker og åpenhet. For å forebygge folkesnakket gikk han offensivt ut med diagnosen sin og mener det var klokt gjort. Han har aldri opplevd noen stigmatisering eller diskriminering verken på grunn av sin hivstatus eller fordi han er homo. Kanskje er det fordi innbyggerne i Meråker er mer åpne, tolerante og vidsynte enn man vanligvis forbinder med landsbygda her til lands. Kanskje har de lært noe av å ha flere ulike outsidergrupper i bygda. Blant annet huser kommunen et behandlingssenter for stoffbrukere, og kommunen har ført en aktiv integreringspolitikk i forhold til asylsøkere som har fått innvilget asyl i Norge. Under krigen i eks-Jugoslavia søkte mange bosniske familier seg til kommunen, i dag er det en rekke eritreere som forsøker å skape seg et nytt liv der. En aktiv integreringspolitikk har gitt gode resultater og Meråker er en bygd i harmoni med seg selv. Robert mener at innbyggerne har vært åpne og inkluderende i forhold til asylsøkerne, og har en følelse at han som homo og hivpositiv kan ha nytt godt av denne toleransen.

På den annen side skal vi ikke utelukke at Robert Strøm med sin åpenhet og generøse livsstil har bidratt til å gjøre meråkerværingene mer mottakelig for annerledeshet. Robert kan ha hjulpet dem et skritt på veien ved å vise at man kan være både ulik og likeverdig på samme tid, og uansett ha noe å bidra med. Robert og Carlos bidro blant annet med å gjøre kommunens innbyggere mer åpne for nye og uvante matretter, for bare å nevne et eksempel.

– Da vi flyttet hit, fantes det ikke engang hvitløk å få kjøpt på kooperativen, forteller Robert. Nå er den smaksrike lille knollen nærmest like selvskreven i butikken som melk og brød.

Etter hvert ebbet imidlertid forholdet mellom Carlos og Robert ut. Etter 20 år som kjærester valgte de å avslutte samlivet og Carlos flyttet til Berlin der han fant seg ny kjæreste og nå jobber i eiendomsbransjen. Men de to opplever seg fortsatt som nære venner. Carlos har fremdeles bolig i Meråker, og han velger fremdeles å gå til kontroll på St. Olavs Hospital i Trondheim. Det er årsaken til at han er på besøk i Meråker sånn omtrent hver tredje måned. I tillegg til å ha et ønske å opprettholde den nære kontakten med Robert, selvsagt.

robertstrøm2

Robert og hans nye kjæreste, på sin side, har flyttet til en mer lettstelt og lett-tilgjengelig bolig i første etasje i en boligblokk. Robert er nemlig dårlig til beins. – De vet ikke hva det skyldes, sier han, men det har sannsynligvis ikke noe med hiv å gjøre. Og det er ikke et resultat av bilulykken. Jeg var sånn før den, og det var Glenn som ble hardest rammet av den front mot front kollisjonen.

– Jeg går rart, men har ikke vondt selv om det kan se sånn ut, forteller han. Men det var greit å flytte fra en bolig med soverom i tredje og toalett i underetasjen. Det ble rett og slett for slitsomt for Robert å gå i så mye trapper. Det at han er dårlig til beins og avhengig av stokk for å klare seg til daglig var også en medvirkende årsak til at Strøm bestemte seg for å slutte med hester til tross for mye og langvarig suksess i hestemiljøet. Han har blant annet trent en rytterske som er blitt verdensmester på islandshest i to ulike disipliner.

– Det er jeg veldig stolt av, sier Robert, naturlig nok. Men da beina ikke samarbeidet lenger, måtte han uførepensjonere seg. Han har vært ufør i ti år nå, og synes det er greit. Han sper på inntekten ved å selge tidsskriftet ”Sorgenfri” til innbyggerne i Meråker og med sitt meget brede kontaktnett i bygda selger han lett 250 stykker i løpet av et par dager. Det gir en kjærkomme støtte til reisebudsjettet, for både Robert og Glenn har stadig mange steder de ønsker å oppleve. ”Sorgenfri” er Trøndelags variant av ”=Oslo”. ”Sorgenfri” har presentert Robert og dessuten hatt en større reportasje om Meråker, stoffbrukerne på behandling, Robert og toleranse. Mannen fortsetter å skape overskrifter…

Etter at Carlos hadde flyttet til Berlin var Robert fri og frank igjen en periode og fortsatte med det han alltid hadde likt best og som han og Carlos hadde gjort masse av: nemlig å reise, skaffe seg nye erfaringer, nye opplevelser. Robert omtaler seg selv som livsnyter og tar for seg av det livet har å by på, mat, vin og opplevelser (inkludert seksuelle) uten å skamme seg. Men han er krystallklar på at han alltid praktiserte sikrere sex, han har alltid vært bevisst på at han ikke skulle være med på å smitte andre så sant det kunne unngås. Og ønsket han å innlede et forhold til noen, opplyste han alltid om egen hivstatus.

Men selv om han søkte både erfaringer og kjærligheten, så fant han aldri helt sistnevnte. Det var nok et og annet tilløp, men det utviklet seg aldri til noe mer. I stedet var det kjærligheten som kom til ham på julaften for fem år siden. De møttes på Aksept i Oslo. – Glenn satt der og viste meg nøklene til hybelen på Aksept, forteller Robert, jeg skjønte hva han mente og ble med. Så kom Glenn på besøk til jul noen uker etterpå og siden har han blitt. Det setter Robert pris på. Det er godt å være to. Ikke minst fordi det for en bohem som Robert kan være vanskelig å følge opp medisinene godt nok og ta dem med den nødvendige regelmessigheten som kreves for at de skal fungere.

– Jeg har vært så slapp med dette i perioder at jeg har utviklet resistens overfor enkelte medikamenter, forklarer han, for eksempel skulle jeg på en to ukers tur til India. Men jeg ble så forelsket i landet at jeg ble i to måneder uten å ha tatt med meg nok medisiner til hele perioden. Det var ikke så lurt sett fra en behandlingsmessig synsvinkel.

Så nå vet Glenn at Robert må være ekstra påpasselig og sørger for at han tar medisinene som han skal. Det hjelper også på helsa og borger for gode fremtidsutsikter for begge de to byhomsene som har valgt å gjøre bygda til sitt hjemsted og stortrives med det, både som åpne homser og åpne hivpositive.

– Jeg har aldri hatt det bedre enn nå, sier Robert.