Journalistikk som verktøy

Formidling er helt avgjørende om man skal vinne kampen for hivpositives rettigheter og dermed vinne kampen mot hiv. Mandag formiddag arrangerte UNAIDS i samarbeid med The Pulitzer Center et seminar om hvordan journalisters verktøy og evne til å fortelle historier kan være effektive virkemidler nettopp i denne kampen om vi bare er bevisste nok i bruken av dem.

ameto akpe
Journalist Ameto Akpe

Dette skjer ut fra en erkjennelse om at for å nå målene om å få med alle de utsatte gruppene i både det forebyggende og behandlende arbeidet, så må de utsatte gruppenes menneskelige rettigheter styrkes og sikres. Da må alle midler tas i bruk. Journalistikk er et effektivt virkemiddel i så måte, men har kanskje i noen grad vært forsømt. Her må det økt bevisstgjøring til.

Selve seminaret ble en liten skuffelse, men vi sørget for å få en prat med Ameto Akpe etter at hun hadde gitt sin presentasjon som var den eneste som i realiteten kom inn på journalistens rolle i kampen mot stigma og diskriminering. Akpe er opprinnelig fra Nigeria, men er basert i USA. Hun er «digital redaktør» av Business Day og er også tilknyttet Harvard University.

– Journalistens oppgave er naturligvis å presentere fakta og skape et bilde av virkeligheten, sier hun. – Vi må gi mottakerne av fortellingene våre et bilde av hvordan menneskene har det, slik at de får mulighet til å forstå og endre seg, forandre holdninger.

Med det mener Akpe ikke på noen måte at man skal gå på akkord med sannheten eller journalistiske grunnprinsipper. Ønsker man å bedre de menneskelige rettighetene til for eksempel menn som har sex med menn, eller sexarbeidere eller andre marginaliserte og utsatte grupper, så holder det ikke å fortelle bare den ene siden av historien, mener hun. Objektivitet er et viktig virkemiddel. – Hvis en gruppe er usynlig må vi bidra til å synliggjøre dem på en måte som ikke gir deres mostandere påskudd til å gjøre dem usynlige på nytt.

– Presenterer vi bare saken fra disse gruppene side, vil motstanderne bare si at dette er propaganda. Da er vi like langt mener hun og poengterer at noen ganger må historiefortellingen være kritisk, for eksempel til myndigheter og lovgivere, og at vi som journalister må klare å presentere et reelt bilde av konsekvensene av myndighetenes lover og politikk.

– Og dessuten må vi som journalister, for i det hele tatt å kunne starte en offentlig samtale om for eksempel menn som har se med menn, om hivpositive, være i løpende kontakt med deres intereseorganisasjoner slik at vi bruker et språk og en terminoloogi som ikke er fordømmende, diskriminerende og fordombekreftende.

– Det ligger mye holdninger i de språklige detaljene, slår Akpe fast.

Hun slår fast at det er viktig å synliggjøre maktstrukturene som styrer diskrimineringen og stigmatiseringen. Hvem tjener på dette og hvem taper på det? Akpe tar også til orde for at interesseorganisasjoner og journalister må samarbeide på flere områder. Organisasjoner som HivNorge burde være seg sin rolle bevisst og ta tak for å skolere journalister på sitt felt.

– For journalistene er også en del av maktstrukturen, så om interesseorganisasjonene setter journalistene i stand til å levere objektiv, fordomsfri informasjon, kan journalistene på sin side påvirke andre «portvoktere», altså folk som har makt til å påvirke andres kunnskap og forståelse. Dette kan være religiøse ledere, for eksempel, fortetter Akpe, imamer, prester, tradisjonelle ledere osv.

– Og så må vi være klar over at skal vi endre folks holdninger og oppfatninger på grunnleggende vis, så holder det ikke med et vellykket seminar, avslutter hun, budskapene må gjentas og gjentas, og hamres inn. 

Se Pullitzer Centers egen side om seminaret.

 

aids2014_bannerbred