trans_bred

Nytteløs fremgang

Ett tema som utkrystalliserer seg under den internasjonale aidskonferansen i Melbourne er at det gjøres vitenskapelig og medisinsk fremgang, men stigma og diskriminering forhindrer oss i å nyttiggjøre oss av den medisinske fremgangen.

Det snakkes blant annet om at den medisinske behandlingen når ut til stadig flere samtidig som den blir mer effektiv for eksempel med hensyn til å redusere virusmengden i blodet og at forebyggende tiltak gir resultater. Men det finnes barrierer for at vi skal klare å skape den første aidsfrie generasjonen siden epidemiens begynnelse. De heter stigma og diskriminering og de blir som oftest holdt oppe av undertrykkende lovgivning og kriminalisering.

En pressekonferanse om nettopp dette temaet skape stort engasjement onsdag ettermiddag, australsk tid. Pressekonferansen besto av en blanding av forskere og aktivister fra ulike land og miljøer, blant annet transkjønnede, menn som har sex med menn og sexarbeidere. Det ble blant annet vist til undertrykkende lovgivning i India, Russland, Nigeria og Uganda. Hensikten var å vise at denne lovgivningen påvirker mulighetene både for å drive behandling og forebyggende arbeid.

I India har regjeringen gjeninnført forbudet mot sodomi og truer msm med fengselsstraff. Nigeria og Uganda har i år innført lover som krever fengselsstraff for homoseksualitet, ja, i begge disse landene kan det se ut som om det er identiteten som er straffbar, ikke bare den seksuelle praksisen. En av paneldeltagerne, Ifeanyi Orazulike fortalte at han driver en klinikk for homofile menn i Abuja i Nigeria. Dels handler arbeidet her om å behandle hivpositive msm med antiretrovirale medisiner og dels drive forebyggende arbeid.

– Myndighetene i Nigeria hevder at den nye loven ikke skal påvirke behandling og forebygging, men det gjør den virkelig, fortalte Orazulike, vi har hatt en nedgang blant pasientene våre på hele 73 prosent! De foretrekker å dø alene og kanskje også smitte andre, fremfor å risikere fengsel på grunn av sin seksualitet og identitet, sa han.

Temperaturen steg atskillige hakk da en nigeriansk lege hevdet at det ikke fantes særlig mange msm i Nigeria og at det derfor ikke kunne være noe stort problem. Orazulike hevet stemmen og slo fast at at det fantes mange msm i Nigeria og at han var en av dem. Alle nigerianerne på første benk reiste seg, plystret, klappet og danset for å vise at de også tilhøre denne gruppen.

Russeren Gennadz Roshchupkin fra St. Petersburg slo på sin side fast at loven som forbyr å drive propaganda for homofili overfor barn har skapt rettsløse tilstander for homofile og lesbiske i Russland. Hatkriminaliteten florerer og får foregå ustraffet, mens hivpolitiske organisasjoner, LHBT-organisasjoner og grupper som jobber for å forebygge hiv blir betraktet som «utenlandske agenter» og har dermed ikke lov til å drive informasjonsvirksomhet, heller ikke for å forebygge hivsmitte.

– Vårt arbeid er blitt umuliggjort, sa Roshchupkin blant annet.

Janelle Fawkes representerte sexarbeidernes interesseorganisasjon i Australia. Hun krevde at avkriminalisering er nøkkelen til å få til et vellykket hivforebyggende eller behandlende program blant sexarbeiderne i Australia. Uten avkriminalisering vil sexarbeiderne ikke kunne bli aktører for forandring i egne miljøer, og uten deres deltagelse vil verken det behandlende eller det forebyggende arbeidet kunne lykkes.

Størst applaus og jubel høstet imidlertid transkvinnen Abhina Abher fra India. Hun stilte i en gyllen, glitrende sari og synliggjorde volden, hatet og diskrimineringen mennesker med kjønnsidentitetstematikk blir offer for over hele verden på en dramatisk og effektiv måte. Hun maktet også å sannsynliggjøre hvordan dette påvirket både behandling og forebygging av hiv i disse gruppene.

Men det Abher høstet størst jubel for – for en del transkvinner og -menn hadde inntatt benkeradene – var at hun målbar en anklage på vegne av hele transsamfunnet verden over mot verdens regjeringer og de hivforebyggende organisasjonene om at disse bidro til å usynliggjøre denne minoriteten.

– De klassifiserer oss som msm, tordnet hun, og ressursene tilfaller denne gruppen alene, mens vi blir forfordelt og det blir gjort lite eller intet arbeid med og for våre grupper. Men vi er ikke msm, slo hun fast.

– Dersom vi ikke blir sett som egen minoritet, vil vi ikke lenger være med på prosjekter som diskriminerer oss, sa hun til høylytt applaus og plakater som protesterte mot å bli klassifisert som msm kom til syne i salen.

Abher synliggjorde den kampen som personer med kjønnsidentitetsproblematikk fører for å bli synlige som gruppe og som en identitet som er annerledes enn menn som har sex med menn. Det var et sterkt møte.

AIDS-banner