leif-ove_bred

Poster boy for hivpolitikk

Leif-Ove Hansen er nyvalgt leder i HivNorge og har satt seg ambisiøse mål om å gjøre organisasjonen til en ledende aktør på feltet. Derfor blir det et liv med hiv på fulltid, personlig og privat såvel som profesjonelt. – Den sosiale siden av livet blir også viktig, sier han.

Leif-Ove Hansen (33) ble i mars valgt til ny styreleder for HivNorge. Et intervju er dermed på sin plass, samtidig som det kan benyttes til å gratulere den nyvalgte lederen med vervet. Hansen skulle være godt faglig kvalifisert: Han har en mastergrad i helseadministrasjon og har lang politisk og organisatorisk erfaring. Han startet som elevrådsleder, har vært aktiv i SV, blant annet som leder av Finnmark SU, han har ledet partiets lhbt-nettverk, han har sittet i styret i LLH region Oslo og Akershus, er leder i Hiv-Norden, er tidligere nestleder i HivNorge.

Leif-Ove Hansen er veldig tydelige på at han kommer til å bli en synlig leder:

– Jeg sa ja til valgkomiteens innstilling fordi det å være leder for HivNorge er en mulighet til å gjøre noe, være synlig, blant annet i mediene, men også i det hivpolitiske miljøet og bidra til å avmystifisere hiv som en livstruende og farlig diagnose.

Han er engasjert i hivsaken. For som han sier: Engasjementet kommer veldig lett når årsaken er så tett innpå livet som en hivdiagnose er.

Selvtilliten er i orden, men han er også tydelig på at man som menneske trenger hjelp til å bygge den. Den hjelpen har han fått: – Noe av det som hjalp meg personlig var at da jeg kom ut som homo overfor familien, sa bestemor: «Det her gjør ingenting! Du er stadig den samme!» Kraften i det at noen uventet stilte opp på min side, ga meg både selvtillit og bidro til å gi meg styrke til å ta opp kampen.

Offensiv strategi
Samtidig med valget av nytt styre, vedtok landsmøtet i HivNorge også en ny strategiplan som Hansen mener er svært offensiv. Der heter det at HivNorge skal ivareta alle hivpositives interesser og bli den ledende organisasjonen på hivfeltet. Den største rollen vil organisasjonen spille på det juridiske feltet, mener han, fordi organisasjonen der sitter på sin egen spisskompetanse, men det blir også viktig å drive med informasjon og annen utadrettet virksomhet.

– Vi har ressursene og apparatet som skal til for å klare nettopp dette, sier Hansen. – HivNorge har dessuten lenge vært et ressurssenter for spørsmål om hiv og aids, og det skal vi fortsette med også i fremtiden.

Om hivtallene fra 2014, da Norge igjen så en økning i nye hivtilfeller, sier Hansen at tallene er dramatiske, men ikke overraskende. Når vi øker testaktiviteten, må vi også regne med å finne flere positive. Dessuten mener han det er tydelig hvor de forebyggende ressursene bør settes inn: blant menn som har sex med menn, kanskje også særlig msm med minoritetsbakgrunn og blant innvandrerne generelt. Også i denne sammenhengen føler han at HivNorge er godt plassert for å gjøre en innsats.

leifove-paa-benk

Bedre kommunikasjon
Hansen lover også bedre kommunikasjon og bedre samarbeid med organisasjoner som ikke jobber på samme feltet, men for eksempel på skeive områder. Her nevner han i fleng, Skeiv Ungdom, LLH og Skeiv Verden. Han legger til at HivNorge naturligvis også ønsker å fortsette etablerte samarbeid slik som Helseutvalget for bedre homohelse og Aksept.

– Med hensyn til Nye Pluss har vi i over et år invitert til samarbeid, og vi har heller ingen planer om å slutte med det. Samarbeid her er helt opp til Nye Pluss, slår han fast.

Den altomfattende fanesaken for organisasjonen blir likevel å jobbe aktivt for en mer helhetlig ivaretakelse av hivpositive. Det vil blant annet si at man må jobbe for at livet til hivpositive skal fungere som om man har en vanlig godt behandlet diagnose. Livet behøver absolutt ikke stoppe selv om man har hiv, understreker Hansen. Dersom diagnosen fører til psykiske problemer av ulik art eller er en årsak til avhengighetsproblemer, så skal forholdene legges til for at dette skal behandles tidlig. Da ser man også ofte det beste resultatet.

Det blir et liv med hiv på fulltid, personlig og privat så vel som profesjonelt: – Den sosiale siden av livet blir også veldig viktig, mener Hansen, og vi må legge til rette for at dette fungerer slik at den enkelte har noen å snakke med om personlige erfaringer. Man må få redskaper til å rydde i tankene, som jo kan være kaotiske etter en diagnose. Med slike redskaper kan man også ved selvsyn konstatere at man kan leve gode, ustoppelige liv også med diagnosen hivpositiv.

Inspirasjon og rollemodeller
Også her mener Hansen at HivNorge har redskaper å tilby gjennom kurs og seminarer om hiv og hvordan leve med viruset. – Dette er tilbud som har fungert godt for dem som har deltatt og som vi ønsker å utvikle videre, slår den nye lederen fast. De som velger å delta på seminarene vokser på det. Mange treffer andre i samme situasjon for første gang og opplever å få både inspirasjon og rollemodeller gjennom å være i samme rom som andre hivpositive.

For at flest mulig skal få ta del i disse tilbudene, ser Hansen for seg at HivNorge inngår et tettere samarbeid med helseforetakene og poliklinikkene landet over.

– Det er gjennom helseforetakene og poliklinikkene at vi kan komme i kontakt med hivpositive som vil kunne nyte godt av disse tilbudene, mener Hansen før han legger til at selv om han synes at det å være åpen er en ting den enkelte hivpositive selv må ta stilling til, så ville det gagne saken om flere tok steget ut i åpenhet, også i media. Ikke bare ville det bidra til mer avmystifisering av selve smitten, det ville skape flere tydelige rollemodeller, og det vil bli lettere å jobbe opp mot politikere, helsevesenet og andre.

Den nye lederen i HivNorge frykter ikke implementeringen av Rambøll-utvalgets forslag. Utvalget har jo blant annet foreslått en effektivisering av innsatsen på feltet og mer direkte, målrettet innsats. Hansen tror at implementeringen vil fordre at det blir mye bedre samhandling på hivfeltet enn det har vært tidligere, organisasjonene blir nødt til å utvikle et bedre samarbeid.

– Med den ledelsen og det styret vi nå har i HivNorge er vi ganske godt plassert til å ta denne utfordringen og spille en ledende rolle, mener Hansen. – Som organisasjon har vi også gjort oss tilgjengelig for samarbeid med alle som måtte ønske det, fortsetter han.

Men Hansen etterlyser en klarere stemme fra myndighetenes side til å lede feltet slik at samhandlingen faktisk gavner alle hivpositive i landet.

Hivpositives levekår
Leif-Ove Hansen ville ikke vært leder av HivNorge om han ikke synes det er skremmende at alt fokuset i norsk offentlighet i dag er på forebygging av hiv og ikke på levekårene til de rundt regnet 4500 enkeltmenneskene som lever med viruset her i landet. Her er det en jobb å gjøre. Dette forholdet må endres slik at vi får økt oppmerksomhet rundt hivpositives livsbetingelser og fokus på å forbedre dem. Det vil uansett ha en forebyggende effekt, mener Hansen.

Selv har han vært hivpositiv siden 2009. Det underlige med hans diagnose er at selv om den forandret livet hans, så trives han ganske godt som den han er. Han er en aktivistsjel, og diagnosen ga ham en grei retning for hvilken vei hans politiske engasjement skulle ta.

leifovebarn

Det betyr ikke at han ikke forstår folk som føler skam. Han har bare følt lite av det selv. Han hadde gode sikrere sex-vaner. Han var homo og er man homo, så bruker man kondom. Det var en godt forankret tanke i Hansens bevissthet, selv da han var 17–18 år. Samtidig var homomiljøet i ungdomstiden slik at de var skeptiske til hivpositive, de ønsket ikke å møte dem, langt mindre ha sex med dem. Ifølge Hansen la de alt ansvaret for kondombruk og sikker sex på de hivpositive.

– De hivpositive skulle si ifra, de skulle ta initiativ til å bruke kondom. Ja, de skulle helst tatoveres i lysken slik at partnerne kunne se at de hadde hiv, sier Hansen og minner oss om hivpanikken på 1980-tallet da en professor i biologi ved Universitetet i Oslo i fullt alvor fremsatte et krav om at kjente hivpositive bokstavelig talt skulle stigmatiseres med et hjerte i lysken.

I en slik verden, i et slik homomiljø, mener han, var det ikke vanskelig å forstå at de som virkelig var hivpositive absolutt ikke var åpne om det og heller ikke tok noen store initiativ i forhold til sikker sex.

Hansen synes disse holdningene til hivpositive og til ansvar og sikrere sex mildest talt var underlige. Miljøet var lite og alle visste hva andre drev med. Som han sier: Kondomet var stort sett alltid med, men langt fra alltid på. Likevel hevdet alle at de hadde sikrere sex. Det var en øvelse i kollektivt selvbedrag. Og for noen – blant annet for Leif-Ove Hansen – glapp det. En positiv hivtest ble resultatet.

– Ingen gjorde seg noen tanker om at det å bruke kondom var en tillitserklæring som forteller at vi tar vare på hverandre, at vi sammen danner en felles front mot hiv. Og da glipper det på grunn av noen mellommenneskelige svakheter som alle har, sier Hansen.

PrEP
Han beskriver den personen som han var på den tiden han ble smittet som en person med appetitt på livet, så livsbejaende at det altså gikk på helsa løs: – Jeg visste at jeg hadde vært i risikosituasjoner som hadde vært ganske grove. For eksempel hadde jeg testet positivt tre ganger for klamydia, uten at jeg la om kursen av den grunn. Hadde PrEP-medikamentene vært tilgjengelig på den tiden, så hadde jeg vært den perfekte kandidaten. Selvsagt var det mitt ansvar også, men ingen av de som behandlet meg, tok tak i meg og sa: Jeg ser at du ikke fikser dette med sikrere sex, bør du ikke ta noen grep med hensyn til seksuallivet ditt? Burde du ikke hivteste deg?

Til slutt gjorde han altså det. Til et liv med hiv og sterkt hivpolitisk engasjement.

Hansen mener at mange andre hivpositive kan ha lignende opplevelser. Man har en forestilling om at man selv lever med sikrere sex som en naturlig del av livet. Samtidig er de seksuelt aktive og vet at de av og til tar sjanser de strengt tatt ikke burde ta. De mener selv at de tåler den smellen en positiv test ville utgjøre.

– Og det gjør man jo kanskje, sier Hansen, til å begynne med. Men så ønsker man seg en kjæreste, et fast forhold. Hvordan skal man takle det? Hva skal man si, når skal man fortelle det? Andre spørsmål melder seg rakt: hva skal man si til familien, på jobben, hva med tilfeldige sexpartnere? Mye av tankegangen begynner å kretse rundt hiv som årsak og virkning til alt. Da kan skammen komme krypende på en, fordi man tenker at folk man har truffet på byen og kanskje hatt med seg hjem for en natt, men som ikke viser noen ytterligere interesse, oppfører seg på den måten fordi en selv har hiv: Det er på grunn av hivdiagnosen at han ikke vil treffe meg.

– Men det kan jo være så enkelt som at vedkommende kanskje kan synes at jeg er ok å ha sex med, men kanskje ikke like interessant å ha som venn, kanskje han finner meg fysisk tiltrekkende, men intellektuelt kjedelig. Det er jo slike ting som skjer mellom mennesker hele tiden og som slett ikke behøver å ha noe med hiv å gjøre.

Han bruker kondom og er på vellykket behandling. Det gjør sjansen for at han skal videreføre smitten minimal. Paradokset er når man blir valgt bort som kjent hivpositiv på vellykket behandling til fordel for noen som ikke vet sin hivstatus. I dag er det tryggere å ha sex med en hivpositiv på behandling, enn en som ikke vet status.

Det å være åpen og fortelle om hivdiagnosen er ikke alltid lett, men så er han jo godt kjent som åpen hivpositiv. Sjansene for at partneren ikke skulle vite noe, er også relativt små. Det er greit på den måten, mener Hansen.

Frykten for å smitte andre
Den frykten han imidlertid har følt på, er frykten for å skulle smitte andre. Dette er en frykt han har til felles med ganske mange andre hivpositive her i landet, men også dette har han lagt bak seg. Det er ikke lenger slik at han nødvendigvis bare har sex med andre i samme situasjon.

I løpet av samtalen vår understreker Hansen en rekke ganger at man må få ut budskapet om at vellykket behandling også er god forebygging.

Folk er redde for at hivpositive er smitteførende. Det har han selv merket: – Jeg har aldri hatt noe problemer med kjærester, forteller han, jeg har hatt både hivpositive og negative kjærester. Men jeg har ofte merket at folk har vært veldig bekymret for helsen til den jeg til enhver tid er sammen med. Er det slik at det er en risiko for at jeg smitter ham? Folk vet ikke at denne risikoen er minimal, så lenge behandlingen er vellykket.

– Det er helt avgjørende at vi får dette budskapet ut til befolkningen. Mye av det hivpolitiske arbeidet, for eksempel kampen mot kriminalisering, står og faller på dette.