pmv_bred

En realitetsorientering

Primærmedisinsk verksted i Oslo har drevet hivforebyggende arbeid blant mennesker med innvandrerbakgrunn i Oslo i mange år. Senteret har eksistert i rundt 20 år.

Strategiene går på mobilisere kvinnene til sosialt samvær, et måltid og prat blant annet om hiv. PMV har dessuten sine egne hivinformanter som jobber med grupper, både ungdom og voksne. I tillegg forsøker de også å mobilisere religiøse ledere for å få brakt hivinformasjon ut til sine menigheter. Dét er en større utfordring.

Ruth Paintsil har koordinert dette arbeidet på PMV i ti år og slår fast at religiøse ledere er viktige i disse sammenhengene.  Religiøse ledere  nyter  stor respekt og autoritet blant folk flest.
– Deres ord teller. Dersom de snakker om aksept for hivpositive og nødvendigheten av å forebygge smitte med alle de midlene vi har til rådighet, så gjør det vårt arbeid lettere og mer effektivt.

 

Kristne prester
Gjennom Bymisjonen, som PMV er en del av, har de kontakt med kristne prester. Imamene fra muslimske menigheter er vanskeligere å få i tale, men som Paintsil sier: – Det er slett ikke umulig. Flere har for eksempel gått med på at informanter fra samarbeidspartneren Somalisk kvinneforening deler ut brosjyrer med hivinformasjon etter fredagsbønnene og i somaliske kafeer. Noe av mostanden går igjen i alle religiøse leire, for eksempel at informasjon om kondomer og nødvendigheten av å bruke dem er det samme som å oppfordre ungdom til umoral og sex før ekteskapet.

– Da må vi inn og realitetsorientere både presteskapet og foreldregenerasjonen, forklarer Paintsil, selv om de ikke tror at deres barn driver med umoral, så må vi inn å forklare dem at muligheten for at ungdommene deres har sex så absolutt er til stede. Og hva er verst: at de har beskyttet sex eller ubeskyttet og risikerer kjønnssykdommer, inklusive hiv? – Med hensyn til mennene, så er vi er nødt til å oppsøke dem der de er, fortsetter Paintsil, de færreste av dem kommer til oss. Dermed blir kvinnene og ungdommene de mest sentrale målgruppene. Langt på vei handler derfor vårt arbeid om realitetsorientering og kunnskapsformidling. Det kan være utfordrende nok.

– Ja, for mange forbinder hiv med et utsvevende og umoralsk liv. De ønsker ikke at dette skal knyttes til deres familie eller deres omgivelser, sier Sabba Ifzal, som sammen med Grace Tenga er to av hivinformantene ved PMV. – Vi prøver å få dem til å forstå at barna deres sannsynligvis har sex før ekteskapet og at utroskap finnes i alle miljøer, også i våre, fortsetter Sabba, som selv har pakistansk bakgrunn. Hun er muslim, mens Grace og er fra Tanzania og katolikk.

 

Besøk i hjemlandet
– Og hvis mannen har vært på besøk i hjemlandet i et halvt år, så forsøker vi å motivere kona til å få ham til å teste seg og forlange at de skal bruke kondom til han har tatt hivteste. Det er vanskelig! Men det hjelper å skape et miljø som styrker kvinnene og hjelper dem til å forstå at de også har rett til å ta vare på seg selv og sin helse, fortsetter Grace. – Kunnskap om egne rettigheter er myndiggjørende, fortsetter Grace før Sabba tar over: – Og vi vet dessuten at sterke kvinner fungerer som skikkelige informanter ikke bare til andre kvinner, men også i forhold til sin egen familie. Treffer du en mor, har du hele familien i tale. Det er effektivt og derfor er det nødvendig å mobilisere kvinnene, forteller Sabba.

De to hivinformantene forteller at de nærmest har vokst opp på PMV. Begge begynte å vanke der i femtenårsalderen, dels fordi mødrene deres jobbet der som frivillige, og dels fordi de selv fikk informasjon som de har hatt nytte av senere i livet. De bestemte seg begge for å bli hivinformatører for, som de sier, å gi noe tilbake.

 

Uformell samtale
En god strategi er å samle kvinnene til et måltid mat og så starte en uformell samtale. Det gir mulighet for å styre samtalen i retningen av hiv, seksualitet og reproduktiv helse og gir kvinnene en sjanse til å lære av hverandre. Det skaper dessuten en atmosfære av trygghet og gjør det enklere for den enkelte å delta i samtalen og stille spørsmål. Skulle de likevel ikke våge å stille personlige spørsmål i plenum, har kvinnene også mulighet til å levere spørsmålene sine skriftlig. Disse besvares da etter at samtalen er over. – Det fungerer bra, sier Paintsil som har ledet en lang rekke slike informasjonssamlinger. Hun understreker at det ikke må bli et forhold der vi snakker om oss og dem, men om sammenkomster hvor alle føler seg likeverdige. Da fungerer opplysningsarbeidet best. Og det er heller ikke bare hiv som drøftes: Parallelt med helsebringende og hivforebyggende informasjon tas det også opp temaer som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og andre ting som berører kvinners rettigheter.

En annen teknikk PMV har benyttet seg av, er å invitere folk utenfra til måltidene, for eksempel fra HivNorge, eller en organisasjon som Sex og Politikk. Da får man møte en hivpositiv, kanskje eller man får anledning til å snakke om seksuell og reproduktiv helse på kvinnenes premisser. Enkelte av kvinnene tror at hiv er resultatet av et umoralsk liv og har sterke forestillinger om hvordan en hivpositiv ser ut og ter seg. Hiv er Guds straff. De kan bli nødt til å ta et oppgjør med sine fordommer når de møter en hivpositiv for første gang. – Poenget er at slike møter reduserer fordommer og stigma og bidrar til at kvinnene forstår at hiv rammer tilfeldig, at viruset også kan ramme dem, sier Paintsil videre.

 

Kvinner og menn
Hun opplyser at det har vært grupper hvor PMV har blandet menn og kvinner, men erfaringen herfra har ikke vært de aller beste. En annen utfordring er at i mange av de internasjonale gruppene er det svært ulikt kunnskapsnivå blant kvinnene. – Vi ser alt fra høyt utdannede kvinner, for eksempel fra Iran, til analfabeter. Spørsmålene de stiller handler derfor om alt fra hvordan beskytte seg til om man kan bli smittet ved å bade i det samme svømmebassenget som en hivpositiv, og hva med å drikke av samme flaske, hva om kokken på en restaurant er hivpositiv og skjærer seg, kan man da bli smittet gjennom maten, og hva med offentlige toaletter? Behovet for informasjon er stort, og den må stadig gjentas, fortsetter Paintsil.

Denne typen arbeid har rullet og gått i en årrekke, og det er ikke få kvinner PMV har nådd. For hivinformantene sin del er det for det meste ungdomsgrupper de er opptatt med. Dette kan være rene guttegrupper eller blandete grupper.

Hivinformantene tar utgangspunkt i det faktum at seksualundervisningen på skolen kan være ganske mangelfull, og at det faktisk er skremmende mye uvitenhet rundt spørsmålene om seksuell og reproduktiv helse og kanskje spesielt hiv i disse gruppene. – Ungdommen føler at dette ikke angår dem, forteller Sabba, de bagatelliserer hiv og føler at lykken er på deres side. Dessuten er hiv bare en kjønnssykdom på lik linje med alle andre kjønnssykdommer. Den kan behandles. Det er ikke så farlig.

– Men også en del ungdommer har forestillinger om at hiv er en slags straff for et umoralsk liv. Derfor handler en del av jobben vår også å bearbeide holdninger samtidig som vi formidler kunnskap. For uten holdningsendringer får vi ikke gjort noe med stigmatisering og selvstigmatisering, mener Grace. Men hun legger til at informasjonsarbeidet fungerer bra. – Ungdommene stoler på oss og hører på oss fordi vi har lignende erfaringer som dem, og er nærmere dem i alder, fortsetter hun. De to informantene forteller også at de forsøker å jobbe med asylanter i asylmottak for å forberede ungdommene der på norsk virkelighet og gi dem noe av det de trenger å vite om seksualitet, hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner. – Vi jobber med en infopakke hvor hiv er en del av et mer omfattende konsept, forklarer Sabba.

 

Dialog
– Uansett hvem vi møter, er det viktig for oss å skape en dialog, en samtale. Det er ikke slik at vi snakker og de lytter. Det fungerer ikke. Vi føler oss alltid frem og går videre ut ifra den opplevelsen vi har der og da, sier Grace.

Gjennom å skrive rapporter og drøfte sine erfaringer med Ruth Paintsil eller andre på PMV, sørger de for en slags kontinuerlig kvalitetssikring og kvalitetsheving av jobben de gjør.

– Og sørger for at vi ikke blir utbrente, sier Sabba, det hele kan være ganske krevende.

Nærmest i det stille drives det et viktig opplysnings- og hivforbyggende arbeid i nøkkelgrupper i Oslos befolkning.