mortenborgersen_bred

Forestillinger om hiv

Morten Borgersen ønsker å gi oss en påminnelse om alle hivpositive som ikke ble sett som personer, men som ble møtt med endimensjonal fordømmelse og sterke fordommer da hivepidemien for alvor traff Norge på begynnelsen av 1980-tallet.

Derfor har han skrevet en roman om en ung mann som tilfeldigvis blir rammet av hiv. – Det ble viktig å gjøre denne karakteren sammensatt og flertydig, sier Borgersen og fortsetter:

– Vi skylder de som ble smittet tidlig å forstå hva de gikk igjennom, vi skylder dem å ha kjennskap til og kunnskap om denne historien. Noen av dem var fightere, andre ikke. Noen var omgitt av familie og venner, men mange var forlatt av sine egne, ja, i enkelte tilfeller sågar av kjæresten. De ble liggende alene på sykehuset for å dø.

En roman fungerer annerledes enn en forskningsrapport eller eN politisk traktat, mener Borgersen, en roman skaper identifikasjon og nærhet, og leseren opplever hva det vil si å ha hiv nærmest innenfra. I hvert fall hvis romanen er god nok. Det er denne.

Roller

mortenborgersen
Foto: Varden

Borgersens, som tør være kjent for de fleste som skuespiller, regissør og teatersjef i Skien, i Molde og i Bergen, måte å huske på er altså å skrive romanen Forestillinger som kom ut i mars i år. Han har god grunn til å huske: Blant de mange som døde var også to av Borgersens aller nærmeste venner i livet. Som tittelen Forestillinger antyder, er dette en roman med mange lag og mange nivåer av betydning. For hva er vel forestillinger om ikke de ideene vi har om andre og andres liv? Eller er det kanskje en oppsetning på et teater, romanen foregår i teatermiljø, eller er det de forestillinger vi gir for hverandre, de rollene vi spiller når vi ikke vil at andre skal forstå sannheten?

– Dette er en bok jeg har ønsket å skrive en stund, forteller han.  Forestillinger forteller historien om skuespilleren Henrik, en person som spiller mange roller på ulike nivåer i livet, ikke minst i forhold til andre mennesker. Det er fortellingen om hans forhold til Maria og Serge og hvordan han ved en tilfeldighet smittes av hiv og hva sykdommen gjør med ham. Rammefortellingen hvor vi møter vi en syk Henrik, gir forfatteren en mulighet til å la Henrik reflektere over seg selv og livet sitt, på mange måter gir sykdommen ham den refleksjonsevnen.

 

Perspektiv på livet
– Sykdommen modner ham og bidrar til å gi ham et sammenhengende perspektiv på livet, sier Borgersen, som dessuten mener at det først er nå, 30 år etter at hivepidemien traff Norge på 1980-tallet, at vi kan begynne å reflektere over hva hivepidemien, panikken, fordommene og stigmatiseringen gjorde med oss som samfunn. Det er noe av det Borgersen ønsker å belyse med sin roman, og ikke minst synliggjøre noe av det som skjedde med enkeltmenneskene som ble rammet. Men i motsetning til Henrik, som jo gjennomgår en modningsprosess i boken, er Borgersen slett ikke sikker på at samfunnet vårt har blitt modnere på grunn av hivepidemien, at det har endret oss på noe fundamentalt vis:

– Jo, sier han, vi har tilsynelatende kommet svært langt som samfunn, oppnådd en slags konsensus om at også de som ikke passer inn, har rettigheter og likeverd, vi snakker om mangfold, men likevel føler jeg at pendelen er i ferd med å svinge tilbake.

– Se på vårt forhold til seksualiteten, vi har gjort alt, sagt alt, opplevd alt og likevel er vårT forhold til seksualiteten pubertal. Hivpositive stigmatiseres fremdeles i stort monn og er ikke lenger noe tema. En hivpositiv kvinne jeg snakket med hadde fortalt fastlegen sin at hun var hivpositiv. «Er du prostituert, du?» hadde han spurt henne. Vi er ikke så liberale og frigjorte som vi ønsker å forestille oss at vi er.

Borgersen minner oss om at glemselen også opptrer på andre nivåer enn det rent personlige: Helsesystemet er nokså uvitende om hiv og det er ikke så rart, mener han, for utdanningen innen helsefag tar så å si ikke opp spørsmålet om hiv. Mange med risikoatferd velger dessuten å ignorere hele problemet fordi det ikke lenger er så farlig å bli smittet av hiv: Det er jo bare å ta en pille hver dag.

– Men å glemme er farlig, sier Borgersen, for smerten og ubehaget, det vanskelige i livet, er med på å gjøre oss til den personen vi er. Hvis vi velger å glemme og fortie så har det konsekvenser. 

 

Hjelpe oss å huske
En roman som Forestillinger kan hjelpe oss til å huske. Borgersen forteller at han gjerne har villet skape en person som er motsetningsfylt og flerdimensjonal slik virkelige mennesker er, og han har villet skape en person som ikke så lett kan settes i bås som homofil, bifil eller andre av de merkelappene vi plasserer på hverandre. At han har lagt miljøet til teaterverdenen og skuespilleryrket, har selvsagt sammenheng med at det er et miljø han selv kjenner ut og inn.

Teatermiljøet er med på å gi helhet, liv og farge til romanen og samtidig gir det rom og redskaper for de refleksjoner som hovedpersonen gjennomfører og de sammenhengene han ser.

Borgersens engasjement for hivsaken strekker seg imidlertid lenger. Etter initiativ fra Nye Pluss har han også intervjuet et trettititalls personer som er påvirket av hivepidemien. Boka Våre stemmer. 30 år med hiv i Norge som kommer senere i år, gir med Borgersens tekster og Fin Serck-Hansens fotografiske portretter et mangefasettert bilde av det å leve med hiv – på et eller annet vis – i Norge i dag. Romanen Forestillinger gir et glimt av hva det ville si da sjansene for å skulle dø var langt større. Begge perspektivene er nyttige og nødvendige, mener forfatteren, skuespilleren, regissøren, teatersjefen osv., Morten Borgersen.