anitabakken_bred

Enkeltmennesket først

Den medisinske delen håndteres utmerket på sykehusene, hos spesialistene, men den psykososiale biten, den er fraværende. Da blir det opp til oss som frivillig organisasjon å stille opp, sier Anita Bakken ved Kirkens Bymisjons senter i Bergen.

Høyt oppe på en murvegg i Bergen, over en parkeringsplass mellom Litteraturhuset og Domkirken står det en installasjonsverk: Lysende rosa neon proklamerer: «There are a lot of good people around!» Det er et utsagn jeg er enig i, og vi møter en gjeng av slike «good people» rundt kaffebordet i Kirkens Bymisjon, bare noen kvartaler unna denne veggen, og nærmeste nabo til en annen kirke, nemlig Korskirken fra 1100-tallet.

De gode menneskene rundt bordet har ulik hivstatus, og det er alt jeg kommer til å få vite om den saken, forteller Anita Bakken meg. Hun er ansatt i 60 prosents stilling i Kirkens Bymisjon i Bergen og har blant annet ansvaret for å lede denne gruppen av frivillige som gjennom «Informasjonsgruppen» driver med utstrakt informasjonsvirksomhet om hiv mot bergensere generelt og hivpositive spesielt.

– Vi driver også flere psykososiale tiltak rettet mot hivpositive, forklarer Bakken. For det er den gamle historien om igjen: det er rundt 300 hivpositive i Bergen som sogner til Haukeland sykehus. I tillegg er det femti registrert ved Helse Fonna.

– Problemet er at den medisinske delen håndteres utmerket på sykehusene, hos spesialistene, men den psykososiale biten, den er fraværende. Da blir det opp til oss som frivillig organisasjon å stille opp, sier Bakken.

anitabakken
Anita Bakken ved Kirkens Bymisjons senter i Bergen.

Rundt bordet sitter det masse ressurser, fra inn- og utland, hivpositive og hivnegative, flere har personlige erfaringer fra feltet, erfaringskunnskap som er viktige å ha med seg når mans skal skape et psykososialt tilbud til hivpositive. Andre har jobbet profesjonelt og/eller akademisk med feltet og det å drive informasjonsarbeid.

Gruppas arbeid er tredelt ifølge Bakken: For det første det psykososiale tilbudet. Deretter opplysning og informasjon, og for det tredje, å tilby og utføre hurtigtester på folk som har vært i risikosituasjoner, og som ønsker å teste seg og få et raskt svar.

 

Psykososiale tiltak
– Når det gjelder den psykososiale biten, har vi en treffpunktgruppe på cirka 10 kjernemedlemmer som benytter seg av diss tilbudene, forklarer Bakken. – Vi arrangerer sosiale sammenkomster, diskusjoner, turer, temakvelder og ekskursjoner. Eller det hender vi bare gjør noe sosialt, uten annet mål enn det, for eksempel tar en tur på byen og bowler.

Treffgruppa har dessuten fokus på mat og ernæring og dets betydning for hivpositives generelle helse. Det betyr at man har laget mat sammen, diskutert sunne vaner kontra usunne vaner og til og med hatt en egen «walkshop» hvor man har gått på spasertur og drøftet ernæring, helse og mosjon.

Utfordringen er å få gjort dette tilbudet kjent for flere. Problemet er at mange hivpositive er isolerte og ikke har så mye kontakt med andre i samme situasjon. De fleste hegner om privatlivet og hivstatusen sin i den forstand at de er anonyme og derfor vanskelig å komme i kontakt med. Bymisjonen i Bergen verken vil eller har lov til å lage noe register over hivpositive de kan sende informasjon ut til. – Vi blir dermed fullstendig avhengig av legene som behandler dem, sies det rundt bordet. – De hevder at de gir ut informasjon til hver enkelt, og likevel kommer det ikke flere hit til oss.

– Det er et problem, supplerer Bakken, vi er nødt til å senke terskelen for kontakt, slik at flere hivpositive våger å komme på arrangementene våre. Vi vet og kan ikke unngå å se at disse sosiale sammenkomstene fungerer helsebringende for dem som deltar. De får del i hverandres erfaringer og kan nyttiggjøre seg andre strategier for å komme seg gjennom hverdagen og møte andre, og det er dessuten godt å være i et miljø med andre i samme situasjon. – På enkelte punkter er det godt å være i en sammenheng hvor man ikke trenger å forklare alle ting, men i stedet vite at forståelsen for det man sier er umiddelbar, sies det fra et av gruppemedlemmene rundt bordet.

 

Kjernegruppe
Men en kjernegruppe på ti? Er ikke det for lite? Er ikke det desillusjonerende? Kaster man ikke ressursene ut vinduet på den måten? I Kirkens Bymisjon generelt tenker man ikke slik. Heller ikke i denne ressursgruppa: Her tenkes det kvalitet, ikke kvantitet. Det er viktig for å forbedre livskvaliteten til dem som deltar, det er motivasjonen. – Det hadde holdt med én, sier en av de andre rundt bordet, men vi ønsker og jobber selvsagt for å nå mange flere.

I en annen sammenheng sa Kirkens Bymisjons leder i Haugesund, Arne Valen, at enkeltmennesket er mer verdt enn hele verden. Slik er det rundt bordet her i Bergen også, det er enkeltmennesker man jobber for, og en menneskemasse består av mange enkeltmennesker. Det betyr ikke at antallet enkeltmennesker nødvendigvis er irrelevant, det er bare ikke det aller viktigste heller. Det er den fanen som holdes høyt, og det er derfor jeg tar med meg et sterkt inntrykk av å ha møtt noen av de gode menneskene som befolker verden.

– Vi ønsker selvsagt å finne metoden som kan sikre oss at vi når ut til flere hivpositive, forsikrer Bakken. – Det jobber vi også med.

 

Informasjonsarbeidet
Informasjonsarbeidet er som alltid i disse sammenhengene todelt: for det første det som retter seg mot hivpositive og for det andre det som retter seg mot den generelle befolkningen i Bergen og omegn. Her har aktiviteten vært høy den siste tiden. Gruppa mobiliserer til stands for å dele ut bevisstgjørende og kunnskapsøkende materiale samt kondomer. De merker at folk er skeptiske. Kanskje er det en form for informasjonstretthet som gjør seg gjeldende, kanskje er det temaet som får folk til å rygge litt tilbake. Flere av gjengen rundt bordet har merket at de må være offensive for å få materialet ut i mange sammenhenger, selv om det så klart varierer hvem som er mottakelig, og hvem som ikke er det.

– På konserter med mange ungdommer er det lett å få ut materialet og kondomene, andre steder som på Regnbuedagene, er det likedan, da går spesielt kondomene raskt unna, mens ute i byen kan erfaringene være litt ymse.

– Jeg husker et litt «pent» ektepar som syntes det var en skam at nettopp Kirkens Bymisjon delte ut «disse greiene», forteller Anita Bakken, de var veldig fordømmende med hensyn til hivpositive og mente at de mest av alt hadde skylden for miseren de var i selv. Mitt svar var at det hadde vel ikke gjort noe annet enn det de fleste andre også gjør, forteller Bakken.

– Mens vi deltok med stand på Bergen Afro and Art Festival var det mange som rynket på nesen over at vi var til stede der under en festival de arrangerte, sier en av frivillige, de oppfattet koblingen afrikanere og hiv som stigmatiserende.

Nyansene i alle reaksjonene har gjort det ekstra klart for Informasjonsgruppa at de må hele tiden ha et bevisst og gjennomtenkt forhold til hva de gjør. Ikke bare generelt. Men man må ta utgangspunkt i den konkrete situasjonen eller det konkrete oppdraget.

 

Visittkortkondom
Derfor har gruppa fått laget et lite infohefte på størrelse med et visittkort som man kan brette ut, finne en kondom inne i og info om hvordan hiv smitter og ikke smitter, at viruset kan ramme alle og at kondom beskytter. Videre opplyser visittkortet om nettsiden med mer informasjon som gruppa har etablert og at Kirkens Bymisjon tilbyr hurtigtest og hvor man kan ringe for å få en avtale.

– Vi ser på besøkstallene på minuttest.no – som er navnet på infosiden vår – at dette har vært en strategi som har fungert godt, sier en av frivillige rundt bordet. Og Bakken legger til: Vi jobber også bevisst for å gi ikkestigmatiserende informasjon, slik som at hiv kan ramme alle, og at en hivpositiv på vellykket behandling er smittefri, og at man er trygg om man har sex med en velbehandlet hivpositiv. Vi sier også at det er lurt å bruke kondom uansett!

En rundt bordet har også et hjertesukk om at myndighetene godt kunne drive mer informasjon slik at kunnskapsnivået i hele befolkningen i det minste oppdateres. Slik det er nå, er det nærmest bare de som kommer i kontakt med de frivillige organisasjonene som får relevant kunnskap.

– Og at betydningen av det psykososiale bør med i undervisningen til helsearbeidere burde være en selvfølge, men dette er svært mangelfullt!

 

Hurtigtestene
Også hurtigtest-tilbudet er i ferd med å ta av. Etter å ha eksperimentert litt og gjort noen erfaringer, har gruppa nå kommet til at det er lurt å sette av én dag i uka til dette tilbudet. Hittil har de i tiltaket gjennomført 60 tester. Ingen av dem har vært positive, forteller Bakken.

Men hun tror tilbudet har stor betydning, og at etter hvert som det kommer inn i faste former og blir bedre kjent, vil det også tiltrekke seg flere som ønsker å ta testen.

– Et problem er at det er nesten ingen fra folk i immigrantmiljøet som har vært i risikosituasjoner som har tatt kontakt med oss. I noen av disse kulturene er både seksualiteten og hiv svært stigmatisert, og dette er en utfordring vi tar på dypeste alvor, avslutter Bakken.