miljeteig_bred
Det viktigste var å bygge tillitt hos myndighetene og profesjonalisere orgainsasjonen, sier Per Miljeteig, som var styreleder fra 2003 til 2009.

Utfordringer og løsninger

Utfordringen, spør Jarl Wåge når vi lurer på hva som var den største utfordringen med å ta over som leder for Pluss etter Arne Husdal. Det ble jo på mange måter som å hoppe etter Wirkola, i vår forestillingsverden, men Wåge tenker ikke på det på den måten. Hans opplevelse var at han klarte den jobben bra. Han ledet Pluss fra august 1991 til august 1993.

– Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å stå i stillingen i to år, forteller Wåge i dag. Han var den første ikke hivpositive som ledet Pluss. 

– Nei, den største utfordringen var at folk døde rundt oss, sier han. – Ressurspersoner ble borte, ildsjeler forsvant fra miljøet. Pluss var et lite miljø, og det var vanskelig å drive organisert arbeid og utadrettet informasjonsvirksomhet under slike forhold.

Omtrent femti mennesker  gikk bort i løpet av den tiden han hadde stillingen som daglig leder i Pluss, minnes han.

Den viktigste politiske kampen, den jobben som tok mest av Wåges tid i denne perioden var kampen mot smittevernloven. Det var en kamp som krevde mye ressurser, og en kamp som Pluss ikke fikk gjennomslag for. Smittevernloven ble vedtatt av Stortinget et år etter at Wåge gikk av, men ikke uten at motstanderne mot loven hadde fått gjennom betydelige endringer som blant annet satte langt strengere kriterier for bruk av tvangstiltak enn det opprinnelige forslaget gjorde.

Wåge husker ikke at det var så mye konflikter i miljøet rundt Sulpen. Mye av konfliktene handlet om at dette var folk som levde i kontinuerlig krise, og at de var livredde for at andre skulle oppdage deres hivpositive status. Wåge minner oss på at Sulpen hadde mer eller mindre hemmelig adresse, man måtte ringe på og bruke et passord for å komme inn. Ja, noen av brukerne opptrådte til og med med dekknavn. – Slik førte med seg mye stigmatisering og selvstigmatisering, sier Wåge.

Og likevel karakteriserer han Pluss som en fantastisk arbeidsplass, det var i sannhet et mangfoldig miljø: – Du hadde alle avskygninger mellom krystallhomser fra Frogner til utslåtte stoffbrukere, forteller han og sier han ble vitne til mye menneskelig storhet. – Folk kom seg gjennom krisene med humor, medmenneskelighet, empati og sjølinnsikt, slår han fast.

Wåge jobbet som administrativ leder, og han hadde mye møter med mediene. Det var viktig for den utadrettede informasjonsvirksomheten. Og mediene fulgte opp. – Heldigvis hadde vi også hivpositive som våget å stå frem og kunne gi offentligheten innsyn i hivpositives virkelighet, sier Wåge.

Utover på nittitallet gjennomlevde Pluss en rekke kriser som dels skyldes interne konflikter i organisasjonen, dels reduserte bevilgninger og dels en erkjennelse i offentligheten om at hivepidemien aldri kom til å bli den katastrofen som de første prognosene hadde tydet på i panikkens år. Utover på nittitallet ble hiv i stedet en personlig katastrofe for den som ble rammet. Organisasjonene som jobbet med hiv, Landsforeningen mot Aids og Pluss, slo seg sammen i 1999.

– I den sammenhengen er det viktig å understreke at Pluss-verdiene ble styrende også for den nye og sammenslåtte organisasjonen, sier Per Miljeteig. Han overtok som styreleder etter Kirsten Frigstad. Hun fungerte en kort tid som styreleder etter at den tidligere lederen hadde trukket seg. I 2001 og 2002 var Pluss-LMA lammet av en utmattende krise som nesten ødela organisasjonen. Da Miljeteig kom inn som ny nestleder og senere styreleder, hadde organisasjonen tre hovedoppgaver slik han ser det i dag: For det første å gjenoppbygge tilliten til bevilgende myndigheter. – Vi måtte bevise overfor myndighetene at organisasjonen hadde kraft til å komme seg på beina igjen og bli en velfungerende interesseorganisasjon, sier Miljeteig og berømmer Kirsten Frigstad for den innsatsen hun gjorde på dette området.

JarlWåge
Utfordringen var at så mange kompetente mennesker døde, sier Jarl Wåge. Han var daglig leder fra 1991 til 1993.

– For det andre, fortsetter han, handlet det om å gjenoppbygge tilliten til medlemmene. Kontoret fungerte på sparebluss en periode og vi måtte ta et tak for å forsikre medlemmene om at vi var til stede og jobbet for dem.

Og sist, men ikke minst, handlet det om å profesjonalisere organisasjonen og tilbudene til medlemmene. Det betød blant annet at Pluss-LMA som organisasjonen het den gangen, ansatte høyt en kvalifisert juridisk rådgiver for å bistå medlemmene i de utfordringene de møtte i hverdagen.

– Dessuten var det i denne sammenhengen viktig å se hvilke problemer som gikk igjen i hivpositives møter med offentligheten og også forsøke å påvirke myndigheter og etater til å forbedre sin praksis og endre holdninger, sier Miljeteig. Han mener også at det sosialpolitisk og det sosialfaglige ble styrket gjennom ansettelsen av Laila Thiis Stang som ny generalsekretær. – Vi har dessuten alltid hatt svært kompetente hivpositive i sekretariatet, sier Miljeteig.

Når det gjelder saker, kan den tidligere styrelederen ikke unngå å komme inn på kampen mot den såkalte hivparagrafen, straffelovens paragraf 155. Pluss-LMA kom for sent på banen til å forhindre at strafferammene for å smitte andre med hiv eller utsette dem for slik smitte ble utvidet fra tre og et halvt til seks års fengsel. Men siden har organisasjonen – som i 2005 tok navnet HivNorge – jobbet utrettelig for å få slutt på den urimelige bestemmelsen om å bruke straff som virkemiddel for å hindre spredning av hiv. Det var først da det ble besluttet at hele straffeloven skulle revideres, at det ble en konkret mulighet for å påvirke lovarbeidet..

– Vi hadde møter med politikere av alle avskygninger, forteller Miljeteig, for at ikke dette spørsmålet skulle drukne i det generelle reformarbeidet. Vi lyktes ikke helt i første omgang, men fikk til en omkamp med etableringen av Syseutvalget. Saken er fremdeles ikke ferdig sett fra vår side, men vi har tatt et skritt i riktig retning, mener Miljeteig.