minani_bred

Folk ville ikke spise vaflene jeg stekte

Camilla Minani vil forsøke å få bedre kontakt med ulike innvandrermiljøer og hivpositive som hører til der. Hivpositive innvandrere, særlig fra Afrika, lever ofte i ensomhet og den sosiale nøden kan være stor, forteller hun og opplever at det fortsatt er mye frykt og uvitenhet blant folk.

Minani kommer selv fra Rwanda og har vært ansatt i Kirkens Bymisjon i Trondheim siden 2012 for nettopp å jobbe med dette spørsmålet. Hun kjenner normene bedre og vet mer om konvensjoner enn de aller, aller fleste nordmenn. Og hun vet også at Afrika er stort og at holdninger og normer varierer fra land til land. På verdens aidsdag første desember starter Kirkens Bymisjon i Trondheim tilbudet ”Aksept og mestring”.

Det skal være en fortsettelse av det sosiale tilbudet Bymisjonen har hatt for byens hivpositive “Leve med hiv”. Samtidig tar Bymisjonen sikte på at Aksept og mestring skal bli noe mer; som navnet antyder vil hivpositive også få tilbud om mestringskurs og selvutviklingskurs for å bli bedre i stand til å leve med hivdiagnosen.

Supplement til myndighetene
Hun sier Bymisjonens opplegg skal være et supplement til myndighetenes tilbud.

 – Det holder ikke å bare tilby medikamentell behandling, sier hun, behandlingsapparatet må få med seg hele mennesket, også de sosiale og psykologiske sidene, hvis ikke blir ikke pasienten frisk. De psykososiale sidene må også pleies, slår hun fast, og mener myndighetene legger altfor liten vekt på dette.

Dette mener hun spesielt rammer afrikanske miljøer. Det prates mye og folk er redde for å miste det eneste sosiale nettverket de har. Følgelig lever de i skjul med sin diagnose og later som de er noe annet enn de er for ikke å bli frosset ut.

Slike levekår kan ha store helsemessige omkostninger, mener Minani. Derfor er det er nødvendig å snakke om dette i kombinasjon med tabubelagte temaer som seksualitet, og det er viktig også å snakke om frihet og ansvar og kvinners stilling og hvordan alle disse problemområdene påvirker risikoen for smitte.

Å få innpass er en utfordring
Hun innrømmer at det er vanskelig å få innpass i de ulike miljøene, men kan fortelle at Bymisjonen samarbeider med St. Olavs Hospital i Trondheim for å spre informasjon om tiltaket. De har også kontaktet de ulike foreningene og interesseorganisasjonene som afrikanerne ofte er med i for å bedre sine sosiale nettverk, som for eksempel African Resource Centre i byen. Disse organisasjonene er gode kanaler for å spre informasjon om Bymisjonens tilbud til hivpositive.

Hvor utfordrende det kan være å få kontakt med denne gruppen hivpositive, får vi et inntrykk av da Minani forteller at mange innvandrere er redde for å komme til Bispegata 1, altså Bymisjonens hus i Trondheim. Det var her «Leve med hiv»-prosjektet hadde sitt tilholdssted for sitt sosiale tilbud.

hus_kv

– Bispegata 1 ble altfor mye identifisert som et tilholdssted for hivpositive, forteller Minani, så i det kommende tilbudet vil vi møtes flere steder i byen, blant annet i lokalene våre på Batteriet og på flere ulike adresser rundt om i byen. Disse møteplassene vil veksle fra møte til møte.

Sammensatte miljøer
Det blir naturligvis ikke enklere av at de afrikanske miljøene i byen er svært sammensatt, slik det afrikanske kontinentet er det.

– Vi har folk fra Kamerun, Tanzania, Uganda, Kenya, Somalia og Nigeria, for bare å nevne noen land. Kunnskap og holdninger varierer fra gruppe til gruppe, og kulturelt og religiøst er det også store ulikheter de forskjellige nasjonalitetene imellom. 

– Vi håper likevel at selvutviklingskurs, mestringskurs koblet med sosialt samvær og artige ting som reiser, spa-weekender samt kurs i ernæring og fysiologi, for bare å nevne noen av mulighetene vi diskuterer, skal friste de mer enn 400 hivpositive i Trondheimsområdet, sier Minani. – Kunnskap er et godt redskap når vi skal bearbeide effektene av den stigmatiseringen og selvstigmatiseringen som mange av hivpositive opplever.

Hvis Bymisjonen lykkes i å trekke folk til sosialt samvær og bevisstgjøring, tror Minani prosjektet vil ha ringvirkninger: Ikke minst vil de afrikanske miljøene i byen påvirkes i positiv retning. Hivpositive vil selv i større grad kunne informere sine landsmenn og bidra til å bygge ned fordommer i disse miljøene.

– Og vi håper og tror at noe av informasjonen de får her også vil filtreres tilbake til hjemlandene, slik at folk også blir bedre opplyst der. Vi snakker jo om en myndiggjøring av hivpositive slik at de tar større grep om sin egen livssituasjon.

Også et tilbud til norske hivpositive
Rwanderen Minani passer dessuten nøye på å si ifra om at det ikke bare er afrikanere som trenger opplysning. Også nordmenn flest kan ha godt av å bli oppdatert på hiv og bli utfordret på egne fordommer.

– Husk at hver fjerde norske småbarnsmor ikke vil la en hivpositiv passe barna hennes, sier hun og legger til at hun som afrikaner og ansatt i Bymisjonen har opplevd at folk ikke ville spise vaflene hun stekte på en stand på et arrangement hvor “Leve med hiv” deltok. – De var redde for å bli smittet av hiv, sier hun og ler litt oppgitt. – Men om de ikke ville spise med en gang, så ville de i hvert fall prate, så det ble mange gode samtaler om hiv og tilliggende temaer, sier hun med et smil.

Minani understreker at Bymisjonens tilbud er et tilbud til alle hivpositive i Trondheim, også de norske. Men Bymisjonen har nok sett at en del innvandrergrupper er forsømte i denne sammenhengen og at forholdene må legges bedre til rette for at tilbudene også skal nå disse gruppene.