haakonaaars_bred

Sexolog – litt etter Robin Hood-prinsippet

Han er en mild mann, Haakon Aars. Men han kan bli skikkelig forbannet. Det ble han for eksempel på det hivforebyggende arbeidets vegne i 1994 da sjefen for Den internasjonale olympiske komité, Juan Antonio Samaranch, nektet Landsforeningen mot AIDS å dele ut kondomer til de sportslige deltagerne under OL på Lillehammer.

Aars forteller at Samaranch hevdet at idrettsutøverne ikke drev med slikt. – De var verken homofile eller lesbiske, mente Samaranch, og hadde ikke behov for informasjon om sikrere sex, minnes Aars, fortsatt med en viss indignasjon. – Dermed viste Samaranch seg jo som like kunnskapsløs og fordomsfull som mange andre, ikke bare med hensyn til LHBT, men også når det gjaldt hiv og aids.

Aars skulle imidlertid ikke ha noe av at en ubetydelighet som Samaranch skulle stanse det viktige hivforebyggende arbeidet, så han allierte seg med daværende generalsekretær for Norges Røde Kors, Svein Mollekleiv. Sammen gikk de to generalsekretærene frem og tilbake i Storgata på Lillehammer og delte ut kondomer og sikrere sex-brosjyrer.

haakonaars_5048
Haakon Aars er en radikaler. Det mener han i hvert fall selv. Mange vil nok være enig med ham.

Saken fikk selvsagt stor oppmerksomhet, både i nasjonale så vel som internasjonale medier og Haakon Aars oppnådde det han ville. Og følte nok at han satte Samaranch på plass, attpå til!

Haakon Aars er en radikaler. Det mener han i hvert fall selv. Mange vil nok være enig med ham. Han er en radikaler når det gjelder hivpolitikk, menneskerettigheter, kampen for likestilling for LHBT og når det gjelder betydningen av seksualitet for menneskenes livskvalitet. Dessuten har han engasjert seg sterkt for et fritt og selvstendig Palestina etter to år som helsedelegat for Den internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC) i den delen av verden.

Det hadde ikke nødvendigvis trengt å bli sånn. Aars er født inn i Oslos beste borgerskap, og dengang han fremdeles trodde at homoseksualiteten var noe han kanskje kom til å vokse seg ut av, giftet han seg inn i svensk adel. Livet kunne vært en arena for privat legepraksis på beste vestkant med velsituerte pasienter, Aars har sin legeutdanning fra Dublin, og en politisk konservativ omgangskrets.

Når det likevel ikke ble slik, legger Aars «skylden» på det faktum at han er homofil: – Det å tilhøre en foraktet minoritet slik homofile fremdeles var på 70- og 80-tallet da jeg var i gang med min ”komme ut-prosess”, åpent øynene mine for urettferdigheten og undertrykkelsen i verden, noe jeg som privilegert borgersønn ellers ville vært kondisjonert til å overse, sier Aars i dag.

– Det at jeg var homse bidro til at jeg kastet blazeren og gikk på barrikadene, sier Aars med et smil.

Både det homopolitiske engasjementet og engasjementet for hivsaken har en personlig side. En av Aars’ nærmeste venner kom en dag tidlig på åttitallet og fortalte at nå hadde han fått den, «homopesten» som hiv var kjent som den gangen. – Jeg var veldig glad i denne vennen og livredd for at han skulle dø. Jeg ville ikke miste ham, men det gjorde jeg, forteller Aars. – Jeg hadde jo også ganske nylig kommet ut som homo, og hadde hatt mye ulevd liv å ta igjen. Jeg var nødt til å jobbe meg gjennom angsten, forteller Aars videre. – Jeg hadde god støtte blant kolleger ved Infeksjonsmedisinsk avd. på Ullevål. Samtidig fortsatte jeg komme ut-prosessen. Ved å jobbe med sex og samliv, ikke minst innenfor rammen av Landsforeningen mot AIDS (LMA), ble jeg også konfrontert med egne følelser ...

 

Bedre levekår
Da han tiltrådte som LMAs tredje generalsekretær etter Kjell-Olav Svendsen i 1992, var han fremdeles preget av at det tross alt ikke var lenge siden han hadde hatt sin egen komme ut-periode. Han fortsatte derfor det arbeidet Svendsen – og hans forgjenger Elise Kloumann Bekken – hadde begynt på, nemlig å forankre mye av det hivforebyggende arbeidet med å sikre politiske og menneskelige rettigheter for LHBT-befolkningen.

Helsemyndighetene med Svein-Erik Ekeid i spissen hadde riktignok lenge hatt en erkjennelse av at bedre levekår for LHBT-befolkningen var viktig for å forebygge hivsmitte, men motstanden mot «den moralske oppløsningen» var stor: Folk hadde foreslått internering på Bjørnøya og enda verre, som passende forebyggende tiltak. I dette klimaet var LMA sentral i å synliggjøre behovet for likestilling for LHBT-delen av befolkningen, i tillegg til de som allerede var smittet. LMA understreket igjen og igjen nødvendigheten av likestilling. Landsforeningen jobbet naturligvis ikke uten viktige samarbeidspartnere – som for eksempel homobevegelsen – men det er liten tvil om at LMAs bidrag var viktig, særlig når det gjaldt å bedre levekårene for og rettighetene for LHBT på 1980 og 1990-tallet.

 

Smittevernloven
Av samme grunn var også LMA med på kampen mot smittevernloven tidlig på 1990-tallet. Selv om Arne Husdal kritiserte Landsforeningen for å ha kommet sent på banen og være halvhjertet med i dette arbeidet. Dette var nok litt urettferdig, LMA hadde allerede i 1987 tatt kraftig til motmæle mot forslaget til ny smittevernlov som forelå den gangen. Haakon Aars sørget raskt for at LMAs styre fikk vedtatt en uttalelse som ikke var til å misforstå: Landsforeningen skulle «jobbe for at hiv og aids ikke skulle inkluderes» i den nye smittevernloven. Alle tapte og loven ble vedtatt. Det samme med straffelovens paragraf 155 som kriminaliserte hivsmitte og det å utsette andre for slik smitte. Akkurat dét var det svært få som la merke til, og enda færre som var imot.

– Å jobbe i LMA med en rekke homovennlige mennesker var en frigjørende prosess for meg, forteller Aars. – Det hjalp meg å bearbeide skammen over å være homo. Skammen mange av oss har følt på. Samtidig gjorde altså legen samfunnsnyttig og homofrigjørende arbeid, og paraplyorganisasjonen han ledet forsvarte hivpositives rettigheter.

– Det var behov for det menneskerettslige engasjementet som LMA la for dagen, slår Aars fast. Homofiles menneskeretter var truet, og ikke minst hivpositives: Hva med forslag som å internere dem på Bjørnøya eller sørge for at hivpositive fikk tatovert et avslørende hjerte i lysken? Hiv-aktivismen ble en politisk frigjøringsprosess! Men det var andre radikale krefter i Aars’ liv. Legen hadde nemlig også skuespillerambisjoner!

Noen av dem levde han ut på Scene 7 på smått legendariske Club7 i Oslo. Han minnes med glede hvordan skuespilleren og regissøren Sossen Krogh en gang hadde spurt ham om han ikke skulle gjøre noe med teaterambisjonene. Jo, Aars ville gjerne jobbe med henne, og hun sa «Fint, jeg trenger en regiassistent. Kan du begynne på Scene 7 i morgen?» – Også teateret ga meg at annet ståsted. Det var med på å forandre min politiske plattform, slår Aars fast.

haakonars_b_5441
– Teateret ga meg at annet ståsted. Det var med på å forandre min politiske plattform, slår Aars fast.

 

Skrå bredder
Legen har drevet det langt også på de skrå bredder. Han var med i forestillingen «OmSorg» av Goksøyr og Martens som ble spilt på Nationaltheateret i fjor høst og i vår. Denne forestillingen spilte for fulle hus og ble nominert til årets Hedda-pris for årets beste teaterforestilling.

Det er imidlertid ikke bare i forhold til sitt eget liv at Aars har vært med å flytte grenser. Han og ektemannen Even ble de første stedlige representantene for en verdensomspennende humanitær organisasjon som et åpent homopar. Aars ble sendt til Palestina som representant for Det internasjonale Røde Kors.

Det kunne naturligvis ikke skje uten viderverdigheter. I 1998 var ikke Internasjonale Røde Kors nødvendigvis klar for å la seg representere av et åpent homopar, selv om dét aldri ble sagt rett ut. Alt var imidlertid klarert med Norges Røde Kors, og Aars reiser til Genève for å få en siste orientering og briefing for jobben. Ektemannen Even hadde sagt opp jobben. De hadde fått skoleplass til Evens sønn og var alle klare for å dra. Da det gikk opp for ledelsen sentralt i Røde Kors i Genève at de var i ferd med å sende et homopar til et overveiende muslimsk land som Palestina, fikk den samme ledelsen kalde føtter. Kunne dette gå an? Dét tvilte de på og gjorde sitt for å forpurre utsendelsen. Aars ble både sint og frustrert. Gode råd var dyre. Som troll i eske dukket imidlertid Astrid Nøklebye Heiberg opp. Hun var den gangen verdenspresident i Røde Kors og tok med seg Aars til sitt kontor.

 

Sette tingene på plass
Der ringte hun rett og slett sin kollega i palestinsk Røde Halvmåne og forklarte situasjonen. «Jeg har da mange venner i Norge,» forklarte han, «og de aller fleste av dem er homofile! Hva er problemet?» Fordommene herjet altså ikke nødvendigvis med de muslimske palestinerne, men med den internasjonale ledelsen i Genève! Nøklebye Heibergs intervensjon fikk imidlertid satt tingene på plass og ekteparet kunne dra.

Det som var ment å være et seks måneders engasjement ble til et opphold og en innsats på to og et halvt år. Det ville sannsynligvis også vart lenger om ikke den politiske situasjonen med intifadaen og krigshandlingene gjorde livet farlig. Huset ekteparet bodde i ble beskutt og både ektemann og sønnen måtte til slutt evakueres.

Ikke minst så Aars Israels vanvittige bosettingspolitikk som provoserende, krigshissende og livsfarlig. Aars lot seg igjen engasjere i kampen mot overgrep og urettferdighet, og tok med seg engasjementet hjem da den lille familien returnerte til Norge i 2001. – Jeg sitter fremdeles i representantskapet til Fellesorganisasjonen for Palestina, forteller han. – Men krigshissing og krigshandlinger til tross, det var en storslagen tid, ikke minst fordi vi også hadde så mange flotte historiske og kulturelle opplevelser. Det var stor stas å reise rundt i Jerusalem med Bibelen som guidebok!

Vel hjemme begynte Aars som lege ved Aker sykehus og spesialiserte seg samtidig i psykiatri og sexologi. – Helse er mer enn somatikk og psykiatri. Seksualiteten er den tredje biten, den tredje forutsetningen for et helsemessig godt liv, men dette blir det ikke snakket nok om, mener Aars.

 

Livsoppgave
Han gjorde det nesten til en livsoppgave å ta tak i dette viktige feltet; formidle kunnskap om seksualitetens betydning for vår helse og livskvalitet. I 2011 utga han en bok om menns seksualitet som heter nettopp det: Menns Seksualitet. Aars har hatt en fast spalte her i Positiv i en årrekke. Her svarer han på spørsmål fra hivpositive om både helse og seksualitet. Han har hele tiden understreket nødvendigheten av et godt seksualliv også for hivpositive, ja, kanskje særlig for dem som opplever både stigmatisering og diskriminering i livet ellers.

Motivasjonen for å drive med dette arbeidet er det samme som Aars var i besittelse av i begynnelsen av sin karriere som hiv-aktivist: Menneskerettigheter. I tillegg føler Aars en viss ærefrykt over alle de hivpositive vennene han har mistet. Å gi hivpositive selvfølelse nok til å leve ut sin seksualitet uten skyld og skam, men med kondom, blir derfor viktig.

– Jeg råder dem ikke så mye, mener Aars selv, jeg oppmuntrer dem heller til å leve ut sin seksualitet og ta seg retten til å leve fullverdige liv.

– Jeg fraråder analsex uten kondom, men jeg forsøker også å se utover seksualiteten og hjelpe folk til å se livene sine i et helhetlig perspektiv. Det handler om mer enn sex. Jeg råder dem for eksempel til å ta kontroll selv, og ikke gå for fort frem når de eventuelt vil fortelle andre om sin status. Det viktigste er at du føler deg trygg når du gjør det og selv bestemmer takten, sier han.

 

På linje med HivNorge
Legen, psykiateren og sexologen understreker imidlertid at seksualitet også handler om menneskerettigheter og politikk. Han er derfor ikke spesielt glad for straffelovens paragrafer som setter et straffebud for å smitte andre med hiv eller utsette andre for slik smitte.

I dette spørsmålet er Aars fullstendig på linje med hivaktivister både i HivNorge og andre steder: – Folk slutter ikke med sex, uansett, sier han, men de kan bli deprimerte og kanskje oppføre seg uansvarlig. De går under jorda og blir redde for å ta en hivtest eller ha noe med helsevesenet å gjøre. Det setter alt forebyggende arbeid i fare.

– Dessuten, legger han til, har jeg alltid vært av den mening at man må minst være to om sex. Da må man også være minst to om ansvaret.

Aars ser et behov for at vi som samfunn snakker mer om den seksualiteten som befinner seg utenom heterosamfunnets normer og rammer. Det er disse rammene som skaper skam og skyldfølelse hos dem av oss som sprenger disse og lever med en seksualitet som er annerledes enn den heteronormativiteten bestemmer.

Vi har alle rett til et godt seksualliv, mener Aars. Så bestemt er han i forhold til sine idealer at han driver sexologisk rådgivning litt etter Robin Hood-prinsippet. Robin Hood tok som kjent fra de rike og ga til de fattige. I sexologisk forstand gjør Haakon Aars noe av det samme: Han jobber sammen med en gruppe sexologer på heltid på Institutt for Klinisk sexologi og terapi i Oslo. Mange av de som kommer dit for rådgivning har dårlig økonomi. Det gjelder ikke minst en del hivpositive, kanskje særlig dem som fikk stilt diagnosen i ung alder, og som ble tidlig uføretrygdet. – De trenger man ikke ta så høye honorarer av, mener Aars, da er det bedre at de med god økonomi, og dem er det mange av her i landet etter hvert, subsidierer de med litt mindre!

Haakon Aars innsats og engasjement for hivpositives sak ble belønnet med Pluss-prisen i 2006. «Lege, psykiater og sexolog Haakon Aars er kjent for å jobbe mot fordommer, stigma og diskriminering rettet mot utsatte grupper, og her er han profilert også i mediene,» het det i begrunnelsen HivNorge ga for å gi Aars prisen. «Han har vært med helt fra organisasjonen ble opprettet, en viktig støttespiller for og i miljøet. Han har menneskelighet og tilstedeværelse, kunnskap og empati», skriver HivNorge videre og omtaler Haakon Aars som en varm og engasjert person, som alltid stiller opp for mennesker i en vanskelig livssituasjon. Senere ble han dessuten utnevnt til æresmedlem av organisasjonen «Homopositiv» for det samme arbeidet. Dette er ikke de eneste prisene Aars har blitt tildelt etter at han kom hjem fra Palestina. I 2004 ble han også tildelt ”Tabu-prisen” fra Rådet for psykisk helse for å ha avslørt kritikkverdige forhold ved sykehuset han jobbet på, og for ikke finne seg i at de ble dysset ned. Da han oppdaget at det ble gjort forsøk på å legge lokk på avsløringene, gikk Aars og noen kolleger til pressen. Slik fikk de satt full flombelysning på forhold de mente burde gjøres noe med, og som faktisk gikk ut over pasientenes ve og vel. Et øyeblikk så det stygt ut for Aars’ og kollegenes videre engasjement, men i stedet ble det altså pris, heder, blomster og presang.

 

Danser tango
Og hva gjør Aars når han ikke jobber, som han jo ser ut til å gjøre hele tiden? – Jo, Even og jeg danser Queer Tango, forteller han oppglødd. Vi har vært tre ganger i Argentina for å forfølge denne lidenskapen og for å lære oss spansk i tillegg til å danse.

I det hele tatt reiser Aars mye, særlig i Asia. – Vi har vært i India tre år på rad. Mange hyggelige mennesker, vennlige folk, mange søte menn. – Og så har jeg de siste fem årene undervist i sexologi ved Universitetet i Pnomh Penh i Kambodsja, så dit reiser vi hvert år i februar.

– Arbeidet er ikke lønnet, men det er min form for bistand, sier Aars avslutningsvis.