mygg_bred_mindre

Fra myggstikk til taushet

Da aids ble satt på dagsordenen tidlig på 80-tallet ble den i mediene omtalt som ”homopesten”, og etter hvert som det ble klart at smitten ble overført gjennom seksuell kontakt og via blodsmitte, kom det flere angrep på flere av det som den gangen ble betegnet som risikogrupper – blant annet sexarbeidere og stoffbrukere.

I den forbindelse ble for eksempel sexarbeiderne omtalt som ”dødsmaskiner” på strøket.

Stemningen var nærmest hysterisk og hivpositives rettigheter var under press. Ja, ikke bare hivpositives, men også homofile sto i fare for å bli ytterligere marginalisert på linje med stoffbrukere og sexarbeidere. Når det ikke skjedde, for de to siste gruppene i hvert fall for en periode, så skyldes det at spesiallege Svein-Erik Ekeid fikk jobben med å lede det hivforebyggende arbeidet her i landet.

Ekeid ble en skikkelig bastion mot alle krav om tvangsbruk og valgte heller en linje som bygde på gjensidighet, samarbeid og tillit til helsemyndighetene. For å gjøre dette linjevalget mest mulig effektiv, styrket han de utsatte gruppenes rettigheter og satset på å etablere strukturer som åpnet for et smidig samarbeid.

swømmebasseng_lav
I epidemiens første år hendte det at hivpositive ble nektet adgang til offentlige svømmehaller.

Elise Klouman er allmennlege og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø. Hun var også den første generalsekretæren i Landsforeningen mot Aids, en av HivNorges to forgjengere. LMA ble startet i februar 1987. Hun beskriver panikken på denne måten: – Det karakteristiske ved begynnelsen av epidemien var at vi befant oss i ukjent farvann. Vi visste ikke hva vi sto overfor, minnes hun. Helsedirektoratet kom med en prognose som forutsa 30 000 hivpositive i 1990 i beste fall, 100 000 i verste fall, sier Elise Kloumanm allmennlege og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø. Hun var den første generalsekretæren i Landsforeningen mot Aids (LMA).  – Noen miljøer gikk helt av skaftet og glemte både menneskerettigheter og pasientrettigheter i panikken, fortsetter Klouman.

”Send dem til Bjørnøya” var et omkved som gikk igjen. KrF-politikeren Gunnar Prestegård hevdet at hiv og aids var Guds straff for ikke å leve i pakt med Hans lov. ”Det er en bibelsk lov om at den straff som synden gir, er døden, sa Prestegård blant annet.

Lederen for blodbanken, Magne Fagerhol, gikk inn for tvangstesting av store befolkningsgrupper og hevdet at folk ble smittet fordi de var ufornuftig og lot seg lede av følelser og ikke av fornuft og kunnskap. Det var nærmest stigmatisering brukt som politisk våpen.

Professor Nils Christian Stenseths hevdet i et innlegg i Aftenposten at hivpositive burde få tatovert et hjerte i lysken slik at de ikke skulle kunne ha sex uten at partneren fikk vite om deres status. Det mente han ville beskytte samfunnet mot smittespredning. Biologiprofessoren mente også at det var helt legitimt for samfunnet å ta slike virkemidler i bruk. Samfunnets krav på beskyttelse måtte gå foran individets rettigheter.

Det var imidlertid ikke bare helsevesenet som møtte hivpositive med redsel. En lærer i Mandal ble boikottet fordi han var hivpositiv. Foreldrene nektet å la ham undervise ungene og holdt dem hjemme fra skolen. Dette skjedde i Pluss’ stiftelsesår 1988. I 1987 kunne Aftenposten melde at folk fryktet at man kunne bli smittet av hiv gjennom myggstikk eller ved å vaske offentlige toaletter, så det var kanskje ikke til å undres over at en restauranteier i Fredrikstad ga bartenderen Henki Hauge Karlsen sparken fra jobben midt på 1980-tallet. Arbeidsgiveren må ha fryktet for omsetningen om det skulle bli kjent at bartenderen var hivpositiv.

I samme tidsrom ble hivpositive nektet å bruke kommunale svømmebasseng av frykt for at andre kunne bli smittet. Ikke til å undres over kanskje, siden mange (ni prosent av respondentene i en undersøkelse som Pluss gjennomførte i samarbeid med Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo blant norske kommuneleger) av Norges leger faktisk mente det samme. Hele 29 prosent av respondentene i den samme undersøkelsen mente at fengsel var et passende oppbevaringssted for hivpositive.

Last ned hele artikkelen her.