Rabben_bred
I 1992 fikk Odd Kåre Rabben og moren Vigdis audiens hos kong Harald.

Last og brast med Odd Kåre

I februar i år var det 20 år siden 16-åringen Odd Kåre Rabben døde av aids. Han ble smittet som niåring fordi han var bløder og fikk viruset gjennom blodprodukter. Moren Vigdis sto last og brast med sønnen gjennom alle årene.

Vigdis Rabben
Vigdis Rabben

De syv årene han fikk leve mellom smittetidspunktet og dagen han døde, var en kamp ikke mot det uunngåelige, men en kamp for å leve mest mulig på kortest mulig tid.

I den kampen gjorde Odd Kåre en stor innsats for hivarbeidet, for å alminneliggjøre hiv og for å gi hiv et ansikt her i landet. I dette arbeidet betydde Odd Kåre Rabben uendelig mye for samfunnet som helhet, men selvsagt også for veldig mange som på ulikt vis var rammet av hiv. Moren Vigdis sto last og brast med sønnen i alle årene med reiser til og fra Vestlandet og til Rikshospitalet. Det var stridt for veldig mye av det korte livet ble levd i offentlighetens og medienes søkelys.

Vigdis Rabben husker frykten som red:
– Når vi hadde besøk hjemme, ble det en del snakk om hiv. Vi opplevde mye rare utsagn, blant annet var det en som fortalte at hun hadde med seg eget toalettpapir når hun reiste på tur. Og hun var ikke den eneste med forestillinger om smittsomhet som ikke hadde noe med realitetene å gjøre. Folk var så utrolig redde for smitte. Og der satt vi. Med en hivpositiv sønn ved kaffebordet!

Familien klarte å holde Odd Kåres situasjon skjult for omverdenen en stund. Reisene til Rikshospitalet ble kamuflert som reiser til barneavdelingen. Han måtte til hyppige kontroller fordi han var bløder. Det var en naturlig forklaring, og folk hadde ikke noen problemer med å akseptere den. Men det ble uholdbart i lengden. Vigdis Rabben og familien følte at de burde informere nærmiljøet. De følte selv at de hadde ansvar også for at andre ikke ble smittet for eksempel gjennom et uhell der Odd Kåre begynte å blø.

– Vi var kjemperedde da vi skulle ha informasjonsmøte på skolen, forteller Rabben i dag. – Folk i bygda hadde fått brev om at det var hiv i lokalsamfunnet og at vi skulle ha informasjonsmøte på skolen. De var redde. Enkelte truet med å ta ungene ut av skolen. Andre var sikre på at det handlet om innvandrere. Ingen tenkte på at det var oss. Odd Kåre orket ikke være med. Han var redd for at han skulle bli frosset ut. Han var livredd for at han skulle bli nektet å være med i bassenget. Vi hadde med oss fagfolk fra Rikshospitalet slik at vi skulle gi faglig tung informasjon om smittemåter og smittsomhet.

– Vi var veldig nervøse, men det som skjedde var at bygda – etter at overraskelsen hadde lagt seg – slo ring rundt oss og beskyttet oss. Rektor hilste til Odd Kåre og sa at nå kunne han sove godt den natten i trygg forvissing om at han fremdeles var en viktig del av lokalsamfunnet som folk fremdeles satte stor pris på. Det ble et nytt og bedre liv for oss etter at vi kom ut, forteller Vigdis Rabben.

Fra den dagen av så Odd Kåre og familien seg aldri tilbake. Unggutten utfordret mange tabuer rundt hiv og aids. Han gjorde mye for å få norsk offentlighet til å forstå at hiv kunne ramme alle og at smittemåten var uvesentlig. Lidelsen var den samme. – Han hadde et svært inkluderende vesen, forteller moren, og han hadde også homofile venner. Det kristne livssynet hans sto ikke i veien for at han kunne inkludere alle som var berørt av hiv, snarere tvert imot.

Også Vigdis Rabben fikk sin del av det sammensatte miljøet som hivpositive utgjorde. – Vi hadde kontakt med Pluss, forteller hun, og jeg ble æresmedlem der. Vi var også på homsebaren Den sorte enke, men da var Odd Kåre ikke med. Det var en lesbe som ble svært opptatt av meg og det synes jeg var litt vanskelig, men det var fint å være der. Det var fint å få impulser fra ulike kanter.

Men livet som offentlig hivpositiv kunne bli slitsomt. Omsorgen kunne av og til ta litt omklamrende, nesten kvelende former, og folk ringte til alle døgnets tider. Det hendte at Odd Kåre tok telefonen og sa at nei, han var ikke hjemme, når folk spurte etter ham.

Odd Kåre var en sprell levende, ung kar og elsket musikk. Hans skjebne ga ham et sterkt ønske om å bidra til kampen mot aids. Han kombinerte ønsket med musikkinteressen og spilte inn en egen kassett hvor alle inntektene gikk til hivforskning.

Han spilte det hele inn i et studio på Hamar, forteller Rabben. – Han var sjuk, vi bodde under nokså kummerlige forhold i en campingvogn, men kassetten ble ferdig. Vi sendte den ut hjemmefra. Det var et svare strev, men salget innbrakte flere millioner til hivsaken.

Vigdis Rabben forteller litt indignert hvordan ligningsbyråkrater krevde moms på salget og hvordan daværende finansminister Sigbjørn Johnsen slettet det hele med et pennestrøk. Hun forteller beveget om møtet med kongen og dronningen og hvordan dette i ettertid er blitt et av de sterkeste minnene for henne. – Det ble en varm og nær samtale, forteller hun om møtet.

Men hivaktivismen var ikke over for Vigdis Rabben etter at Odd Kåre døde i februar 1993. Hun skrev boken En hånd å holde i om sønnen og deres opplevelser som åpne, offentlige hivaktivister og de omkostningene det hadde. Dessuten reiste Vigdis Rabben i regi av Røde Kors over hele landet i en toårsperiode for å informere om hiv og aids til alle landets fengsler, sykehus og andre. Det var dronning Sonja som spurte henne om hun kunne tenke seg å ta på seg den oppgaven. Vigdis Rabbens slagord har alltid vært at ”Kunnskap og kjennskap” vil få ned fordommene og motvirke stigmatisering og diskriminering.

I dag synes hun det er litt for lite av begge deler.