HivNorden_bred
HivNordens styre møttes i Oslo tidlig i april: Fra venstre: Evy-Aina Røe (HivNorge), Hans Nilsson (Hiv-Sverige), leder Leif-Ove Hansen (HivNorge), Sini Pasanen (Hiv-Finland), Jacob Hermansen (Hiv-Danmark), Einar Jónsson (HivIsland) og Helle Andersen (Hiv-Danmark) foran.

Fra fest til politikk

HivNorden har siden Pluss ble dannet i 1988 sannsynligvis vært den viktigste arenaen for hivpositives internasjonale arbeid. Da HivNordens styre møttes i Oslo i april benyttet Positiv anledningen til å få et intervju for å høre litt om historien og dagens utfordringer.

Delegatene fra de ulike av dagens nordiske hivpolitiske organisasjonene mener det hele startet i 1989, med et møte i Stockholm. Mye av formaliseringen av samarbeidet skjedde da, men det internordiske hivpolitiske samarbeidet har røtter to år tilbake, til 1987. Da inviterte svenske hivpositive likesinnede fra hele Skandinavia til storfest i Gøteborg, under det ikke tilfeldig valgte navnet SkandAll. Festlighetene ble gjentatt året etter i København.

Hensikten var å møtes uavhengig av smittemåte for å dele erfaringer, bearbeide redsel, diskutere hvordan man skulle forholde seg til diskriminering og stigmatisering. Men først og fremst var det kanskje for å bevise for seg selv, hverandre og resten av verden at livet ikke var over på grunn av en positiv hivtest. Hivpositive skulle mobilisere til livsmot, livsglede og livsappetitt.

SkandAll erstattes med NordAll
– Det handlet mye om å bearbeide frykten og dødsangsten. Det fantes ikke medisiner, mange av oss opplevde at venner døde. Vi trengte å erfare at vi ikke var alene, hente styrke i et større fellesskap, sier islendingen Einar Jónsson, en av dem som har vært med fra begynnelsen av NordAll-tiden.

– Men det var også behov for å si ifra om sosialpolitiske og psykososiale forhold slik at vi kunne få bedret våre levekår, fortsetter Jónsson.

I 1989 ble festen flyttet til Stockholm. Nå var hivpositive fra hele Norden kommet med, og skandalen ble forlatt til fordel for navnet NordAll. Nå var imidlertid festlighetene utvidet med det ”Sosialpolitiske møtet”, nettopp for å kunne ta tak i problematiske politiske forhold som hivpositive levde under og stille myndighetene til ansvar. Dessuten ble det offisiell strategi at både festen og det sosialpolitiske møtet skulle gjentas hvert år. Formålet var mangefasettert, men ikke minst viktig var det at en stigmatisert gruppe som hivpositive skulle kunne komme sammen uavhengig av smittemåter og gruppetilhørighet i et forum hvor de kunne være åpne om sin hivstatus. Av betydning var det også å skape muligheter for å drøfte den hivpolitiske situasjonen i de ulike nordiske landene. Hivpositive ønsket også å hente inspirasjon og lære av hverandres strategier både for den politiske kampen og for å takle en prekær livssituasjon. Selvhjelpstanken sto som en sentral del av det hivpolitiske samarbeidet mellom de nordiske organisasjonene.

Felles holdninger
– Islandske hivpositive var en veldig isolert gruppe på denne tiden, så for oss var det uhyre viktig å få kontakt med større grupper av hivpositive. Vi møtte liten forståelse hos landets myndigheter i begynnelsen, sier Jónsson, men legger til at det sosiale samværet var en viktig motivasjon for å drive dette arbeidet fremover uansett hvilket land de kom fra.

Meningen med det sosialpolitiske møtet var å finne frem til felles holdninger i en felles kamp for å støtte hverandre og unngå diskriminering. Det ble et viktig poeng å løfte de nasjonale problemene opp på et nordisk plan og skape en felles nordisk front av hivpositive som kunne jobbe politisk mot overnasjonale strukturer som Nordisk råd og EU. En felles nordisk front av hivpositive ville dessuten kunne ha sterkere gjennomslagskraft i forhold til de nordiske landenes regjeringer.

Militante hivpositive
På nittitallet sto Pluss som arrangør av NordAll to ganger. Tonen ble etter hvert mer militant. I 1990, på møtet i Oslo, brant for eksempel Arne Husdal en utgave av den svenske smittevernloven med et kobbel av journalister til stede. Det sosialpolitiske møtet fokuserte på tvangstiltak og det konferansen opplevde som brudd på hivpositives menneskerettigheter. Konferansen anbefalte hivpositive i Norge ikke å stå åpent frem før kampen mot den norske smittevernloven var vunnet.

Mønsteret holdt seg utover 1990-tallet, men etter hvert kom det til et annet viktig aspekt ved NordAlls arbeid: Etter hvert som det internasjonale arbeidet vokste i omfang og kompleksitet, fryktet hivpositive i de nordiske landene at deres saker og deres særlige behov skulle forsvinne i mylderet av internasjonale saker og presserende anliggender som angikk mange flere mennesker. For å motvirke en slik utvikling og gi hivpositive i Norden en sterkere stemme med større muligheter til å bli hørt internasjonalt, ble det i 1994 det besluttet å danne en egen fellesnordisk organisasjon; NordPol. NordPol ble formelt stiftet under NordAll-møtet Pluss arrangerte på Fagernes i 1995. To representanter fra hvert lands hivpolitiske organisasjon ble valgt til å delta i denne sammenslutningen. Ideelt sett var dette leder og nestleder.

Etter hvert gikk det tungt. Allerede året etter kom medisinene mot hiv, noe av dramatikken forsvant, slik myndighetene så det i det minste, og det ble mindre penger til fester og psykososiale tiltak. Det siste store samarbeidsmøtet med fest ble holdt i Finland i 2002. Etter dette ble de sosiale treffene mer sporadiske.

Nye samarbeidsformer
– Arbeidet blir ikke mindre viktig selv om samarbeidsformene har tatt andre former, sier Leif-Ove Hansen, som i dag er styreleder for HivNorden, et navn NordPol for øvrig tok i 2008. – Det er en rekke saker vi kan og ikke minst bør samarbeide om, sier han.

– Kriminalisering av hivsmitte er en viktig sak for oss. Vi i det liberale Norden er blant de landene som fører flest straffesaker mot hivpositive, fortsetter  nestleder i styret, danske Jacob Hermansen. – Lovene praktiseres forskjellig i de ulike landene med Sverige som det mest konservative.

– Og stigmatiseringen og diskrimineringen er ikke blitt bedre med årene, det er viktig at vi koordinerer innsatsen på disse feltene, sier Jacobs danske kollega Helle Andersen. – Vi opplever det nesten slik at det er færre som er åpne om sin hivpositive status i dag enn det var før medisinene kom i 1996, sier Evy-Aina Røe, HivNorges generalsekretær som er Norges andre representant i styret.

Koordinering blir i det hele tatt et stikkord for mye av det arbeidet som gjøres i HivNorden i dag. Blant annet jobber de ulike nasjonale organisasjonene om et prosjekt rundt ”HIV and Your Body” som handler om hvordan viruset og medisinene vi bruker påvirker kroppen. Kasserer i HivNorden, Hans Nilsson opplyser at det skal være et seminar om dette temaet på Arlanda utenfor Stockholm i mai i år.

– Gjennom bedre koordinering av innsatsen håper vi på å få større politisk gjennomslag for sakene våre, og det fungerer dessuten både tidsøkonomisk og pengebesparende. Og som fattige organisasjoner er vi nødt til å få mer ut av hver krone.

Internordisk debatt
Et annet viktig poeng for HivNorden er at organisasjonen ønsker å stå i front for å gjøre medisinsk behandling tilgjengelig for alle mennesker som lever med hiv. – Vi må ikke glemme dem som ikke har tilgang til medisiner. Det skjer i våre naboland, som for eksempel Russland, sier Sini Pasanen, som representerer Finland i styret til HivNorden. – Dessuten er det en rekke helsemessige forhold som trenger en internordisk debatt og hvor vi kan være med på å påvirke myndighetene og lovgiverne i de ulike landene i Norden, sier hun videre, dette gjelder for eksempel retten til assistert befruktning, retten til adopsjon, forhold på arbeidsplassen, informasjon og utdanning, for bare å nevne noen.

– På alle disse områdene er praksis forskjellig i flere av landene, og vi mener at fellesnordisk innsats og synliggjøring av det vi mener er de beste løsningene for oss som lever med hiv, kan bidra til å bedre levekårene for mange hivpositive i Norden, sier Leif-Ove Hansen. 

– Det må bli slutt på at vi fremdeles ses på som farlige, annenklasses borgere!