klubbe_bred

Forbrytelse og straff

Da norske myndigheter vedtok en ny smittevernlov i 1994, vedtok de samme myndighetene samtidig et straffebud for å kunne påtale og straffe den som hadde smittet andre med hiv eller utsatt en annen person for slik smitte.

Bakgrunnen var at myndighetene ønsket å modernisere og effektivisere en rekke gamle lover – hvor de eldste var fra begynnelsen av 1900-tallet – slik at samfunnet fikk bedre beskyttelse mot allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Straffebudet og ideen om at bruken av tvang beskytter samfunnet sto sentralt i lovgivningen av 1994. Det var et brudd med samarbeidslinjen, tanken om tillit som hadde vært et sentralt element i det hivforebyggende arbeidet inntil da.

Hva slags tradisjon er det egentlig tanken om straff står i i norsk lovgivning på dette området? Og hvor effektivt er bruken av straff? Vi snakket med to som har kunnskaper på dette feltet.

Astrid Renland
Administrativ leder i Pion, Astrid Renland, mener straffelovgivningen fører krig mot underklassen.

Administrativ leder i Pion, Astrid Renland, mener straffelovgivningen fører krig mot underklassen.– Man bruker straffeloven til å føre krig mot underklassen, nå som før, sier kriminolog Astrid Renland. Hun er også administrativ leder i Prostituertes interesseorganisasjon (Pion). Det er likhetspunkter mellom tankegangen bak straffelovens paragraf 155, den såkalte hivparagrafen og tidligere tiders prostitusjonslovgivning, mener hun.

Underklassens kvinner
– Noe av det viktigste med lovgivningen rundt syfilis handlet om kontroll av kvinner og særlig underklassens kvinner, sier hun. Kvinnene var forpliktet til å møte for at myndighetene skulle få kontroll med seksuelt overførbare infeksjoner, eller kjønnssykdommer som det ofte ble kalt tidligere, sier hun.

Renland forteller om en epoke hvor det var forbudt å selge sex, men ikke forbudt å kjøpe seksuelle tjenester, og det var bare kvinnene som ble innkalt til kontroll, aldri de mannlige og ofte besteborgerlige kundene deres. – Det skapte en forestilling om at det var kvinnenes spesielle ansvar alene å beskytte samfunnet mot syfilis og andre seksuelt overførbare sykdommer, sier hun. De som hadde makten i samfunnet, mennene, hadde heller ikke noe ansvar og kunne ustraffet ta med seg syfilis hjem til sine hustruer og straffe dem.

En lignende tankegang finner hun i deler av kampanjene mot hiv på 1980-tallet hvor Helsedirektoratet blant annet sa til norske menn som gikk på strøket at: ”Her kan du kjøpe deg hiv!” Det er gruppen sexarbeidere man må beskytte seg mot og unngå …

Parallellen til hivlovgivningen er slående, mener hun. Maktens menn og kvinner holdt allerede i den første stortingsmeldingen om hiv fra 1986-87 døren åpen for å straffe personer som smittet andre med hiv. Underteksten forteller oss at det er uønskete grupper samfunnet må kontrollere og beskytte seg mot. – Blant annet drøftet man kriminalisering av prostitusjon som et ledd i forebygging av hivsmitte men slo det ifra seg fordi man var redd det ville bli enda vanskeligere å kontrollere.

Også straffelovens paragrafer, enten det er paragraf 155, eller de nye foreslåtte paragrafene, skaper og opprettholder en forestilling om at ansvaret hviler på den hivpositive alene når det gjelder å beskytte andre mot smitte.

Dårlig forebygging
Den administrative lederen for Pion mener at en slik tankegang resulterer i dårlig forebyggingsarbeid og at begge partene i en relasjon har plikt til å beskytte seg selv. Det er en kjent sak at en rekke hivpositive er enige med henne. De hevder at denne praksisen skaper grobunn for økt smitte, siden mange tenker at siden den andre ikke sier noe, så er han eller hun ikke smittet. Dermed tar den som ikke er smittet heller ikke ansvar for å beskytte seg selv.

Denne prostitusjonslovgivningen kom på 1840-tallet, på et tidspunkt da man allerede hadde fått kontroll på syfilisepidemien, mener Astrid Renland. Denne loven varte nesten ut århundret. Den ble opphevet i 1880-årene fordi den stred mot allmennrettsoppfatningen. Lovene ble vedtatt og håndhevet i en tid med store samfunnsmessige endringer. Urbaniseringen hadde satt inn for fullt og det ble satt store spørsmålstegn ved den gamle samfunnsordenen. Det var behov for kontroll, og for styresmaktene ble prostitusjonslovgivningen en måte å skaffe seg denne kontrollen på.

– Reglementeringssystemet ble brukt til å regulere og kontrollere kvinners rett til å handle i det offentlig rom. men gikk verst utover de fattigste kvinnene,  lovene ble også en måte å kontrollere fattige kvinners liv på, mener Renland. På samme måte mener hun kontrollen i dag har samme funksjon overfor enkelte grupper i samfunnet: Hivpositive, stoffbrukere og sexarbeidere. Det er typefolk-regulering og straffelovens paragrafer sier noe om at dersom vi kontrollerer disse gruppene, kontrollerer vi langt på vei også hivepidemien.

Forlater samarbeidslinjen
Astrid Renland er enig i at hiv skapte nye sosialpolitiske holdninger til sexarbeidere, stoffbrukere og ikke minst homofile. Man satset på tillit, samarbeid, integrering og medvirkning mellom helsemyndigheter og utsatte grupper. Det ga resultater. – Mens homofile nå er svært integrert i samfunnet, er denne politikken langt på vei forlatt i forhold til de to første gruppene, og langt på vei også mennesker som lever med hiv. Med innføringen av smittevernloven og bestemmelsen om straffebud for å smitte andre med hiv eller utsette dem for slik smitte, gikk myndighetene et godt stykke i retning av å forlate samarbeidslinjen i forhold til enkelte grupper, sier Astrid Renland.

Et bredt spekter av helse- og sosiallovgivningen her i landet har hatt et aspekt av forsøk på å kontrollere de lavere klasser. Dette gjelder for eksempel den tidligere smittevernlovgivningen, behandlingen av sinnssyke og psykisk utviklingshemmede, men også lover rundt barnevern, edruskap og andre. Dette sier jusprofessor og leder for Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Kristian Andenæs, til Positiv.

– Historisk sett har straff vært rettet mot de ”lavere klasser”, sier Andenæs, og mye av den gamle smittevernlovgivningen og straffelovgivningen har tradisjonelt hatt et aspekt av å holde marginaliserte og sårbare grupper på plass slik at ikke ”pene, hvite mennesker” ble rammet eller kanskje besudlet av de lavere klassenes elendighet.

Kristian Andenæs
"- Historisk sett har straff vært rettet mot de lavere klasser." Kristian Andenæs, jusprofessor.

Uheldig atmosfære
Andenæs understreker at mye av dette er endret i dag. Definisjonsmakten ligger ikke lenger kun i overklassens hender, og overklassen er heller ikke et like entydig begrep som det var før i tiden. Jusprofessoren mener likevel at det var uheldig at den offentlige debatten om smittevernloven som ble vedtatt i 1994 skjedde i en atmosfære preget av panikk og frykt for den dødelige hivsmitten.

Redselen kan ha fått foreldet tankegang til å slå igjennom i langt sterkere grad enn situasjonen egentlig trengte, og vi kan ha fått en debatt preget av irrasjonalitet snarere enn rasjonalitet.

– Vi var mange som var enige med Pluss i at tvangsaspektene ved den foreslåtte smittevernloven ville undergrave resultatene som var oppnådd i kampen mot aids til da. Vi pekte på at tillit til helsemyndighetene og medvirkning fra de sårbare gruppene sin side hadde bidratt sterkt til å gi oss kontroll over epidemien. Med de foreslåtte tvangstiltakene mente vi det var en stor risiko for at de utsatte gruppene ville gå under jorden og at vi på den måten kunne miste kontrollen over utviklingen.

Taushetsplikten
Når myndighetene ikke var enige, så handlet det altså blant annet om at tankegangen rundt lovgivning sto i en tradisjon av tvang og kontroll. Arven fra de åtte lovene som skulle samordnes var massiv, selv om også politikerne mente mye var foreldet. Og det var nettopp behovet for å samordne og modernisere et foreldet lovverk som ble myndighetenes viktigste argument for å drive loven gjennom. Enkelte politikere, slik som Alvheim – helsepolitisk talsmann for Fremskrittspartiet – brukte frykten for å presse gjennom sterkest mulige tvangstiltak. Blant annet krevde fremskrittspartipolitikeren at legene ikke bare skulle ha rett til å bryte taushetsplikten i forbindelse med hivsmitte, de skulle ha plikt til det. Alvheim kan ha bidratt til å drive den offentlige debatten i retning av tvang.

– Det var altså, om ikke massiv, så i det minste klar politisk oppslutning om tvangstanken, sier Andenæs. Det betyr imidlertid ikke at motstanden var nyttesløs. Tvert imot resulterte de sterke protestene i at man klarte å begrense skadevirkningene av tvangstiltakene, blant annet gjennom å dempe mulighetene for å bruke tvang og skjerpe kriteriene for å sette i verk tvangstiltakene. Kriteriene ble klart strengere enn det myndighetene opprinnelig hadde lagt til grunn. 

Straffbart
I ettertid fikk de rett de som mente at denne lovens tvangsbestemmelser ikke kom til å få så stor anvendelse. Straffelovens paragraf 155 som åpner for straff for å smitte andre med hiv eller utsette andre for slik smitte, har derimot kommet til langt større anvendelse. Den ble vedtatt samtidig med smittevernloven og så å si uten offentlig debatt. Langt på vei hersket det konsensus om at det å smitte andre med vilje skulle være straffbart. Selv Pluss var i sin kraftige motstand mot smittevernloven, klar på at mennesker som smittet andre med hiv med vilje, skulle kunne tiltales og straffes.

– De fleste som var mot dette straffebudet, så ikke for seg annet enn at dette neppe ville bli brukt annet enn i de mest ekstreme tilfellene, sier Andenæs i dag. Han mente imidlertid at Norge ikke trengte en egen paragraf mot hivsmitte, men kunne  bruke straffebudet mot legemsbeskadigelse og annen voldsbruk i straffeloven. Myndighetene var uenige, og paragraf 155 ble vedtatt uten noen nevneverdig offentlig debatt. – Selv ikke juristene, med enkelte hederlige unntak, engasjerte seg nevneverdig i saken, sier Andenæs.

Bestemmelsen om straffebud mot hivsmitte har hatt diskriminerende utslag. Det har i første rekke vært heterofile forhold som har vært prøvd for retten. Det kan bety at påtalemyndighetene ikke har sett på homofile forhold som like alvorlig, men det kan også bety at færre homser velger å anmelde fordi de ser at den enkelte ser at han også har et ansvar for å beskytte seg selv, altså at tanken om delt ansvar for å unngå smitte er mer rotfestet i homofile forhold enn i heterofile.

Sovepute
For Andenæs er det imidlertid et reelt problem at smittevernloven og straffelovens bestemmelse ble vedtatt i et klima som lå alt for tett opptil en tid med angst, panikk og behov for kontroll. Dette skyldes at han mener lovbestemmelser ofte har en tendens til å leve sitt eget liv når de først er vedtatt, også etter at de har opphørt å være funksjonelle. De risikerer å bli en sovepute for offentligheten. – Dermed stenger de for videre diskusjon om hva som er hensiktsmessig lovgivning og hensiktsmessig praksis, selv om bestemmelsen fungerer urettferdig, virker stigmatiserende og som i tilfelle med hivparagrafen, som i dag har et helt annet grunnlag i den medisinske virkeligheten, sier han.

stoere_syse
Syseutvalgets leder Aslak Syse og helseminister Jonas Gahr Støre, med utvalgets utredning Om kjærlighet og kjøletårn, strafferettslige spørsmål ved alvorlige smittsomme sykdommer.

Selv mener Andenæs fremdeles at det ikke er behov for egne paragrafer på dette området og hadde helst sett dem fjernet. Straffelovens generelle paragrafer er nok, mener han. Jusprofessoren er for så vidt glad for at Syseutvalget har foreslått nye formuleringer til lovbestemmelsene, og mener de representerer et fremskritt i forhold til teksten i dagens straffelov: – Men tatt i betraktning den mengden av ressurser som er brukt på Syseutvalgets arbeid, er det et magert resultat vi har fått, sier han. – Men kanskje det var det beste man kunne håpe på?

Lange tradisjoner
Syseutvalgets forslag til den nye ordlyden av paragraf 237 er som følger: ”Med bot eller fengsel inntil tre år straffes den som overfører en smittsom sykdom som medfører betydelig skade på kropp og helse. På samme måte straffes den som utsetter flere personer for slik smittefare eller gjentatte ganger eller ved hensynsløs atferd utsetter en annen person for slik smittefare […].”

Flere av utvalgets medlemmer dissenterte, men til tross for sterk motstand fra hivpositive og hivpositives organisasjoner, valgte utvalget altså likevel å opprettholde straffebudet i forhold til hivsmitte. Forslaget innebærer likevel en kraftig liberalisering av lovverket i forhold til det forslaget som allerede lå på Stortingets bord. HivNorge mener resultatet er et skritt i riktig retning og det som er mulig å få til i dagens politiske klima, men varsler at organisasjonen ikke har avblåst kampen mot kriminalisering av hivsmitte. Men straffebudet og troen på dette har altså lange tradisjoner i norsk rettspraksis og politikk.