SveinFuglestad_bred

Grip dagen med musikk

Svein Fuglestad vil ikke bli kalt herr Hagekonsert fordi han ikke er alene om å stå bak det årlige arrangementet i hagen på Aksept. Det er minst et tyvetalls frivillige med.

Jeg hadde tenkt å kalle denne profilen for «herr Hagekonsert», men i løpet av samtalen vår blir det klart for meg at det ikke er mulig. Svein Fuglestad forklarer at han, selvsagt, ikke er alene om å står for det årlige pride-arrangementet på Aksept. Det er et tyvetalls frivillige som er med på å dra lasset i dagene før og under selve arrangementet. Det samme gjør Ingrid Rasten og selvsagt flere i staben på Aksept. Rasten er en viktig medspiller og Sveins høyre hånd og nære medarbeider når Aksept arrangerer den store hagekonserten.

– Det er blitt et altfor stort arrangement til at jeg kan klare noe slikt alene, forklarer Svein Fuglestad. Han er den som i hovedsak jobber fram innholdet og med å booke artistene til konserten.

I 2014 var det et rekordår for konserten med totalt 2350 besøkende og medvirkende. Alt er gratis, så det selges ikke billetter. Fuglestad regner med at besøket går noe ned etter hvert. – Det er ofte en viss tilbakegang etter et toppår, forteller han, før besøkstallene stiger igjen.

Svein Fuglestad
Hagekonsertens initiativtaker Svein Fuglestad.

Hagekonserten på Aksept har vært en institusjon siden 2002. Da arrangerte Fuglestad den aller første konserten. På Aksept regnet de med 80 til hundre besøkende. Det kom over 400. Responsen var overveldende, og folkene på Aksept forsto at dette var noe stedet bare måtte fortsette med.

Arrangementet er åpent for alle og alkoholfritt. Det er to viktige faktorer som på hver sin måte trekker i positiv retning. Artistene og publikum, ja, «alle», setter pris på at det ikke serveres alkohol. Det gjør folk mer konsentrert om det som skjer på scenen. Artistene vil gjerne holde på for et mest mulig lydhørt publikum. – Ofte ber de om å få komme tilbake neste år eller ved en senere anledning. Det skyldes både saken, publikummet og den gode stemningen, forteller Fuglestad med kanskje mer enn et snev av stolthet i stemmen.

Det at konserten er åpen for alle, gjør det dessuten lettere for skjulte hivpositive å ta kontakt med eller i det minste få et møte med Aksept. Som om ikke det var nok, er det faktum at publikum fordeler seg på hivpositive og negative, gamle og unge, aktivister og profesjonelle med på å redusere fordommer og avvikle myter. Det at både statsministeren og kronprinsparet har vært til stede og vist sin støtte, har heller ikke vært uten betydning.

– Slik sett får vi satt hivpositives situasjon og levekår på dagsordenen på en utrolig positiv måte, og vi når ut til mange vi ellers ikke når frem til, fortsetter Fuglestad. – Konserten er dessuten innledningen til Pride og det er også et viktig moment når vi vurderer arrangementet.

Svein Fuglestad har jobbet med musikk det meste av sitt liv. Hagekonserten har en spennende og ikke minst interessant forhistorie som i høy grad kan knyttes til ham, hans virke og historie. Han underviser blant annet barnevernspedagog-studenter på Høyskolen i Oslo og Akershus om bruken av musikk og kreative metoder i arbeidet med barn og unge. Den handler om hvor «viktig musikk er for menneskets læring gjennom alle livets faser. Grunnlaget formes i det ufødte barnet, for allerede på fosterstadiet påvirkes vi av lyder og rytmer. Boken tar for seg musikkens betydning før fødselen, i barndommen, på skolen, for tenåringen, for voksne og i alderdommen og døden».

En annen og avgjørende inspirasjonskilde var Helge Fisknes, presten som startet opp Aksept for blant annet å gi døende aidssyke en verdig avslutning på livet. Aksept ble møtt med store protester fra Pluss-miljøet og var en periode en av Arne Husdals hovedfiender. Husdal så for seg at dette var et dødshus, et sted Kirken gjennom Kirkens Bymisjon etablerte for å profitere på homofiles og aidssykes dødsangst og ensomhet. Fisknes dype og grunnfestede humanisme fikk etter hvert protestene til å stilne.

Til dette stedet kom altså Svein Fuglestad som musikkstudent og sivilarbeiderarbeider høsten 1992. – Det var på denne tiden vi hadde noen av de høyeste dødstallene under hele epidemien, forteller han. – Ideen var at Aksept skulle være noe annet og mer enn bare et venteværelse for døden, forteller Fuglestad videre. – Målet var å gi livskvalitet og glede helt til det siste i stedet for bare å tilby passiv, kanskje deprimerende, venting på det uunngåelige.

Etter endt siviltjeneste gjenopptok Fuglestad musikkstudiene, men kom tilbake til Aksept for å bruke erfaringene derfra til sin masteroppgave. Oppgaven bygde videre på erfaringene fra siviltjenesten. Åtte personer deltok i prosjektet. Tre av dem døde underveis. Oppgaven ble et vellykket forsøk på å videreføre, systematisere og teoretisere rundt lignende erfaringer som Fuglestad og hans medmusikanter hadde gjort i løpet av perioden med siviltjeneste.

Det medførte blant annet at instrumenter ble hentet ned fra veggen og spilt på igjen. – Til tross for at han som spilte denne langeleiken, var nesten blind, forteller Fuglestad, det var mye sang, lek med ord og toner, lek med musikk, eksperimentering, vi hadde blant annet en rap-serie med absurde, selvironiske og kanskje også galgenhumoristiske tekster, forklarer Fuglestad videre.

Som et slags biprodukt bygget musikken og leken med den også opp selvfølelse og trygghet hos dem som var med. De kunne fremføre ting som var jobbet frem i gruppen på ulike tilstelninger, for eksempel Aksepts julebord eller, for den saks skyld, i begravelser som det var mange av enkelte år. – Slikt ga både stolthetsfølelse og mestringsfølelse for dem som deltok, forteller Fuglestad.

Drivkreftene bak et slikt opplegg og en slik innsats er naturligvis både mange og sammensatte. Gleden ved leken og musikken er en av dem. Fuglestad trekker imidlertid også frem et par andre forhold. Han er homse og følte behov for å vise solidaritet med de mest utsatte i den gruppen han selv tilhørte. Han har en kristen bakgrunn, og i likhet med mange andre homofile følte han seg avvist av kirken. Da hivepidemien slo innover landet hadde mange homofile ikke noe sted å gå med sin angst og sin sorg over døde kjærester og venner. Helge Fisknes så dette som prest og startet med sine «Enkemesser» på homsebaren «Den sorte Enke» i Oslo. Det hadde stor betydning for mange, blant dem Svein Fuglestad. Som sivilarbeider på Aksept var han ansvarlig for å arrangere disse «enkemessene» sammen med Fisknes.

Fuglestad hadde dessuten et behov for å «bli kjent med døden», som er det uttrykket han selv bruker. Behovet tror han kan ha sin opprinnelse i en tragisk hendelse fra barndommen. Som sjuåring så han sin to år yngre bror bli drept i en trafikkulykke. Det var brått, uventet, meningsløst og uforståelig. Kanskje møtet med hivpositive ga en mulighet til å bearbeide møtene med døden og skape mening helt til siste slutt?

Etter endt hovedfag reiste Fuglestad ut i verden og ble borte en stund, men vendte nok en gang tilbake til Aksept, nok en gang til en deltidsstilling. Tidene hadde forandret seg, medisinene hadde redusert dødeligheten, Aksept flyttet etter hvert til et stort hus med en stor hage. Men behovet for musikk, livsglede og livskvalitet samt mening var ikke borte, men kanskje kunne det fylles på en annen måte? Det var i tankerekkene og diskusjonene rundt disse temaene at ideen med hagekonserten ble født.

Og resten er, for å si det med en fortersket klisjé, historie. Men hvem har sagt at klisjeer ikke kan formidle en sannhet av og til, som altså i dette tilfellet?